Sukkerforum

Hvert år – i rundt 15 år – har jeg solgt juletrær og fyrverkeri nordpå, og har i den prosessen behandlet rundt 6-700 kunder i løpet av en treukers periode. Det er en meget interessant jobb, spesielt når man er litt fascinert av mennesker og hvor forskjellige de er.

Særlig salget av juletrær byr på mange rare situasjoner. Folk er veldig forskjellige – noen tar det første treet de ser (ofte menn) mens andre bruker opptil en halvtime på å finne det ”beste treet” vi har. Generelt er kvinner langt mer kravstore enn menn, selv om det finnes unntak. Men det finnes også mange menn som er rimelig pirkete og nøye.

En ting som gjør at hele salgsprosessen glir lettere, er humor. Og det er klart at humor gjør også jobben min mye lettere og langt mer givende. Så jeg forsøker alltid å tulle litt med kundene og da ser man veldig raskt hvem som har humor og hvem som ikke har tatt med seg smilet på handlerunden.

Mitt inntrykk - etter mange år – er at kvinner generelt er blidere enn menn, og er raskere med på notene enn gutta. Menn er ofte mer fokusert og virker litt mindre bevegelig humoristisk sett enn kvinner. Det er klart at veldig mange menn også har kjempegod humor, og de merker man veldig raskt.

En del menn virker å ha lite humor, og sier ganske lite og ønsker heller ikke så mye bistand. Kvinner ønsker nesten alltid hjelp og får naturligvis det. Men det er ganske få kvinner – svært få faktisk – som nesten ikke sier noe. Så godt som alle kvinner er åpen for dialog rundt salget, og de er åpne med hva de ønsker og hva de ikke vil ha.

Kvinner er mer åpne med sine behov, mens menn også kan være åpne, men ganske mye oftere forsøker å løse saken selv, og kommer med sine spesifikke ønsker litt mer gradvis.

Det er også oftere at man kan stå og sjabbe med kvinner i lengere tid, enn med menn generelt. Kvinner kan legge ut om alt mulig rart rundt dette treet, hvor det skal stå, hva de hadde i fjor, hvorfor de må ha det slik nå og hva som ikke er bra osv osv. Og det kan utvikle seg videre til andre temaer, nærmest hva som helst, lettere enn hos menn. Kvinner dveler på en måte mer, enn menn gjør. Gutta vil oftere bli ferdig med saken, og så videre til neste butikk.

Menn virker generelt mer stresset eller fokusert på neste oppgave, enn kvinner. Men ikke noe er direkte sort-hvitt, det er mer gråsoner vi snakker om. Men at det er en forskjell, er det liten tvil om...

Hva er din erfaring?

En butikk som selger nye ektemenn har åpnet i New York City. Dit kan kvinner gå for å finne seg en ektemann. Blant instruksjonene ved inngangen kan man finne følgende:

Du kan kun besøke denne butikken EN GANG! Det er seks etasjer, og verdien av produktene stiger etter som man kommer opp i etasjene. Du kan velge et produkt i en etasje, eller du kan velge å gå en etasje opp. Du kan ikke gå ned en e...tasje, bortsett fra å forlate butikken.

En kvinne besøker butikken for å finne seg en ektemann. I første etasje på et skilt på døren står det :

1. etasje- Disse mennene har fast jobb.

Hun er interessert, men fortsetter til andre etasje, der det står på skiltet:

2. etasje- Disse mennene har fast jobb og elsker barn.

'Det er fint' tenker hun, 'men jeg vil ha mer.' (Uffda!..)

Så hun fortsetter oppover. I neste etasje står det på skiltet:

3. etasje- Disse mennene har fast jobb, elsker barn, og har ett godt utseende.

'Jøss!', tenker hun, men går videre oppover.

4. etasje- Disse mennene har fast jobb, elsker barn, har ett godt utseende, og hjelper til med husarbeidet.

'Å hjelpe meg!' sier hun, 'Jeg holder det ikke ut!'

Etter å ha tenkt seg ganske kort om, så går hun opp enda en etasje, og på skiltet står det:

5. etasje- Disse mennene har fast jobb, elsker barn, og har ett svært godt utseende, hjelper til med husarbeidet, og er meget romantiske.

Hun er svært fristet, men lurer jo på hva som befinner seg i sjette etasje, og går videre opp til siste etasje:

6. etasje–Velkommen til øverste etasje! Du er besøkende nr. 35601225 i denne etasjen. Det er ingen menn i denne etasjen. Denne etasjen eksisterer kun som bevis på at det er umulig å tilfredsstille kvinner. Takk for at du besøkte Ektemann-Butikken.

NB VENNLIGST BEMERK:

For å unngå og bli beskyldt for kjønnsdiskriminering, har butikkeieren åpnet en Ny Hustru - butikk rett over gaten.

Første etasje har damer som elsker sex.

Andre etasje har damer som elsker sex, har penger, og liker øl.

Tredje, fjerde, femte, og sjette etasje har aldri hatt besøkende

Hei!
Jeg er en gutt i 30 årene som har et lite problem. Jeg er redd (og da mener jeg faktisk litt redd) for at jeg begynner å bli forelsket i en kollega. Det høres kanskje ikke så ille ut i seg selv. Det blir dog en større utfordring når jeg vet at hun har samboer. Jeg har snappet opp at det ikke har funket så voldsomt perfekt mellom henne og samboeren, og dem har ikke bodd så lenge sammen - men det å rippe opp i andre forhold har jeg stor respekt for. Jeg vil jo ikke ødelegge noe for henne, eller dem - og hun snakker i hvert fall som om hun tror det er noe som kommer til å vare, selv med noen utfordringer.

Men så kommer jeg stadig i den knipa...jeg vil som sagt ikke ødelegge for dem, men samtidig går jeg hver dag og holder noe tilbake. Jeg ser på meg selv som temmelig kresen, og en som bruker ganske lang tid på å bli forelsket. Det kommer da ofte ganske sterkt, og jeg er også redd det kommer til å komme sterkere og sterkere i dette tilfellet. Og jeg vet selvfølgelig at hun er "forbidden fruit." Men allikevel. Jeg klarer rett og slett ikke styre disse følelsene, jeg har for en gangs skyld møtt drømmejenta mi. Og det skjer ikke ofte skal jeg si dere, dette tror jeg nesten kan være første gang. Si gjerne at jeg er kresen, men sånn er det.

Hva gjør jeg?
Skal jeg trykke dette ned og inn i meg sjøl igjen? Og kjenne på den klumpen i magen i lang tid fremover, kanskje vil jeg angre for alltid hvis jeg ikke har fortalt henne hva jeg føler. Men samtidig vil jeg kanskje ødelegge både et vennskap og godt samarbeid (nå skal hun ikke jobbe sammen med meg mer enn et års tid, da hun skal videre i en annen jobb - en jeg skulle jobbe sammen med i mange år fremover tror jeg at jeg hadde holdt meg litt unna på den måten uansett).

I de aller fleste saker ville jeg selvfølgelig tenke at det var eneste alternativ.
Men jeg har kommet i en alder hvor damene ikke kommer på sølvfat. Jeg tror hun liker meg, som en kollega og venn - men det stopper temmelig sikkert her også, hun er jo opptatt med en annen. Men jeg skulle så gjerne ønske meg....
At jeg i hvert fall fikk fortalt henne at jeg liker henne kjempegodt, og at hun er drømmedama mi. Eller blir det også helt feil?

Tar gjerne imot noen tips. Jeg synes dette er veldig vanskelig.
Kan jeg si at hvis hun hadde vært singel, så hadde jeg blitt forelska i henne? Eller kan det også slå veldig feil ut?
Jeg liker ikke stenge inne følelser. Men kanskje må jeg det bare nå?

Takk for svar :)

Noen som lese artikkelen "Til nettet skiller oss ad" i Dagbladets FREDAG ved inngangen av denne helgen?

Artikkelen handler i hovedsak om nettstedet "Victoria Milan" som markedsfører seg som et sted for gifte som ønsker å være utro, blant annet gjennom google-ads som lyder "Vil Du Være Utro? Treff mennesker for eventyr og moro ved å være utro". Så langt, så greit. Dette skjer samme uken som det har vært store oppslag om nettstedet www.hemmelig.com.

Etter å ha lest artikkelen er ikke alt like greit, for den er spekulativ og vinklingen er ensidig. Journalisten har blant annet opprettet en kvinne-profil med nicket "Silje" og har fått en rekke henvendelser fra menn i forhold som ønsker å ha et lite eventyr på si. Spørsmålet er om det hadde blitt noen artikkel dersom journalisten hadde opprettet en manne-profil. Trolig ikke, for en manns-profil hadde ikke i tilstrekkelig grad fått respons til at man kunne fylle en artikkel. Ikke bare fordi kvinner generelt er litt mer tilbakeholdne med å ta kontakt på nett enn hva menn er, men også på grunn av at kvinne-profilene på dette nettstedet i stor grad er fabrikkerte. Av ren nysgjerrighet opprettet jeg en profil på dette nettstedet for å sjekke ut hva dette var. Det som slo meg var at påfallende mange av kvinne-profilene hadde innslag av svensk i profilteksten. Mitt inntrykk er at nettstedet ved å fabrikkere kvinne-profiler spekulerer i enkelte menns søken etter spenning utenfor sitt eget forhold. Det får stå for både nettstedet og disse mennenes egen regning. Det jeg reagerer på er journalistens ensidige vinkling og at disse sidene ikke problematiseres i det hele tatt. Artikkelen fremstår nærmest som reklame for nettstedet. Den ensidige vinklingen bidrar også til å opprettholde forestillingen om menn som spenningssøkende og utro.

Andre som reagerer?

Jeg så nylig følgende etterlysning på match.com:

"om den jeg søker bør være seg selv. mer sier jeg ikke om det. jeg er meg selv på godt å vondt forstå det den som vill å kan jeg er snill ærlig hjelpsom å ikke minst til å stole på."

Ofte ser man noe lignende - dvs. en oppfordring om å være seg selv.

Så kan man lure på: hvem er man, hvis man ikke er seg selv? Er man noen andre, f.eks. naboen? Det er vel ikke snakk om identitetstyveri her? Har man ufrivillig kommet i skade for å bli en annen enn seg selv?

Kanskje man har idolisert noen i så sterk grad at man har mistet seg selv, og blitt en annen?

Kanskje det er det man tenker på, når man sier at man skal "finne seg selv"?

Og hvorfor drar alle langt bort (som regel) for å "finne seg selv"? Og finner de da seg selv, eller finner de kanskje en annen? Kan man finne seg selv gjennom å finne en annen enn seg selv, eller kommer man da enda lenger bort fra seg selv?

Jeg traff ei jente for en tid tilbake, som seriøst påstod at hun ikke lenger var seg selv, men hun var nå blitt sin mor. Hun hadde en vanskelig fortid, for moren ble innlagt på mentalsykehus da hun var svært ung. Bilder av moren i tvangstrøye hadde festet seg på netthinnen, og det er klart at som 4-5 åring kan slike inntrykk sitte meget dypt. Spesielt da moren forsøke å avslutte livet med å kvele seg selv, noe hun naturligvis ikke klarte. Virkelig en tragisk historie.

Men relasjonen til seg selv, og det å ha et åpent, ærlig og godt forhold til seg selv, er nok viktig.

Det er sannsynligvis ikke alle som hele tiden er seg selv. Man kan komme i konflikt med seg selv, på forskjellig vis, gjennom å benekte eller undertrykke visse ting. Man kan bedra seg selv på forskjellig vis. Man kan misbruke seg selv og plage seg selv, eller glede seg selv og støtte seg selv. Hvordan er din indre dialog med deg selv?

Relasjonen til en selv er kanskje en av de viktigste relasjonene vi har, og som i sin tur danner en mal for relasjoner til andre mennesker. Selvrelasjonen er en slags basisrelasjon, som farger og påvirker alle andre relasjoner.

Har man blitt uenig med seg selv, eller ligger i krig med seg selv, bør man kanskje ta et oppgjør med seg selv. Man kan sette seg ned og snakke ut - med seg selv! Man snakker jo (i tankene) med seg selv hele dagen likevel, så hvorfor ikke snakke ut og få tingene på bordet? Istedet for å gå rundt og være uenig med seg selv, eller kanskje sint på seg selv?

For å kunne bli glad i andre, bør man nok førs