Sukkerforum

...hvordan man kan få tilbake troen på kjærligheten? For min del har jeg nok ikke hatt et altfor uvanlig liv i mine korte 25 år, ungdomstiden var preget av mange ulykkelige forelskelser. Ingen kjærester, men flere venninner og en og annen flørt (så helt ubrukelig er jeg tydeligvis ikke med det motsatte kjønn, bare nesten). Muligens bare uflaks tenkte jeg. Nuvel, jeg næret håpet om at motgangen bare var skjebnen som forberedte meg for noe bra. Litt ut i studiene traff jeg eksen, og det var 100% klaff. Likevel tok det slutt etter tre år uten noen annen grunn enn at hennes følelser tydeligvis hadde kjølnet. Tro meg om dere vil, men noen annen grunn (eller noen grunn til at de kjølnet) fikk aldri jeg. Hvorfor det gikk til helvete er heller ikke tema. Mitt problem er derimot at jeg har mistet enhver tro på kjærligheten.

I og med at det var et meget bra forhold uten store krangler og med et godt vennskap i bunnen (ikke bare sex) har jeg absolutt ingen lærdom jeg kan hente fra det i forhold til hvordan man kan få et forhold til å vare. Derimot har jeg lært at all verdens godord og kjærlighetserklæringer er verdiløse mer eller mindre med en gang de er ytret (selv om de er ærlig ment, gjelder bare i det øyeblikket). Etter bruddet føler jeg selvsagt at slikt vil smigre meg, men jeg vil heller ikke legge særlig vekt på det i og med at jeg har erfart hvor lite det i praksis er verdt. Ergo, slik jeg ser det er hverken kjærlighet eller en generell personlighetsmatch noen indikator for om det er noen vits å satse på dama. Kort sagt: Jeg er fullstendig desillusjonert.

Jeg kan ikke være alene om å være eller å ha vært i denne situasjonen, så til dere som klarte få tilbake troen på kjærligheten; hva gjorde dere?

Så, er det bare meg som opplever det slik, eller er det sånn at nettdating ikke er like sosialt akseptert over hele landet? Jeg synes jeg merker at det er en klar "overvekt" av østlendinger her inne, og det kan se ut som det er mer stuereint i den delen av landet enn det er her f.eks. Og når jeg sier her, så mener jeg i Trøndelag. Vi Trøndere som liker å se på oss selv som et åpent og varmt folkeslag, er sannelig ikke god på å vise det mener nå jeg. Min generelle oppfatning av mine medtrøndere er det stikk motsatte egentlig. Gud forby at vi prater med fremmede på bussen, butikken eller hvor det nå skulle være. Og vi passer på at vi er dritings nok, før vi tør å ta kontakt med det motsatte kjønn på byen eller lignende. Og vi er ikke aktive innen nettdating! Og skulle det være noen av oss som faktisk har profil på en nettdatingside, ja da prater vi ihvertfall ikke høyt om det. Det kan jo hende at alle andre synes vi er noen sosiale utskudd som ikke mestrer livet og det å finne seg en partner på den "gode gammeldagse måten" :P
Personlig så driter jeg i hva andre mener om meg og mitt, så det er ikke det som er problemet. Jeg er her jeg, med bilde og alt, så alle som vil kan se:) Men jeg skulle ønske at folk var litt mer åpne for denne måten å treffe nye mennesker/ev. partnere på, spesielt her i Trøndelag. Så, er det flere enn meg som opplever det slik, eller er jeg helt på vidda her?