Jeg skal skrive en oppgave om bevegelseglede i barnehagen. Derfor ønsker jeg litt synspunkter på hva dere ser på som bevegelseglede i barnehagen?
Det er vel mange som enten har barn selv eller jobber eller har jobbet i barnehage en gang?
På forhånd takk :)
For så å måle sin egen atraktivitet hmm?
Hvordan et forhold skal være, og hva det skal inneholde er vel en kulturell og innlært standard? Men hvorfor må en absolutt være i et forhold med et annet individ? Hvorfor kan en ikke slå seg til ro med å være single?
Vi har alle fått innprenetet og lært at en aldri blir lykkelig før en har funnet mannen/kvinnen i sitt liv og havnet i et forhold/ekteskap. Derfor streber vi alle så fælt etter å oppnå denne fornmen for lykke. Det får oss til å føle oss ufullendte/halvferdige når vi ikke har oppfylt denne standarden.
Kan dette bare være en livsløgn? Hadde livet blitt lykkeligere dersom en ikke strebet etter å oppnå denne vedattte formen for lykke og tilfredshet? Blir en egentlig så mye lykkeligere av å være i et forhold?