Forever after...

Tror dere det eksisterer for dem som leter nå.?

Jeg har begynt å tro med all mediafokus på alt vi må ha, må rekke, må gjøre, må se ut som.. Vel.. at fleste av oss (her inne og andre single der ute) vil kun ha kortvarige forhold, der man går ut av det når man føler at det er ikke noe spennende produkt/partner lenger. Man søker etter det samme rushet man fikk i tenårene og 20 årene. Enn å jobbe for å få tilbake det i det man har.

Dette gjelder tydelig alle kategorier mennesker. For er man vakker vil man ha vakrere. Er man mindre vel.. vakker vil man og ha vakrere. (og andre ting som man vil ha mer av etterhvert som produktet brukes "opp")

Kall meg gjerne pessimist. Men jeg er nå ikke på latsiden i å prøve å bli kjent med folk. Og det er oftest bra menn jeg har truffet via denne portalen. Men utentvil ikke bra nok, siden jeg fremdeles er singel ;) Og jeg er nok ikke bra nok for flere av dem heller. Men man vil da ikke innvolvere seg i mennesker som har satt seg slike og slike mål ved å finne en partner de kan "leve" med.
Satser på at det er flere som søker heller den uforklarlige kriblingen. Enn å rasjonalisere hvorfor en person passer.

Men som spørsmålet var... Tror dere på "til vi blir gamle og grå" ???? Og hvorfor tror dere det?

Jeg er nok en gammel romantiker, men jeg insisterer på å tro på å finne noen jeg gjerne vil leve resten av livet med. Likevel har jeg skrevet at jeg vil starte med en flørt. Hvor skal jeg ellers begynne?

Etter et ekteskap på over 20 år, vet jeg egentlig ikek så mye om min "verdi" på sjekkemarkedet. Så jeg kan ikke sikte meg inn på å treffe en som jeg dermed skal være likeverdig med etter en sånn tankegang. Og da kan det sikkert hende jeg kommer til å sikte feil. Men sånn må det vel være så lenge man ikke satser på arrangerte ekteskap.

Ja, jeg tror på det. Det gjelder "bare" å finne personen man blir så sammensveiset med og føler så mye for, at begge to er interessert i å jobbe for fremtiden helt til døden skiller. Jeg har ikke tenkt og slutte å tro på det.

Må vel nesten tro på at det finnes noen man klarer å leve med resten av livet :)

Er nok kriblingen som gjør forskjellen på en god venn og en man vil være kjæreste med. Hverken mer eller
mindre. Og kriblingen kommer jo når det er en person som matcher en på en slik måte at man ikke ser etter på en sjekkliste av krav om personen passer. Man bare føler at hun gjør det liksom. Skulle vel nesten ønske at det skjedde mye oftere for egen del altså men den gang ei.

Følelser er vel sjelden rasjonelle, så tenker man for mye med hodet er det vel ikke de helt store følelsene. Eller?

Kriblingene varer bare en kort stund da, når flammen dør ut.. går du videre da, etter søken på å gjenoppdage denne flammen med en ny? eller prøver du videre for å forsøke å få flammen tilbake? med å arbeide med et forhold, så er det mulig å få flammen tilbake flere ganger i løpet av et langt forhold, men en må ønske det, jobbe for det, og verdsette det.. ;)

Ja.
En må bare vite hva/hvem man leter etter (og ikke).
Man må også vite hvordan man skal lete (og ikke).
Det er også lurt å ikke la seg distrahere av bagateller og uviktige ting.
Og bli kvitt de begrensningene man har gitt seg selv.
Etc.

Kunsten er vel å klare å opprettholde kriblingen over tid og jobbe for det :)
Gir man opp er det vel kjørt uansett. Og når det ikke skjer så ofte så vil man ihvertfall jobbe for det.

Er ikke så glad i endringer at man gidder bytte hele tiden altså :p

Hva med når man jobber for å holde på kriblingen.. Men motparten er så satt og tenker ikke over at partneren din gjør det meste for at du skal føle deg bra i forholdet??? Og at man også kommuniserer om det, men ingenting skjer fra den ene siden?

Jeg har opplevd mine forhold slik hvertfall. Jeg jobber for å holde flammer.. andre part tar imot, og blir sjokka når jeg faktisk ikke gidder mer. Selv om jeg har sagt mang en gang at dette må forandres for at man kan fortsette på en bra måte.

Den store flammen og kraftige kriblingen man kan oppleve i en heftig forelskelsesfase tror jeg det er naivt å tro man kan opprettholde over tid. Men hvis man kan få den til å gå over i en dypere kjærlighet mellom to mennesker, som så av og til også kan gjenoppdage hverandre, da bør grunnlaget for et langt og godt forhold være til stede. Så da er mitt hovedmål med oppholdet på sukker beskrevet.

Men det er det @kommode1, at det virker som alle er rastløse og må ha endringer for å føle de lever fullverdig..

Veldig enig Tingeling, ett eller annet sted må man kunne slappe av og bare være :)
Da er det godt med en/ei som kun krever at man er tilstede, uten at man må gjøre noe hele tiden.

"Jeg har begynt å tro med all mediafokus på alt vi må ha, må rekke, må gjøre, må se ut som.. Vel.. at fleste av oss (her inne og andre single der ute) vil kun ha kortvarige forhold, der man går ut av det når man føler at det er ikke noe spennende produkt/partner lenger"

Jeg tror at vi mer enn noengang har et større behov, hver og en, for å ha langvarige relasjoner. Der man føler at man ikke MÅ levere, prestere, utføre, rekke, gjøre, ha, kunne, se ut som, vite...men at det holder lenge, lenge og er NOK at man ER den man ER. No games. Alle trenger en form for Sanctuary. Tror jeg. :-)

Så hvorfor klarer vi ikke å få ordnet oss langvarige relasjoner, hvis behovet er så stort?

Du må tenke positivt. Noe annet hjelper ikke :-)

Så en herlig, sexy alfasnuppa som deg blir ikke gammel og grå uten passende prinsen. Ok ?
Stå på!

Alt jeg trenger er en god sofa og en stor, bra tv så blir ikke denne karen spesielt rastløs.
Så ja, skal ikke så mye til for å holde på meg i et forhold. :P

Kanskje det går, kanskje det ikke går, men for egen del liker jeg å tro at det kan gå. Verre er det ikke.

@ts
Selvfølgelig... Jeez, for et spørsmål ;p

Jeg må ha en dame som blir med på rullatorrace, gebissrulett og krykkefekting.
Ellers blir det ingen deal ass.

Ja, jeg tror det er mulig å finne den ene jeg vil leve resten av livet mitt med. Det er jo henne jeg er her for å finne. Dersom jeg ikke tror at hun er ei jeg ønsker å ha også etter at den første forelskelsen er over, ja så gidder jeg rett og slett ikke bruke tid på henne. Jeg er "for gammel" til å kaste bort livet på halvveise forhold. Nå har jeg vært singel i så mange år, at jeg godt kan være singel litt til mens jeg leter. Det er vel derfor jeg heller ikke flyr fra date til date men bruker litt tid. Fordi at om jeg ikke føler at det er det rette, så leter jeg heller videre..

Men det er jo klart at man har jo gjort seg sine tanker om man skal være så heldig noengang. I og med at man ikke akkurat har hatt hellet med seg sålangt. Men jeg gir ikke opp, hun er nok der ute ett sted :)

Alternativet til håp er så trist. Så jeg håper!

Det som er håp nå, blir til arbeid når en fyr dukker opp. Og den jobben tar jeg gjerne. Kan ikke regne med at kjærligheten skal vare uten sterk innsats.

Jeg er enig med dere alle jeg.. Men det er derfor jeg lurer på hvorfor folk ikke jobber med det de mener :)

@Kvinne81
Sannsynligvis fordi det er "lettere" å la være.

Det er nok kulturelt betinget. I det vestlige samfunnet i dag er tempo og ambisjoner blitt høyere, mulighetene flere og verden blitt mindre. Man skal gjøre mer, på kortere tid. Instant gratification er et must. Det er påfallende om man ser etter det:

TV - Mer tale, tettere klippet, mindre pusterom
Musikk - Jeg har ofte irritert meg over de som aldri hører et album i sin helhet, men nå til dags hører folk knapt ferdig én eneste hel låt, før det byttes til neste. Spotify er et tveegget sverd...
Aviser - flere overskrifter, mindre innhold, mer tabloid

Tendensene er at folk forventer resultater fortere, og naturlig nok gir opp fortere når resultatene uteblir.
Den vestlige kulturen er gjennomsyret av stress, rastløshet, ubesluttsomhet og upålitelighet.

En ting som har måttet vike for denne utviklingen er, for mange, det livslange kjærlighetsforholdet.
Det er rett og slett for mye jobb over lang tid. Nå forventes det ikke at man klarer det. Når forventningene er lavere blir ofte også innsatsen og prestasjonene lavere.

Ser at dette innlegget har blitt litt vel traust og negativt, det var ikke meningen. Men det kan være greit å ha et realistisk forhold til kulturen man er en del av. Misforstå meg rett, det er mye ved dette samfunnet jeg ikke ville vært foruten.

PS.
Heldigvis for oss av det gammeldagse slaget er det noen der ute som deler vårt syn på saken. Det gjelder bare å finne en av dem som også måtte oppfylle alle våre andre uoppnåelige krav til en livsledsager. Lykke til

Jeg tror ikke det finnes bare en kvinne for meg der ute. Jeg tror det finnes flere. Jeg tenker at hvis jeg hadde blitt introdusert for 1000 kvinner er det kanskje 300 av disse kvinnene jeg kunne innledet ett forhold til.

Av disse 300 kvinnene er det kanskje 150 jeg kunne hatt ett lengre forhold til. Og av disse 150 kvinnene så er det kanskje 50 som hadde vart livet ut og fungert helt greit.

Av de 50 kvinnene er det kanskje 5 som hadde vært prima for meg. Altså den ultimate samboer som forgudet meg og som jeg forgudet i gode og dårlige dager.

Når jeg da begynner å regne på hvor mange dater jeg må gå på for å finne denne kvinnen blir jeg litt deprimert, fordi jeg går ikke på veldig mange dater. Kanskje 1 i året, sånn ca i snitt, Da vil det i verste fall ta 995 år før jeg treffet den rette for meg. Og så gammel blir jeg neppe:(

Holder med EN @Kalle.. Og det værste av alt.. de man treffer, og tenker.. jo,ja men... de kan faktisk gro til å blir det aller beste om man setter av tid til det.. Folk tar det minste litte negativ og avfeier personen totalt.. Jeg synes det er meget barnslig..

Værste er at man kan ha truffet på "den ene av dem" som kunne ha gitt livet ditt en ekstra piff... men valgte å stå over, for et eller annet tull i startfasen hindret deg..

Hei.

De fleste som er her er single... Og det er en grunn til det. Enten har et forhold skjært seg, eller man har bare vært alene. Jeg kan bare snakke for meg selv, der et forhold skar seg etter 16 år. En trist sak hele greia, uansett hvordan man snur og vender på det, - igjen særlig (synes jeg) fordi det er uforstående barn involvert, og som det går så sabla ut over!

Når situasjonen er som min, vil det være vanskelig å ikke være forsiktig, kanskje FOR forsiktig, i søken etter ei ny... Rett og slett fordi jeg har våknet - hva er viktig for meg? Hva er mine verdier? Jeg vet nå hvilke spørsmål som er viktig for meg å avklare på forhånd, og hvis det ikke er riktig match, så "orker jeg ikke en ny runde med de samme utfordringene" jeg har hatt før...

Nå er det sånn at jeg bare har vært her inne i ca. 3 uker, ikke datet noen, og jeg betaler trolig ikke en måned til for å være her. (Vet ikke helt om dette er min greie...) Men,- igjen - MINE VERDIER / hva er viktig for meg i et nytt forhold... Jeg har "fått høre og lære" at det garantert finnes noen der ute som har de samme verdiene som jeg... for det er så mange der ute... Jeg føler det kan være utrolig vanskelig å finne, særlig når jeg gjør meg så lite tilgjengelig som det jeg gjør, ei jente som kanskje har de samme verdiene... Jeg har spørsmålene klare for meg selv...

Kanskje det er derfor vi som er alene etter brutte forhold er så forsiktige...

@ketilkl: Men hvorfor tar du denne portalen så seriøst. Hvorfor har du så høye forventninger til menneskene i den? Jeg har vært her to år jeg nå.. Og uansett hvor dritlei jeg er av mannfolk som surver og sløver, så kan det hende det er en fyr som leter etter akkurat meg her inne, og han er den fyren jeg leter etter.
Man vet nå aldri. Og han kan melde seg inn i dag, neste uke.. neste år osv..(eller for lenge siden) Så inntil da henger jeg her.
Synes du skal gi det litt tid, og ikke tenke så mye over annet enn du skal nyte livet ditt med deg selv.. Og den dama som får lov å komme inn i det etterhvert, da er hun heldig (såfremt du er en bra kar, som du fremstår som :)

Man kan treffe på folk når som helst og hvor somhelst.. Ikke begrens deg... da taper du øyeblikk.

@Kvinne81: Takk for gode ord! Setter pris på at folk er ærlige, - du er ærlig :-). Kan godt hende jeg bør holde ut litt til her... sant det, og det kan godt hende det dukker opp ei - som du sier. Hvorfor jeg tar portalen seriøst... Hmmm - si det. Kanskje fordi jeg er så ny og håper og tror at det er andre i samme ærend som meg her... Men,- det er mange "hinder" både hos den ene og den andre, som det kommer frem i mange tråder her... Men - en ting snappet jeg opp i går et annet sted her. Det går jo an å treffe flere enn en... Det er det som liksom er så rart når det er snakk om mennesker. Jeg verdsetter deg / andre så høyt, at jeg vil bli trodd som en ekte meg, og i og med at jeg verdsetter blant annet ærlighet og trofasthet så høyt, så vil jeg ikke involvere "så mange"... Blir liksom "galt"... Men,- å treffe noen ER jo ikke galt! Det kan jo bare være kos, og i tillegg kan man jo møte nye venner ;-)

Uansett - takk for gode ord :-)