Havet skjuler flere skatter enn fisk i olje og sunkne sjørøverskuter. Jada, alle disse skattene som kan omsettes i penger forstår den gemene hopen jævli godt.
Men der er andre skatter, som ei heller kan regnes i penger, men kun for sin skjønnhet, og noen ganger for sporene av sin historie.
Jeg fant ei sånn skattestrand rett utenfor Oslo i helga, jeg sier ikke nøyaktig hvor, men det er et kvarter med lokalbåt. Jeg fylte lommene, og har dem på utstilling her foran meg nå.
Stranda bugner av gamle potteskår, sjøslepne glassbiter og smeltet glass. Det var så vakkert å gå og plukke disse krakelerte og sprukne bitene, med vel avslepne runde kanter, og skjønne glassbiter i grønt og blått. Potteskårene er så ettertrykkelig sprukne etter decennier i havet, og hver lille bit forteller sin historie. På noen av potteskårene er det delvis utviskede bokstaver. Der er biter av tykk delft, fajanse og og bladtynn porselen, mon tro hvor mange middager som ble spist på den blåblomstrede tallerkenen som det skåret der kommer ifra?
Om jeg skal forelske meg igjen, så er det en ufravikelig betingelse at min elskede skal være med til den stranda og plukke av de vakre småtingene som havet så generøst skyller i land. Man kan lage alt mulig av dem. Jeg samler også på drivved og tørkede gamle trerøtter og fine steiner.
For å besøke den skattestranda, skulle man aller helst hatt båt, for å få masse med seg. Det har ikke jeg, med det har kanskje du?