Idag tenkte jeg på et spørsmål mens jeg satt på en bar i oslo og kikket på det som gikk forbi: Hva er en fornuftig holdning med hensyn til hvor kresen man bør være ovenfor potensielle kvinnelige objekter? Som vanlig når jeg stiller meg slike spørsmål ender jeg opp på en slags "JA OG NEI" konklusjon. Uansett, noen momenter kan nevnes, og kanskje vurderingen av disse bidra til at motsigelsens grunnlag kan klargjøres.
På den ene siden er det viktig å være kresen og sikte seg inn mot det mest interessante i forhold til sin egen smak, fordi det er viktig for selvtilliten og dermed for signalene man subkommuniserer. Når jeg i min tid leste "pornopung" og "pornopung:håndboka", der det ble beskrevet en "svartebok", og der de seksuelle erobringene ble ført opp som et tall i rekken, og målet var at dette tallet skulle bli høyest mulig uten hensyn til kvalitet, var det vanskelig å unngå tanken på at et interessant alternativ til dette kunne være å skaffe seg et liv.
Og naturligvis kan nok mange argumenter anføres for at ved å sikte seg inn på mest mulig interessante objekter vil man helhetlig sett oppnå mest mulig interessant; å ha sex med en jente jeg ikke interesserer meg for på en eller annen måte, vil nok i mange tilfeller kun bli å regne som bortkasta tid, kanskje også med en ganske gusten ettersmak.
På den annen side kan dette synet kanskje inneholde en del skjulte sperrer. For hva gjør en jente interessant, og hvilket grunnlag har jeg for å fastslå at en viss jente ikke er interessant? Når jeg spør meg selv dette, blir plutselig saken langt mer uklar. Hvis jeg skal være ærlig, og det bør man vel av og til, så tilsier all min sunne fornuft at de tingene i livet jeg oppfatter som uinteressante kun er ting jeg IKKE HAR KLART Å INTERESSERE MEG FOR ENNÅ, men som i teorien naturligvis er like interessant som alt annet, fordi: Alt henger sammen, og alt er en del av den samme universelle smørja.