Den EGENTLIG "Hvem liker egentlig en soldat?" tråden

Siden den forige sporet helt ut "restarter" jeg tråden her.....on topic please ;)

Siden jeg jobber i Forsvaret har jeg fått et inntrykk av at vi forsvarsansatte ikke akkurat troner top 10 lista hos det motsatte kjønn. Og derfor lurer jeg veldig på hva dere jenter faktisk syns? ;)

Merker jo at lokalbefolkningen som bor i tilknyttning til militærleirene rundt omkring i landet (gjerne de større leirene som Rena eller Setermoen) ikke er så veldig overbegeistret for soldater. Jeg antar jo at dette har noe med at hundrevis av sprengkåte 18 - 20 åringer med flokk og alfamale mentalitet ikke er så veldig sjarmerende i fylla når de skal skryte om at de er de hardeste jævelene i kongeriket og kjører push-ups på dansegulvet.

Dette er jo noe som plager oss som er ferdig med dette for lenge siden, har uniformen som levebrød og bor i tilknyttning til leiren. Vi blir fort alle sammen dratt under den berømte kammen...selv om det til tider stemmer også da. Gutter er og blir gutter får man vel si ;)

Men tilbake til poenget:

Hvor mange er det som egentlig kunne tenkt seg å dele livet med noen som jobber i Forsvaret? Og er det da noen forskjell på om dette er noen som drar ut på internasjonale operasjoner eller bare holder seg hjemme i Norge?

Jeg vil velge med hjertet, ikke med hodet - og da har yrke lite å si. Jeg kan (og har tidligere) likt en som jobber i Forsvaret, og ville vært stolt av jobben han gjør. Men jeg ser for meg at internasjonale oppdrag ville vært utfordrende både for forholdet og for hver av partene. For min del tror jeg ikke avstanden hadde vært det største problemet, men at jeg ville vært urolig for kjæreste/mann mer eller mindre konstant. Hva tror du, er dette noe man blir vant til og kan legge fra seg?

Har hatt kjæreste under en kontigent på tre månder i Afghanistan. For min del var det en god støtte, men det var selvfølgelig noen problemer også. Største problemet er savn. Det andre problemet var at min hverdag var så ekstremt forskjellig fra en hverdag hjemme i Norge at jeg klarte ikke relatere meg til de daglige problemene hun møtte i hverdagen. Og alt jeg kunne fortelle om var de samme trøtt greiene om at "ja det er varmt og jeg har nå trent litt. fant en stor camelspider i boteltet. savner deg" osv igjen og igjen. Selvfølgelig kunne jeg ikke fortelle om operasjonene vi hadde drevet med så det ble ganske fargeløse samtaler. Dette gjorde dem noen anspent etter hvert og da blei d lettere for å krangle over telefonen. Så kan vel oppsummere med at å ikke kunne sette seg inn i hverandres hverdag og forstå den er det største problemet for et forhold. Men dette er min egen erfaring.

Når det kommer til hvordan hun hadde d så var hun veldig urolig. Spesielt etter vi hadde vært i stridskontakter og det var kommet hjem i nyhetene før jeg hadde fått ringt hjem for å fortelle at jeg var ok. Da var det utrolig godt å høre stemmen hennes :)

Jeg ser den, at det blir vanskelig å relatere seg til hverandres hverdag og opplevelser og at det byr på utfordringer. Da vil naturligvis kommunikasjon være viktig, noe som sannsynligvis ikke er like lett i et slikt tilfelle? Så da er spørsmålet hvordan unngår eller overkommer man det?

For hva det er verdt gjør dere en viktig jobb der borte, selv om jeg helst skulle sett at det ikke var nødvendig. Jeg ble litt provosert av at du (i den andre tråden) måtte forsvare deg og yrket ditt når det over hode ikke var temaet. Kan tenke meg at det uansett er vanskelig å diskutere temaet med resten av oss som ikke har kjent på kroppen hva det hele handler om.

Man må være veldig flink til å kommunisere ja. Første gangen man drar ut er man nok ikke klar over dissen tingene, men andre gang er man klar over det og kan prate om det på forhånd. Da vil det nok gå bedre. I tillegg har vi en fantastisk flink familiekordinator som kan bidra med å støtte de pårørende som sitter igjen hjemme. Hun har hjulpet mange med problemer som har dukket opp i forbindelse med tjenesten både ute og hjemme :)

Takk, men er vant til det. Har blitt spyttet på av blitzere i Oslo og fått tilrop og kommentarer fra folk på gata. Som oftest avviser jeg dem for idioter og konspirasjonsteoretikere for de har ikke vært der og sett ting med egne øyne. Folk har forskjellige meninger og det er forsåvidt greit. Vanligvis holder jeg meg milevis unna slike diskusjoner, men av og til renner det bare over. Yrkesstolthet er stolthet det også :P