Dette er femte året jeg prøver meg på nettdating, hvert år har jeg relativt raskt funnet en mann jeg trodde det kunne bli noe langvarig med, men det endte i brudd etter noen mnd. Alltid meg som gikk, fordi følelsene ikke utviklet seg så fort som mannens, og de jeg var involvert med ikke klarte la være å pushe på eller komme med (p)syke ulitmatum.
Jeg har passert tredve, og kjenner at tiden er moden for å finne en å dele resten av livet med, så søket mitt har nok vært preget av det. Jeg ønsker finne en som snakker "mitt språk", en som deler mine verdier og drømmer for fremtiden. Og jeg tror jeg finner en likesinnet, gang på gang, men så viser det seg at det hele var en stor og fluffy illusjon. Jeg har tenkt mye på hva det er som gjør at jeg åpenbart tiltrekker meg en viss type menn, som viser seg å være helt annerledes enn bildet de malte av seg selv.
Når jeg skriver så er det åpen linje til hele følelsesregisteret mitt, og erfaringsmessig er det mange som blir sugd inn i min verden, og tiltrekkes av åpenheten, styrken, sårbarheten og tilliten jeg viser. De tror de endelig har funnet sin sjelevenn, fordi jeg speiler en virkelighet de fornemmer men ikke finner ordene for, en drøm de ikke vet hvordan de skal gripe om eller realisere i egne liv. De innhyller meg i sine delvis undertrykte, eller irrasjonelt opphøyde, forestillinger om Drømmekvinnen, ikke først og fremst for den jeg er, men for hva de opplever at jeg representerer.
Saken er at selv om jeg på sett og vis har en poetisk, filosofisk og sensitiv tilnærmingen til livet, så er jeg ingen stor romantiker i tradisjonell forstand. Selv om jeg er et følelsesmenneske, så trives jeg ikke med å velte meg i følerier og overdådige klisjeer, fornuft og logikk appellerer i langt sterkere grad.
Det jeg opplever som romantisk er mer stemninger enn settinger, det ektefølte, umiddelbare og spontane trigger så mye sterkere enn det pompøse, planlagte og konstruerte. Jeg liker så godt opplevelsen av ting, vi kan godt snakke om det før og etterpå, men når det skjer trenger vi ingen rekvisitter, ingen replikker, ingen spesialeffekter. 9 av 10 jeg møter tror de vet hva jeg vil ha, og prakker det på meg, fremfor å være den de er, og la meg forsyne meg.
Jeg er så enkel i all min kompleksitet, og finner komplekse menn i all sin enkelhet...
Har begynt å lure på om jeg kan ha en personlighetsforstyrrelse, siden jeg tiltrekker meg så mange menn som er så manipulerende, selvsentrerte og lite selvbevisste.