Refleksjoner

Dette er femte året jeg prøver meg på nettdating, hvert år har jeg relativt raskt funnet en mann jeg trodde det kunne bli noe langvarig med, men det endte i brudd etter noen mnd. Alltid meg som gikk, fordi følelsene ikke utviklet seg så fort som mannens, og de jeg var involvert med ikke klarte la være å pushe på eller komme med (p)syke ulitmatum.

Jeg har passert tredve, og kjenner at tiden er moden for å finne en å dele resten av livet med, så søket mitt har nok vært preget av det. Jeg ønsker finne en som snakker "mitt språk", en som deler mine verdier og drømmer for fremtiden. Og jeg tror jeg finner en likesinnet, gang på gang, men så viser det seg at det hele var en stor og fluffy illusjon. Jeg har tenkt mye på hva det er som gjør at jeg åpenbart tiltrekker meg en viss type menn, som viser seg å være helt annerledes enn bildet de malte av seg selv.

Når jeg skriver så er det åpen linje til hele følelsesregisteret mitt, og erfaringsmessig er det mange som blir sugd inn i min verden, og tiltrekkes av åpenheten, styrken, sårbarheten og tilliten jeg viser. De tror de endelig har funnet sin sjelevenn, fordi jeg speiler en virkelighet de fornemmer men ikke finner ordene for, en drøm de ikke vet hvordan de skal gripe om eller realisere i egne liv. De innhyller meg i sine delvis undertrykte, eller irrasjonelt opphøyde, forestillinger om Drømmekvinnen, ikke først og fremst for den jeg er, men for hva de opplever at jeg representerer.

Saken er at selv om jeg på sett og vis har en poetisk, filosofisk og sensitiv tilnærmingen til livet, så er jeg ingen stor romantiker i tradisjonell forstand. Selv om jeg er et følelsesmenneske, så trives jeg ikke med å velte meg i følerier og overdådige klisjeer, fornuft og logikk appellerer i langt sterkere grad.

Det jeg opplever som romantisk er mer stemninger enn settinger, det ektefølte, umiddelbare og spontane trigger så mye sterkere enn det pompøse, planlagte og konstruerte. Jeg liker så godt opplevelsen av ting, vi kan godt snakke om det før og etterpå, men når det skjer trenger vi ingen rekvisitter, ingen replikker, ingen spesialeffekter. 9 av 10 jeg møter tror de vet hva jeg vil ha, og prakker det på meg, fremfor å være den de er, og la meg forsyne meg.

Jeg er så enkel i all min kompleksitet, og finner komplekse menn i all sin enkelhet...
Har begynt å lure på om jeg kan ha en personlighetsforstyrrelse, siden jeg tiltrekker meg så mange menn som er så manipulerende, selvsentrerte og lite selvbevisste.

Men ville resultatet nødvendigvis blitt noe bedre med mer tradisjonell dating?

At mange menn er selvsentrerte og lite selvbevisste er kanskje et tegn på den moderne tid?
Og selvet er uansett ikke lett å finne ut av...

Du er nok så normal som mennesker kan få blitt. Alle er enkle, komplekse, åpne, innesluttede, ikke-romantiske følelsesmennesker. Alle har kontraster og motsetninger. Forresten så er alle mennesker manipulerende, selvsentrerte og lite selvbevisste også. Jeg er nok representativ for typen menn du har vært sammen med. Kjenner meg igjen i mye av det du beskriver, i hvert fall.

Det virker som du vil finne en perfekt mann som er alt du håper og lengter etter, men som samtidig også bare er seg selv. Ser for meg at det kan være vanskelig å kombinere disse. Er lett å falle for fristelsen å oppføre seg slik man tror kjæresten vil man skal oppføre seg. Særlig når kjæresten har sterke meninger, kan egne meninger vris og vendes litt på slik at man mener omtrent det samme og har enda en ting til felles. Når det gjelder romantikk vil man jo gjerne at romantiske anledninger skal være så perfekte som mulig. Derfor kan de oppleves som planlagte og konstruerte. Spontan romantikk er selvfølgelig det beste, men føles tryggere med planer.

Det eneste jeg kan foreslå er at du legger mer til rette for at potensielle kjærester kan være seg selv. Så ser du lettere om det er en du faktisk kan tenke deg å være sammen med. Aner ikke hvordan man går frem for å få til dette, men alternativet er å fortsette slik du gjør nå og krysse fingrene for at drømmemannen dukker opp.

Hei søster nærvær!
Trodde nesten jeg hadde skrevet dette selv, men så har jeg kun vært her 1/2 år så da kan det ikke være meg.

Jeg er et kaleidoskop av et menneske og ønsker å leve ut min kompleksitet. Det er ikke lett å finne en matchende mann.. hverken her eller i det virkelige livet.
Det er nok enklere for de søte, enkle, konfliktskye som lever på overflaten.

Men jeg har troen på at det finnes noen for oss også :-)

søtisen: nei, det er ikke greit å vite uansett egentlig;-)

katte: Nettdating er et konsept jeg liker, og det pleier å gå fra nett til irl i løpet av maks noen uker.

Det jeg har begynt å lure på, er om skrivemåten min tiltrekker menn som responderer på sider som egentlig er mest fremtredende i en skriftlig korrespondanse. At selv om jeg er dønn ærlig, åpen og oppriktig om hva jeg søker og har å by på, så leser mottageren noe helt annet enn det jeg følte jeg sendte fra meg.

For min del trenger ikke mannen å ha funnet ut av selvet, men i det minste oppdaget at han har en egen indre, utelukkende subjektiv verden, og at denne styrer mye av fokuset i hans ytre verden. At hans tanker og følelser ikke er allmenngyldige sannheter, men personlige oppfatninger og opplevelser. En som har skjønt at verden ikke er eneste stor utvidelse av han selv, men er fylt av ulike perspektiver, følelser og opplevelser, som er alle knyttet sammen på ett eller annet nivå, uten å miste sin egenart eller egenverdi.

Jeg tiltrekker meg ofte menn som sliter med dårlig selvbilde, men utad virker velfungerende og trygge. Menn som overkompanserer for komplekser de nekter å erkjenne (men er åpenbare når en kommer nærmere innpå de) og overromantiserer kjærligheten i skjul. De er klamrende, kontrollerende og tryglende så fort de begynner å bli hjemmevant, helt annerledes enn de var når hadde et uforpliktende forhold i blikjent-fasen.

Det er typisk at når jeg føler ting går for fort, kommer de med tonnevis med overdådige komplimenter, skriver pompøse kjærlighetsbrev, gir dyre gaver jeg føler blir feil å ta i mot, forsøker å være drømmemannen à la kvinneblader og hollywoodfilmer. Høres søtt ut, men det blir slitsomt når menn rundt førti ikke klarer å slutte å blåse opp enhver følelse til str XXXL, og demonstrerer sin kjærlighet i så store, sukkersøte vendinger at det er umulig å ta alvorlig. De kommer gråtende på døren min, fordi jeg ikke orket snakke i telefonen hele natten. De sender mld en gang i timen for å vite hva jeg gjør på og hvem jeg er med. De sitter i bilen utenfor og venter når jeg er på kafe med venninner...

De begynner ganske kjapt å skulle endre meg, til mitt eget beste selvsagt, og etter en stund blir de snurt fordi jeg ikke har tatt i mot hjelpen og endret meg etter anbefalingen.

Jeg tar fullt og helt ansvar for at nettdatingen har gått så galt, skulle visst hva jeg må endre for å møte nye typer menn.

willr85:
Så godt å lese det du skriver, du virker reflektert og nyansert, og jeg ser poengene dine.

Men de mennene jeg har dumpet borti siste årene, med unntak av en, har helt klart store emosjonelle issues. De fremstår som kjekke, stabile og sunne typer, er intelligente og verbalt sterke, men når de begynner å bli varme i trøya avdekker de noen store sorte hull omtrent der hjertet skulle vært, og de får aldri nok. De er følelsesjunkier som dyrker ideen om kjærligheten, og trenger ekstremt mye bekreftelse fra partneren sin. Jeg har barn, jobb og hjem som krever sitt også, noe de på ingen måte hadde forståelse for, da de mente jeg burde satse på de, dvs sette de først, uansett. De eier lite empati, og krever ekstremt mye oppmerksomhet for å ikke sette i gang et drama. Utenforstående som ikke har vært i et romantisk forhold med de det gjelder, ville aldri trodd at jeg snakket om de samme mennene.... De er menn i lederstillinger eller med jobber som gir en viss respekt, de fremstår som bunnsolide, men hjemme så vakler de mellom tårevåte bønner og tomme trusler fordi de ikke føler seg elsket NOK.

Jeg tror ikke det er mulig å være uheldig så mange ganger som jeg har vært. Det må være noe jeg skriver eller uttrykker, som fører til at jeg møter slike menn.

Mine første kjærester, som jeg møtte gjennom jobb og venners venner (dvs før 2005 hadde jeg noen lengre forhold), har ingen slike tendenser.

oo: Ja, det må da finnes noen for oss også? ;-)

Kjenner meg litt igjen i denne.....

Jeg har det på samme måte som TS tror jeg. Jentene ser ut til å falle mye fortere for meg, enn jeg for dem. Så jeg begynner å bli noe av en spesialist i 2 - 3 måneders forhold. Vi møtes og har det fint sammen, vi har god sex og jeg tror jeg får dem til å føle seg veldig bra når de er sammen med meg (de pleier alle å si dette i hvertfall), men innen en måned eller kanskje seks uker vil de møtes omtrent hver dag og jeg føler at jeg er på full fart inn i noe seriøst og forpliktende uten at jeg er klar for det selv eller har så noe spesielt sterke følelser for jenta. Og så dumper jeg dem, en etter en. Jeg har jo for lengst både skjønt selv, og blitt fortalt av venner av begge kjønn, at de fleste jenter nok putter meg i kategorien "good guy/ potensiell langvarig kjæreste" og ikke "badboy/ kort men spennende eventyr", noe som kanskje er greit når du har passert 30 og begynner å tenke på å slå deg mer til ro, men hvorfor må det gå så fort?

Hmm....
Kjenner at noe i meg får lyst til å skrive og kommentere i denne tråden fordi det er et fint innlegg.
Men samtidig får jeg liksom ikke helt tak i tråden, tak i tema eller tak i hva dette egentlig handler om.

Men om du liker den eller de kvinnene du velger å date og ha et "forhold" til i et par mnd, Oslomann, hva er det som er så galt med at det skal gå fort? Hva er du redd for? Hva hindrer deg? Hvorfor gjør du det slutt med dem?

Følte du nok for dem i utgangspunktet, eller var de bare på testkjøring?
Hvis ja på dette spørsmålet, trenger du ikke svare på de andre tingene, for da gir jo svaret seg selv :-)

oslomann:
Jeg har også lurt på dette med hva som haster slik. Jeg bør ikke skrive for mye i tilfelle noen av de det gjelder kjenner seg igjen (regner med at iallefall etpar av de er her inne), men jeg har opplevd at mannen på tredje kafèdaten begynte å snakke om felles boliglån og barn, at mannen på andre date tar meg med hjem til moren sin på kaffe, at flere menn har fridd etter noen få ukers forhold. De kan knote ut av seg at de elsker meg over alt, såpass tidlig i forholdet at jeg såvidt er i gang med liker.

Jeg blir fort betatt, men forelskelsen tar det lengre tid med. Å elske er såpass heftig at det er sjelden jeg opplever, men har erfart nok av det til at jeg vet det er mulig. Og en ting vet jeg med sikkerhet, følelser kan ikke presses frem fordi noen mener det går for sakte.

Jeg tror noen er slik innrettet at de må føle seg elsket for å føle seg fri, mens andre må føle seg fri for å kunne elske. Jeg er i sistnevnte kategori, og jeg føler vi ofte blir misforstått. Med frihet mener jeg ikke friheten til å ligge med hvem jeg vil, eller friheten til å gi blaffen i andre sine ønsker og behov. Rett og slett friheten til å føle det jeg føler, og ikke det som forventes eller kreves.

Det er nok litt "testkjøring" ja, hvis du vil kalle det det. Jeg møter en jente jeg liker og tiltrekkes av og begynner å date henne for å se hvordan det går, og om jeg vil falle for henne, og så faller hun tydeligvis for meg. Kanskje burde jeg ikke date jenter jeg ikke allerede er forelsket i eller seriøst betatt av selv, men jeg har ikke vært skikkelig forelsket siden jeg var 20 - 21 dessverre og i flere år tenkte jeg slik selv, men har jo ikke lyst til å tilbringe resten av livet alene heller. Dessuten har jeg aldri opplevd kjærlighet ved første blikk, i det minste ikke fra min side. Alle jentene jeg noen gang har forelsket meg i har vært jenter jeg allerede har kjent en god stund, så det er vel det jeg håper skal skje etterhvert når jeg begynner å date en ny jente jeg liker, men ikke egentlig på noen måte har falt for ennå.

Z:
Det er derfor jeg kalte tråden for refleksjoner, jeg vet ikke helt hva jeg vil med det jeg skriver, jeg bare reflekterer over hvorfor jeg gang på gang ender opp i forhold med menn som er emosjonelt trengende.
Det må jo være noe jeg utstråler som tiltrekker de, og noe ved de som tiltrekker meg...
Vil gjerne endre det som evt skaper tendensen:)

nærvær:

Jeg er nok slik jeg også. Jeg må føle meg fri, og er nok av den ganske uavhengige typen som både klarer seg fint og faktisk ofte også liker å være alene. Men ikke absolutt hele tiden selvsagt, og jeg er nok en romantikker innerst inne som fortsatt håper at jeg en dag skal finne en kvinne jeg kan elske over alt på denne jord og være 100 prosent fornøyd med, og ikke bare måtte slå meg til ro med en som er "god nok".

nærvær:

Takk :) Mulig problemet rett og slett er nettdating. Hadde to langvarige forhold før jeg prøvde nettdating. Den ene kjæresten jeg møtte på nettet gjorde jeg det slutt med etter bare noen måneder. Følte ikke at jeg kunne være meg selv sammen med henne.

Mulig at nettdating er problematisk fordi man er veldig klar over hvor mange andre som er der ute. Om et forhold ikke fungerer, så finnes det jo nok av andre som er interessert. I tillegg er det nok en del kvinner og menn på nettet som ikke har så god selvtillit. Vet av erfaring at mangel på empati og stort behov for bekreftelse begge er tydelige tegn på dårlig selvtillit.

Så en ting du kan se etter er god selvtillit. Er man glad i seg selv, vil man ikke trenge bekreftelse fra andre. Altså kan man også dele kjærlighet og omsorg uten å kreve at kjæresten viser tilsvarende følelser tilbake. Da vil også kjæresten føle seg friere og mer elsket, og alle er glade og fornøyde :)

Ikke til å unngå at jeg også nikker gjenkjennende til flere ting i tråden, det gjør nok mange vil jeg tro.

Jeg liker refleksjonsballen du gir oss TS, for jeg har selv latt min undring løpe i liknende baner, men det har blitt med tanken å forsøke å finne en forumegnet vinkling.

"Mitt" frustrendende mønster inneholder menn som har bygget fasader de har vanskelig for å opprettholde på egenhånd. De tilsynes gjennomsnittlig vellykkede som egentlig har kjørt seg selv i grøften. De som trenger meg til den grad at det tidlig blir viktig for dem å eie og kontrollere både meg og eiendelene mine. De som spiller forelskelse for å slippe å fortsette å være selvstendige. De som velger meg fordi jeg tilsynes passer i ønskemalen, ikke fordi jeg er den jeg er. De som på ulike måter blir krevende og krampeaktige når de innser at jeg ønsker å fortsette å være selvstendig også i et forhold.

Og så er det de som åpent viser at de egentlig ikke har giddet å ta tak i noe i eget liv og bare venter på at jeg skal komme og holde dem i hånden så de får skaffet seg det livet de egentlig kunne ha ønsket seg. Disse mennene er det enkelt å avvise tidlig, men jeg blir likevel frustrert av å møte dem. Hvor er selvrespekten, viljen, respekten for barna de har, ansvarsfølelsen, respekten for meg?

Som TS skriver, har også jeg en klar formening om at det er etter min debut på nett at jeg har erfart dette mønsteret. Om det er slik at verden har endret seg siden jeg sist søkte noen, om det er noe med hvem som er singel i voksen alder eller om det kanskje er at jeg ikke evner å være så tydelig som jeg tror jeg er, ja det er vel bare å undres...

TS
Takk for et velskrevet og fint innlegg. Jeg tror både menn og kvinner kan kjenne seg igjen i beskrivelsene dine. Jeg kan definitivt identifisere meg med dem!

Jeg tror det dreier seg om noe så enkelt som at disse mennene blir forelsket i deg, og at du ikke har nok følelser å gi tilbake. I en forelskelsesfase er det veldig vondt når følelsene ikke blir gjengjeldt. Og magefølesen de har er jo helt rett, du har ikke dype nok følelser for dem. Jeg tror ikke det er noe "galt" med disse mennene, de blir bare desperate når de merker at de vil ha deg og du ikke vil ha dem. Jeg er sikker på at denne "klamringen" ville ha avtatt etterhvert som et forhold mellom dere eventuelt ville ha utviklet seg. Men du gir dem ikke sjansen til å vise seg fra sin balanserte side, og balansert er man ikke når man er forelsket, da blir man faktisk midlertidig sinnsyk. Du avfeier dem og dumper dem fordi du mener at DE har gjort noe galt, DE krever for mye av deg, DE klamrer seg til deg, DE har dårlig selvtillit, DE har ikke empati, DE har ikke dype nok følelser. Det virker som om du mener at de sluker hele ditt vesen rått, og kanskje de gjør det i en forelskelssfase, hadde du vært forelsket ville du ha ønsker å gjøre det samme med han, dette behovet for å være ett og få tilfredsstilt det er en ubetalelig og deilig følelse.

Jeg tror ikke det er noe galt med disse mennene. Jeg tror heller at det dreier seg om noe så enkelt som at du ikke har blitt forelsket i noen av dem. Kanskje du har vanskelig for å bli forelsket eller knytte deg til noen? Mange har det i så fall på den måten. Og hvis du virkelig har opplevd den store kjærligheten før, så vil du oppleve den igjen, og da blir du kresen. Det er bra det! Ikke gi deg før du finner ut at du er i stand til å ligge flat utenfor døren hans med tårevåte øyne og rosebuketten i hånden....

Tips: Med en gang du merker at mannen ikke er noe for deg, avslutt forholdet! Ikke pine dem i lengden! Jeg har funnet ut at det tar meg max 3 uker å finne ut av det. Er jeg ikke forelsket da, kan jeg like godt avslutte det.

Jeg tror det willer snakker om er selvfølelse og ikke selvtillit. Man kan ha god selvtillit med dårlig selvfølelse, men da er jo veldig avhengig av ytre bekreftelser og den vil jo aldri vare på samme måten.

marini, jeg har aldri daten noen gutt, så jeg vet ikke hvordan de oppfører seg og enda mindre om hvordan det føles som en jente. Men å bli så avhengig av en kvinne og gi så etter for det kjennetegner nå vel ikke en mann, og jeg tror heller ikke det er noe kvinner flest finner attraktivt heller.

TS, om jeg skal prøve meg på et lite tips på hva du kan se etter så er det hvor komfortable gutta du dater er med å ta avgjørelser.

Eledh:

Stemmer, er selvfølelse jeg snakker om. De henger jo ofte sammen, men er nok selvfølelse jeg mente akkurat denne gangen.

Setter man for høye krav til et forhold&partner tenker jeg litt&sånn? Er det realistisk å kreve så jævlig mye da?

OBS
Jeg er enig med deg, jeg mente vel egentlig å si at hvis jeg ikke føler meg betatt av en mann etter tre uker, et sug etter å bli mer kjent, en lyst til å tilbringe mer tid sammen, er han garantert ingenting å satse på. Når følelsene uteblir etter at man har inngått et fysisk forhold, er det for min del helt umulig å utvikle følelser over tid. Jeg har prøvd, for jeg har møtt drømmemannen ved et par anledninger, der en mann har hatt alt det jeg drømmer om å få. Alt bortsett fra den berømmelige kjemien da..... Og jeg har prøvd å utvikle følelser over tid, men jeg har innsett at det er umulig for meg, komplett umulig. Etter tre uker vet jeg om det er make or break, nå har jeg begynt å stole på magefølesen min, og den har jeg selv abolutt ingen kontroll over, selv som jeg gjerne skulle :-)

Den ekte forelskelsen starter, for mitt vedkommende etter noen uker inn i et forhold, og eskalerer til sitt fulle potensiale etter en måned, to eller tre, og varer i omtrent et år. Deretter går følelsene over til kjærlighet, dersom man er heldig.