jeg har et litt vanskelig spørsmål.
Jeg har hele livet slitt med depresjoner og angst og ifjor klarte jeg ikke mer. Har iløpet av mine 22 år vært hos 2 psykologer og 1 psykriatrisk hjelpepleier, og alt de gjorde var å pushe "lykkepiller" "antiangst" medisiner på meg som bare gjorde vondt verre, og i timene ble jeg fortalt jeg var "bipolar" type sånn og sånn jeg var manisk depresiv og det var ikke måte på.. Jeg innså iløpet av noen mnd hos hver at de ikke kunne gjøre noe for meg, ei heller deres medisiner, så jeg lærte meg å klare meg med mine indre smerter. Men som sagt, dette var frem til ifjor hvor jeg fikk så sterk angst at jeg måtte slutte jobben, jeg torde ikke forlate leiligheten, var redd tlf min og søkte igjen hjelp. De medisinene og den "hjelpen" jeg fikk gjorde at jeg nesten tok mitt eget liv. Jeg ble møtt og behandlet som en fjortiss som ikke får nok oppmerksomhet hjemme, og alt han spurte meg om var sexlivet mitt (som ikke er fryktelig fantasifullt eller på viddene). Bivirkningene jeg fikk var: ukontrollerte muskelsammentrekkninger i magen, parkinsonism (ukontrollert risting i armer, ben og hode), sterkere angst, lysømfintlighet, lydømfintlighet og problemer med å bevege armer og ben. Du kan jo tenke deg selv hvordan jeg som allerede var så langt nede hadde det i denne perioden...
Uansett, nå: 6mnd senere. Har jeg funnet noe som reddet livet mitt: tankefeltsterapi. iløpet av 3mnd med terapi har hun jeg går hos gitt meg livet mitt tilbake, selvtillitten min, angsten er vekk, jeg er for første gang ikke deprimert, og jeg er snart klar for å klare å jobbe igjen.
Men dette har selvsagt preget meg veldig sterkt og sitter fremdeles veldig nært, men uten noen å snakke med det om. At man er livredd for å søke jobb er ikke akkurat noe man forteller potesielle kjærester. Og da jeg snakker med mine venner om dette så forstår de ikke, de har aldri selv opplevd angst og rasjonelliserer med at jeg enkelt og greit er lat og ikke vil ha jobb. Eller så sier de "nå er du bare latterlig, det er jo ingenting å være redd for."
Poenget mitt er, om det er greit å snakke med en potensiell kjæreste om dette? om man har holdt på en stund og kjenner vedkommende litt dypere kanskje? Eller om dette er noe som vil sende ham løpende til skogs så å si?
og om noen kjenner seg igjen, eller har opplevd lignende, del gjerne! om du føler for det. Hadde vært deilig å ikke føle seg helt aleine om dette.