Sukkerforum

Jeg sitter med et lite dilemma når det gjelder hvem som skal være tilgjengelig for meg når jeg søker. Skal jeg være interessert i barnemødre, eller skal jeg droppe dem? Det er sikkert mange andre som har tanker om aleneforeldre.

Noen syntes kanskje det er tåpelig å droppe mange gode mennesker bare fordi de barn. Jeg er forsåvidt helt enig, men her er utfordringen min:

Jeg har vært singel alt for lenge. Jeg blir litt nervøs når jeg tenker på hvilke tilpassinger jeg må gjøre når jeg får en kjæreste og vi plutselig blir to som skal dele livet sammen frem til vi sammen lagerbarn nummer en, to, tre, fire, fem og så videre frem til vi har ett fulltallig fotball lag. Eller i det minste muligheten til å spile five-a-side fotball. Jeg har ikke noe i mot barn, men når man lager ungene selv blir det blir en slags gradvis tilpassing.

Dersom jeg møter en som har en eller to små rakkere så er det ikke nødvendigvis negativt. Men jeg tenker på overgangen og blir nesten litt svett. Overgangen fra å være en til plutselig å være en person til å bli en familie på 3+ virker utrolig skremmende på meg. Og da tenker jeg ikke engang på at det er en eksmann i bildet som alltid vil være en del av livet mitt med min nye familie. Et annet dilemma er at hun kanskje er ferdig med å lage barn, og jeg har ikke engang begynt.

Er det noen flere som har det på samme måten? Hvilke synspunkt har dere som allerede har barn på saken?

Jeg ble nokså sjokkert og irritert når min 4-klassing ikke skulle ha idrettsdag på skolen i fjor. Grunnen var at han og klassetrinnet måtte pugge på nasjonale prøver. En kamerat av meg fikk bekymringsmelding fra skolen og spørsmål om dysleksi (en annen Osloskole), fordi de ikke syntes datteren hans leste fort nok. Han syntes dette var merkelig, da hun sluker bøker på egen hånd hjemme. Etter halvannen times tester og samtaler hos PPT, fikk han beskjed om at hun lå nokså nøyaktig på gjennomsnittet for alderen. Det er mas og kjas uten like, for å score på prøver med heller diskutabel verdi (kritikk mot modellen: http://www.forskning.no/artikler/2011/mai/287473).

Jeg vil påstå følgende.

1. At norske skoleelever gjentatte ganger kommer på topp i forhold til oplevd trivsel, er et kvalitetsstempel for norsk skole, og et mye bedre måleinstrument enn nasjonale prøver.

2. Skolen former elevene som mennesker. Det er oppgave nummer 1, og langt viktigere enn pugging.

3. Norske arbeidstagere er ettertraktet internasjonalt. De blir bl.a foretrukket som offiserer på både cruiseskip og innen annen skipsfart. Årsaken er at nordmenn er SELVSTENDIGE. De tar ansvar i mye høyere grad enn arbeidstagere fra en del andre steder. Dette henger sammen med både norsk kultur og norsk skole. Hvis norsk skole var så dårlig, hvordan har det seg at vi har verdens ledende offshoremiljø? Henger ikke på greip.

4. Norge må konkurrere på det vi har som fortrinn. Vi kan aldri konkurrere med det vanvittige puggefokuset de har i bl.a Asia. Vi må konkurrere på selvstendighet, samarbeidsegenskaper og ansvarliggjøring. Dette må også avspeile seg i skolevesenet.

5. Den politiske ledelsen i Oslo er mer opptatt av å finne håndfaste “bevis” på egen fortrefflighet, enn de er opptatt av læring og barnas beste. At Osloskolen scorer høyt, skyldes ren pugging rettet mot prøvene, og ikke en høyere standard enn i resten av landet.

6. Nasjonale prøver slik de praktiseres i Oslo, bidrar til stigmatisering av de svakeste, er ekskluderende, og skaper skoletapere

7. Elevene føler de blir målt. Det er feil. Det er skolen og lærerne som blir målt. Dette kommuniseres aldri til elevene.

Jeg har lagt frem en del påstander. Kjør debatt!

Svært mange mennesker som befinner seg rundt meg i hverdagen, har barn.

De forteller om hvordan de er stresset, lei seg, opprørt, utslitt, får ikke sove og hvor deilig det er å kunne reise uten barn eller å ha barnefri.
Jeg har aldri hørt dem fortelle en historie om noe fint eller hvordan de synes det er koselig å ha barn.
Det virker nesten som det er en slags depresjon for dem, og at barna stjeler det lille overskuddet de hadde igjen.

Er det verdt det og er det riktig å få barn for å så klage så mye over det? og ja det er seriøs klaging, som aldri avtar.

Så hvorfor får de barn når det bare er elendighet? skal det være en givende og fin opplevelse? Når jeg opplever noe fint så forteller jeg også om noe fint i ettertid, ikke bare elendighet og syting.

Jeg tar meg selv i å tenke at de kanskje hadde hatt det bedre uten barn, ingen EVIG klaging, masse overskudd, mer penger, de kunne gjort hva de ville når de ville osv.

Jeg forstår at mennesker fikk barn før fordi det ikke var så mye annet å gjøre, å reise var dyrt, studere var vanskelig og venner fantes det ikke så mange av etter en var blitt 20 og foreldrene forventet det og ikke alle kvinner jobbet.

Så er det verdt det å måtte velge bort seg selv og sine interesser og drømmer og tanker for å oppdra en skapning som du høylytt klager over til kollegaene, synes det er deilig å være foruten når du er på tur og kanskje mest av alt om en ser på familier flest..vil krangle med deg og mest sannsynlig ikke like deg spesielt godt?

Har tatt meg selv i å lure på det mer og mer ettersom menneskene rundt meg med barn absolutt ikke smiler, tvert imot....men før de fikk barn var de vel de lykkeligste menneskene jeg vet om, spesielt som single.

Og er det tabu i å lure på noe sånt? har en lov til å sette spørsmålstegn ved klagingen over unger, eller er det bare noe en skal gjøre når en får barn? :)

Så, hvor blir Cannes-festivalen holdt i år? (Christina Aguilera)

- Røyking dreper. Og når du er drept, har du mistet en veldig viktig del av livet ditt (Brooke Shields)

- Jeg synes homofile ekteskap bør være mellom en mann og en kvinne (Arnold Schwartzenegger)

- Hvis vi sprengte hverandre i luften, ville verden være trygg. (George Bush)

- Jeg bruker hjernen min, for første gang på veldig lenge. (Victoria Beckham)

- Jeg har egentlig aldri hatt lyst til å dra til Japan. Rett og slett fordi jeg ikke liker fisk. Og jeg vet at det er veldig populært der nede i Afrika. (Britney Spears)

- Jeg er for dødsstraff. Jeg syns at når mennesker begår forferdelige handlinger, må de straffes hardt for det. Sånn at de lærer til neste gang. (Britney Spears)

- Jag har problemer med kortidsminnet. Jeg har også problemer med korttidsminnet. (George Clooney)

- Jeg ser på ham, og han likner ikke på meg i det hele tatt. Så jeg tenker: Er jeg egentlig moren? (Madonna, om sønnen Rocco)

- Jeg vil at Brooklyn skal døpes kristent, men foreløpig vet jeg ikke i hvilken religion. (David Beckham)

- Moren min så aldri ironien i å kalle meg en «son of a bitch» (Jack Nicholson)

- Det er fantastisk å være blond. Når folk har lave forventninger til deg, er det veldig lett å overraske dem. (Pamela Anderson)

- Problemet er at Gud gir menn en hjerne og en penis, men ikke nok blod til å holde dem begge i gang samtidig (Robin Williams)

- Clinton løy. En mann glemmer kanskje hvor han har parkert eller hvor han bor, men han glemmer aldri oralsex, samme hvor dårlig det var. (Barbara Bush)

- Jeg har egne meninger - sterke meninger – men jeg er ikke alltid enig med dem. (George Bush)

Og noen sitater i fra noen nordmenn:

Det er lettere å hoppe kort enn langt. (Tommy Ingebrigtsen)

- Jeg har sagt det tusen ganger før, og nå sier jeg det for tredje og siste gang. (Kjell Magne Bondevik)

- Jeg har ikke sagt at jeg hater stand up-komikere. Jeg har bare sagt at jeg håper de dør, alle sammen. (Christer Falck)

- Flere leger tror rett og slett at jeg er immun for kjønnssykdommer. (Rune Rudberg)

- Jeg har ikke sagt det før, men gjentar det gjerne (Thorbjørn Jagland)

- Kvinnefotball, hva er det? Ikke er det kvinner, og ikke er det fotball. (Ivar Hoff)

- Jeg har gitt 100 000 kroner, og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme! (Celina Midelfart, på tv-aksjonen)

I følge dagens lovgivere og byråkrater skulle de av oss som var barn

på 40, 50, 60,70, ja til og med tidlig på 80-tallet ikke ha overlevd .

Våre babysenger var malt med bly-basert maling.

Vi hadde ingen barnesikring på medisinflasker, dører eller skap, og når vi syklet hadde ingen av oss hjelm .

Som barn kjørte vi i biler uten sikkerhetsbelte eller airbag. Og det å sitte bakpå et lasteplan en varm sommerdag var alltid en spesiell nytelse.

Vi drakk vann fra hageslangen og ikke fra flasker. Skrekk og gru !

Vi spiste brød med smør på, drakk brus med sukker i, men ble aldri overvektige, fordi vi alltid var ute å lekte.

Vi delte gjerne en brus mellom oss og drakk fra samme flaske uten at noen faktisk døde av det.

Vi brukte timer på å bygge Ola-biler av skrap og ingenting og raste av gårde nedover bakken bare for å finne ut at vi hadde glemt å lage bremser.
Etter noen turer ut i grøfta lærte vi å løse problemet.

Vi dro hjemmefra tidlig om morgenen for å leke hele dagen og var tilbake når sola hadde gått ned. Ingen hadde mulighet til å få tak i oss i løpet av dagen. Ingen mobiltelefon. Utenkelig !!

Vi hadde ikke Playstations, Nintendo 64, X-Box, ingen tv-spill i det hele tatt, ikke 99 kanaler på TV, ingen videofilmer, ikke surround lyd, mobiltelefoner, hjemme PC eller praterom på Internett. Vi hadde venner ! Vi gikk ut og fant dem !

Vi falt ned fra trær, skar oss, brakk bein og armer, slo ut tenner, men ingen ble saksøkt etter disse uhellene. Det var uhell. Ingen andre kunne beskyldes - unntatt oss.

Husker du uhell ? Vi sloss, ble gule og blå og lærte å komme over det.

Vi fant på leker med pinner og tennisballer og spiste mark. Til tross for advarsler var det ikke mange øynene som ramlet ut og ikke levde markene inni oss for alltid.

Vi syklet eller gikk hjem til hverandre, banket på døra, gikk bare inn og blandet oss i samtalen.

Noen elever var ikke så lure som andre, så de dumpet og måtte gå et år om igjen.

Fryktelig !!

Denne generasjonen har fostret noen av mest risikovillige, de beste problemløsere og investorer noensinne. De siste 50 år har vært en eksplosjon av nyskaping og nye ideer. Vi hadde frihet, tabber, suksess, ansvar og vi lærte å forholde oss til det alle sammen.
Vi opplevde den store lykke å vokse opp som barn, før lovgivere og myndigheter regulerte våre liv til vårt eget beste....

Det gode liv var vårt!:-)

Har hatt en profil her i ca et halvt år etter at et langt forhold røyk i fjor. Midten av 30-årene. Høy, atletisk og en typisk "åtter" på Sukker skalaen.... God økonomi, bra jobb, fin bolig i bra område og så videre. Har fått gjentatt skryt for profilen. Profilbildet er også bra. Burde ikke være noen feil med hvordan jeg fremstår.

Alltid vært ganske kresen og de jeg har møtt er det jeg som har brutt kontakten pga manglende gnist. Her fra Sukker har jeg møtt under en håndfull, alle gangene trivelig, uten at det har blitt til noe mer.

Sender sjelden meldinger først, men svarer når noen har sendt meg melding, har markert meg eller evnt har vært innom profilen min. Noen få ganger har jeg startet kontakt.

Noen eksempler:

1. Søt jente sender melding først. "Hei, du ser hyggelig ut!" osv. Høflig og imøtekommende svar tilbake (ikke noe elskerinne tøv eller tilsvarende). Deretter tyst.

2. Setter hjerte på en jente. Oppdager at hun er innom profilen min gjentatte ganger, og setter hjerte på meg. Sender koselig melding, men intet svar tilbake.

3. Sender hyggelig melding, som nevnt, med omhu, fordi jeg har en god utviklet magefølelse på hvem jeg passer sammen med eller ei. Ikke noe svar, noen går ikke en gang inn på profilen og ser hvem jeg er. Mystisk.

4. Holder meg konsekvent unna "pyntedukker" og de jeg åpenbart ser at jeg ikke passer sammen med. Meldingene går utelukkende til de som ser ut som en jeg kan passe med. Jeg går derfor ikke over eller særlig under meg på "utseendeskalaen".

5. Gjentatte ganger har jeg hørt om alle tullingene av noen menn som er her, bar overkropp og "elskerinnehenvendelser" etc. Eller som rett og slett fremstår som kjedelige. Jeg er ikke blant dem.

6. Av forskjellige grunner passer det ikke å treffes (ferie etc.), men "vi tar opp kontakten". Jenter som til og med sier dette først, hvor det ikke er mulig å lese noen skjult avvisning, snarere tvert i mot. Kontakten tas ikke opp.

Så, hvorfor innbyr jenter til kontakt, men lar det løpe ut i sanden, når ballen i "neste trekk" åpenbart er hos dem? Jeg skjønner jo at de som fremstår som mest attraktive sikkert får et utall henvendelser, og således føler seg som en prinsesse på denne siden. Er det skummelt når det drar seg litt mer til, men lett å sende en liten artig melding? Og hvorfor sender man i såfall den første meldingen da?

Dette er mystisk, og jeg skulle ønske jeg kunne forstå det. I hvert fall når jeg vet at jeg er attraktiv (uten å prøve å fremstå blæ

Fikk følgende melding en kveld fra ei jente som er 13 år yngre og utga seg for å være trønder i en heller "ribbet" profilbeskrivelse. Jenta var slående vakker.

Mottatt fra yteety:28/08/2011 kl 22:11
Hi! Jeg vil bli veldig glade hvis du skriver til meg. )))) Jeg venter på svaret. Min e-post: soomillee@yahoo.com

En ser det lett ut i fra språket at det ikke er noen norsk dame som skriver på denne måten? Så går det et døgn, og følgende melding kommer fra Sukker;

Sukker.no har utestengt denne brukeren p.g.a. mistanke om falsk profil eller at brukeren har oppført seg på en måte som ikke er forenelig med Sukker som datingside og nettsamfunn. Vær derfor varsom i forhold til kommunikasjon med denne brukeren.

Så kom det en melding til fra ei annen jente som også utga seg for å være trønder. Sukker la også inn advarsel på henne.

For å se hva som skjer videre har jeg kommunisert videre med denne jenta. Hun var åpenbart ikke trønder, men russisk og oppga også byen hun kom fra. Hun skriver på et dårlig norsk og sender over en del bilder. Kommunikasjonen virker å være normalt og greit så langt. Så langt har jeg ikke grunnlag for å si at jeg er i ferd med å bli lurt så langt, og uansett så har jeg aldri tenkt å sende penger,eller sette inn penger på konto for ev. reise. Denne fella vil jeg aldri gå i uansett hvor troskyldig den andre virker.

Noen som har erfaringer med disse jentene på Sukker, er de ute etter å lure oss, eller er det noen som bruker Sukker som en innfallsport til å bli kjent med norske menn?