Fra å være en til å bli mange

Jeg sitter med et lite dilemma når det gjelder hvem som skal være tilgjengelig for meg når jeg søker. Skal jeg være interessert i barnemødre, eller skal jeg droppe dem? Det er sikkert mange andre som har tanker om aleneforeldre.

Noen syntes kanskje det er tåpelig å droppe mange gode mennesker bare fordi de barn. Jeg er forsåvidt helt enig, men her er utfordringen min:

Jeg har vært singel alt for lenge. Jeg blir litt nervøs når jeg tenker på hvilke tilpassinger jeg må gjøre når jeg får en kjæreste og vi plutselig blir to som skal dele livet sammen frem til vi sammen lagerbarn nummer en, to, tre, fire, fem og så videre frem til vi har ett fulltallig fotball lag. Eller i det minste muligheten til å spile five-a-side fotball. Jeg har ikke noe i mot barn, men når man lager ungene selv blir det blir en slags gradvis tilpassing.

Dersom jeg møter en som har en eller to små rakkere så er det ikke nødvendigvis negativt. Men jeg tenker på overgangen og blir nesten litt svett. Overgangen fra å være en til plutselig å være en person til å bli en familie på 3+ virker utrolig skremmende på meg. Og da tenker jeg ikke engang på at det er en eksmann i bildet som alltid vil være en del av livet mitt med min nye familie. Et annet dilemma er at hun kanskje er ferdig med å lage barn, og jeg har ikke engang begynt.

Er det noen flere som har det på samme måten? Hvilke synspunkt har dere som allerede har barn på saken?

Fornuftige tanker. Jeg har tenkt på det samme.

Å hoppe inn i en full familie kan være skremmende for noen hver, ikke minst for noen av oss "drifters of the open seas."

Jeg tror det viktige er å la ting ta tid. Av innlegget hopper du nesten til konklusjonen med det samme - flytte sammen og alt det der. Det er viktig å bli kjent med moren først. Så får ungene og ev. samboerskap komme etterhvert.

Jeg sier det med erfaring fra en situasjon du ikke har tatt opp - tenk om barnet/et av barna ikke godtar deg? Eller ikke godtar at mor får seg en venn? Mange barn opplever skilsmisser som opprivende og at en ny mann i mors liv representerer en trussel som må bekjempes.

Jeg tror ikke det finnes fasitsvar på hvordan slike situasjoner skal håndteres. Det viktig må være - tror jeg - å finne en hyggelig dame først og se hvordan dét forholdet funker først. Deretter tror jeg en mor kjenner sitt/sine barn så godt at dere sammen kan finne ut en fornuftig approach til barn/samliv.

Kunne vært greit å høre fra folk som har prøvd dette, men de er neppe på Sukker?

I og med at man ønsker barn selv og dermed også ønsker å finne ei å få dette med så setter man opp under å ville ha barn o.l. at dette er et absolutt krav i relasjonsprofilen. Dette vil automatisk utelukke alle som ikke har satt at de ønsker barn.

Når det kommer til om man vil bli sammen med aleneforeldre eller ikke så må du se på om du vil klare å være glad i andres barn og ha vilje til å samarbeide. Man blir jo en person som dette barnet må kunne betrakte som en voksen person som en kan henvende seg til og være trygg med. Trygghet er veldig viktig for barn, ofte så kan dette ta mye tid å bygge opp.

Det er kanskje en idé å treffe Kvinnen før du bekymrer deg for alt dette med barn?
Å venne seg til andre sine barn, er jo også noe som bør skje gradvis.

Men jeg ser helt klart at det kan være problematisk å skulle forholde seg til banr, fedrene deres osv.

Jeg har mange venner som har prøvd og det visre seg at barn i utganspunktet er veldig åpne for at foreldrene finner seg nye partnere. Deretter kommer det an på hvordan ny partner forholder seg til barna. Der er en balansegang mellom å være en voksenperson i barna sine liv og å være en som kommer inn som "oppdrager".

vic, at det ALLTID vil være en eks i bakgrunnen og som oftest negativt - er jo det reneste sprøyt. Virker ikke som du har mye erfaring med dette.

Opplever personlig at de fleste av mine venner som har barn uten å være sammen med vedkommende, har et mer enn ryddig forhold på den biten. Null problem med noen av dem. Selv har jeg også barn, og for min del er det ikke en gang en eks i bakgrunnen. Moren er helt ute av bilde og har vært det i mange år.

Helt greit for meg om gutta her inne dropper alenemødre, da blir det mindre konkurranse for meg. Som alenefar selv, er det naturlig for meg å se etter damer som også har et barn. Først og fremst fordi jeg ønsker en som er nogenlunde på samme nivået i livet som meg selv. En som er ferdig med å løpe rundt, feste og vise seg frem.

Og der kommer dere inn på en ny utfordring. Det er dette med at man allerede i "nyforelskelsen" må ta mye hensyn til barn og ekser. Det er ikke bare å snike seg vekk en helg på hytta, ta seg en spontan tur til varmere strøk nå som det er billige ferier.

Ting blir en del mer komplisert når det allerede er småtroll med i bildet..

quickly kom også inn på noe som jeg ikke engang har tenkt på. Det at ungene faktisk skal akseptere deg også er jo noe som kan bli en utfordring.

Meningen her er ikke å svartmale situasjonen aleneforeldre har, men hvordan man skal eventuelt skal overvinne utfordringene på best mulig måte.

Tenker som deg her TS.
Jeg har full kontroll i mitt eget liv og den tilhørende friheten. En frihet jeg vet å sette pris på, samtidig som jeg selvfølgelig kunne tenke meg å dele dette men noen. Forhåpetligvis en som digga meg. Alternativet hadde vært å tvunget noen. Og det ække kult. Men så er sitsen den at jeg er 36. I min aldersgruppe har de fleste aktuelle kandidater løpt hèn og blitt mammaer som seg hør og bør. Og det er SJUKT mye bra alenemammaer her ute assa!!
Jeg kjenner det friker meg litt ut å måtte gå fra total "frihet" (stillhet) og kontroll til en situasjon som jeg ikke har kontroll på og aom mest sannsynlig er alt annet enn stille og "friheten" blir noe annet.
(Her altererer jeg noe, for jeg kjenner tidvis, feks. når henger ved komfyren og lager mat, at det hadde vært deilig med noen som maste på når maten var ferdig og en partner som gløtta kjærlig opp mot deg fra avisen.)

En annen ting jeg er litt usikker på er åssen jeg vil være med kids? Jeg har ikke noe i mot kids, såfremt de ikke er snørrhovne ungjævler, men erfaringen er zip shit nothing. Jeg omgås ikke kid i det store og det hele..
Jeg veit jeg har vært en kid en gang i tiden, men det kvalifiserer neppe.
Tenk og jeg er allergisk mot kids? Veit ikke engang om det går an.. Det store skrekkscenarioet er jo når jeg er i butikken og handler. Jeg rusler rolig rundt, hører på klassisk musikk på mp3 spiller`n. Stapper ting på måfå oppi kurven. Ting er lugn. I det jeg kommer til kjøleskapet for meieriprodukter møter jeg en grell kontrast. Der står en pappa og er så sliten, at han nesten ikke er i stand til å kunne forså at ordet ”Lettmelk” på lappen betyr å ta kartongen som står rett i synsfeltet ut av hyllen og legge ned i kurven. Han fomler og roter og man ser han svetter. Sur svette fra jobb-hjem-stress kjennes og i beinet henger en liten satan som brøler sjokolademelk og jeg lurer på når denne pappa`n sov sist. Ser i alle fall ut som om det er lenge siden og jeg tenker, ”lurer på om det er mange som knekker og blir mentalt sjuke av det der”. Hvorpå neste tanke er, ”om 15 minutter sitter jeg hjemme med beina på bordet, spiser og ser på discovery, som viser et program om romfart..”

Åsså er det dette med at om det er en kid der, finnes det en pappa.. Åssen er forholdet der? Er *det* noe jeg er keen på å dra inn mitt nåværende stille singelliv? Tenk om han er en slik type som ”tippa over” etter alt for mange år på bol? Ingen som veit HVOR han er, men han ER…

Det beste tror jeg er å tenke at "det går nok bra" og OM jeg skulle finne på å falle for en mamma så er jo løypa mer eller mindre lagt, for om man vil, får man det til tror jeg.. ? Og faller man for noen, så har ting en tendens til å gå på automat.. Jaffal for meg..Og jeg tror jeg kan si med stor grad av sikkerhet at OM jeg falt for noen med flere kids, så hadde det nok gått bra, men til sammenlikning, det spiller ingen rolle hva du sier til en som skal hoppe fra 10`rn for første gang, for h*n MÅ hoppe selv.. Og i alle fall med det bildet av han kisen i butikken som ikke klarte å skille forskjell på lettmelk og rømme.

Det som veier mest er vel ønsket om å mekke en kid selv.. ? En liten V.2.0. Er dette noe jeg vil ha midt oppe i et ”rett-i-kroppen-forhold”?

Min egen erfaring som stedfar i en relativ ung alder var at det på ingen måde er nogen success.
Først og fremmest har damen SÅ meget 'baggage' at man i forholdet aldrig rigtig bliver jævnbyrdige.

Dernæst, det kræver virkelig en mand at tage et andet barn til sig og opfostre det som sit eget - hvorefter ungen 10-15 år senere (når ungen bliver teenager), stiller sig op og skriger "hold din kæft, du er ikke min far".
Det ved jeg også af erfaring fra mig og min egen stedfar.

Det er ikke bare damens liv du påvirker, det er barnets også og det kræver i mine øjne en helt anden dedikation/indsats end de fleste mennesker finder "komfortabelt".

@TS
Jeg tenker at så lenge du er usikker på om det er riktig å involvere deg med noen med barn, så er du ikke klar for det enda.
Enig med flere her oppe, kan være lurt å finne Kvinnen først. Ta ting som de kommer :-)

Dersom du har tanker og skepsis rundt dette og er nysgjerrig på en fyr/dame med barn, så klipp ut følgende spørsmål og send vedkommende:

Hvor gamle er barna/et ?

Hvor hyppig er samværet?

Hvordan er forholdet til eksen?

Fortell litt om barna? - hvordan de er?

Fortell litt om hva dere gjør/liker å gjøre når dere er sammen?

Hvordan ser du for deg å involvere en event kjæreste ifht barna? Hvordan ser du for deg å gå frem?

Hvilken rolle og hva slags engasjement ser du for deg at en kjæreste skal ha ifht ditt/dine barn?

Hva ser du for deg ifht at en ny kjæreste event ønsker barn?

Hvordan ser du for deg at event nye barn skal fungere med dine?

Se hva du får til svar, tolk disse for så å se om det er ønskelig å gå videre :)
Som med alt annet er det med å ha barn eller ikke like nyansert som det meste av annet i livet.. det går på person, hyppighet på samvær, barnets alder osv.. Forholdet mlm to mennesker kan være like fint med eller uten barn i bildet.. Kommer til syvende og sist helt an på personene og hvor flinke de er til å løse utfordringer..

Dette åpner jo for damer med unger som er så store at de er på vei ut av redet.

Som mor til to stk i alderen 5-7 år vil jeg si at jeg skjønner godt at mange tenker seg godt om før de involverer seg med noen med barn. Her er forholdet til og samarbeidet med eksen helt fortreffelig. Likevel er det mer komplisert å bygge opp et forhold og en hverdag for meg, enn det er for barnløse damer. Puslespillet har rett og slett flere biter. :-)

Her på sukker har jeg truffet menn både med og uten barn, og i møte med de barnløse har jeg spurt om deres betraktninger rundt det å date en alenemor. De har svart alle som en at de ikke ser på det som noe problem, men ofte viser det seg likevel at de trekker seg unna etterhvert, lenge før de møter ungene. Det har sikkert flere årsaker, og det trenger ikke ha noe å gjøre med min familiesituasjon i det hele tatt, men tendensen er tydelig. Derfor tenker jeg nå at det er greiest å treffe noen som har lagd sine etterkommere, for de vet hva de går til på en helt annen måte. Det er ikke det samme å være en dedikert onkel, som det er å ha sine egne unger.

Mitt råd til deg er at du dater damer uten barn om du er i tvil. Jeg vil helst slippe å treffe noen for å forelske meg, bare for å finne ut (igjen) at ungene mine gjør at det stopper opp. Det er nok ikke så dumt å være på samme sted i livet når man skal bygge noe sterkt og godt.

At puslespillet har flere biter er det ikke tvil om. Og det er disse ekstra bitene som gjør at det på mange måter blir litt ekstra vanskelig. Jeg tror ikke jeg vil ha noe særlig problem med en som har ett barn, for da er det fremdeles åpning for at jeg kan få være med å lage noen småbobler uten at ungemengden blir alt for stor.

Dersom damen ikke ønsker fler unger, så føler jeg på mange måter at vi er på fullstendig forskjellig plass i livet. Uansett om hun har 0 eller 4 unger fra før av.

Jeg har i utgangspunktet ikke noe i mot barn. Faktisk talt så pleier ungene å like meg mer en mødrene gjør... Det eneste jeg er redd for er at det blir for lite "oss" tid når hun må håndtere alle gjøremål som må til med småbarn. Og at vi kanskje derfor ikke blir skikkelig kjent før man på en måte haster inn i ett forhold. "For når man har "datet" i xxx måneder" så er det nesten forventet at det blir tatt en avgjørelse om vi er ett par eller ikke.." Til tross for at man kanskje ikke har møtes mer enn 10-15 ganger de siste 4 månedene.

Ting er lettere med en barnløs singel dame uten baggasje, men det betyr ikke at lettere nødvendigvis er rettere :) Jeg får vel bare åpne opp for at MILD'er (Mothers I'd Like to Date) kan finne meg, så får jeg ta avgjørelsen om hva jeg skal gjøre når utfordringen presenterer seg.