Er det verdt det?

Svært mange mennesker som befinner seg rundt meg i hverdagen, har barn.

De forteller om hvordan de er stresset, lei seg, opprørt, utslitt, får ikke sove og hvor deilig det er å kunne reise uten barn eller å ha barnefri.
Jeg har aldri hørt dem fortelle en historie om noe fint eller hvordan de synes det er koselig å ha barn.
Det virker nesten som det er en slags depresjon for dem, og at barna stjeler det lille overskuddet de hadde igjen.

Er det verdt det og er det riktig å få barn for å så klage så mye over det? og ja det er seriøs klaging, som aldri avtar.

Så hvorfor får de barn når det bare er elendighet? skal det være en givende og fin opplevelse? Når jeg opplever noe fint så forteller jeg også om noe fint i ettertid, ikke bare elendighet og syting.

Jeg tar meg selv i å tenke at de kanskje hadde hatt det bedre uten barn, ingen EVIG klaging, masse overskudd, mer penger, de kunne gjort hva de ville når de ville osv.

Jeg forstår at mennesker fikk barn før fordi det ikke var så mye annet å gjøre, å reise var dyrt, studere var vanskelig og venner fantes det ikke så mange av etter en var blitt 20 og foreldrene forventet det og ikke alle kvinner jobbet.

Så er det verdt det å måtte velge bort seg selv og sine interesser og drømmer og tanker for å oppdra en skapning som du høylytt klager over til kollegaene, synes det er deilig å være foruten når du er på tur og kanskje mest av alt om en ser på familier flest..vil krangle med deg og mest sannsynlig ikke like deg spesielt godt?

Har tatt meg selv i å lure på det mer og mer ettersom menneskene rundt meg med barn absolutt ikke smiler, tvert imot....men før de fikk barn var de vel de lykkeligste menneskene jeg vet om, spesielt som single.

Og er det tabu i å lure på noe sånt? har en lov til å sette spørsmålstegn ved klagingen over unger, eller er det bare noe en skal gjøre når en får barn? :)

JimJimJ, bra innlegg!

Ja, folk syter og klager. Ja, jeg har tidvis gjort det selv, fordi man blir så forbanna sliten i perioder, med småbarn. Ja, det er dumt og plagsomt for andre å høre på syt og klag.

Nei, jeg angrer ikke et sekund på ungene :)

Ja, det blir lettere etterhvert!

Ungene er verd hver krone, hver søvnløse natt og hver eneste bekymring :) Og hadde jeg ikke gått ut på dato så skulle jeg ha laget enda fler ;)

Tror ikke jeg sutrer og klager så mye (og hvis jeg gjør det så håper jeg noen sparker meg hardt i leggen), men jeg forbeholder meg retten til å nyte de dagene og helgene hvor jeg kan være bare meg :)

@JimJimJ

Hvis du ser for deg din store kjærlighet, den største du har hatt. Så multipliserer du den med 10 000. Der har du følelsen en foreldre har for sitt barn.

Forestill deg da lykken ved å få lov til å gjøre denne lille bylten lykkelig. Følelsen når denne personen lyser mot deg og du vet at du er grunnen til at det du elsker mest her i verden, har det bra. For meg veier det opp for alle våkenetter, trassalder og sure miner...

Det er ingen vits i å forklare farger for en mann som lever i en svart-hvitt-verden.

Synes det er et veldig berettiget spørsmål! :-))

Jeg vet nå i alle fall at det er svært mange som slett ikke burde hatt unger.
Det er en mye større utfordring å vokse opp idag enn for en tid tilbake, lettere å falle utfor. Og om du da vokser opp med sure grinete foreldre som ikke "ser deg" ikke har tid til deg, bare kjefter osv osv....ja da er det så mye kortere vei til å velge en kriminell løpe bane, eller havne i psykiatrien feks.

Burde nesten vært en skolering i foreldre rollen.
Så et program engang, men en eller annen, som fortalte om moren som hadde vært så livsglad og mente det var opphavet til hans egen trygghet og selvfølelse i livet.
Hadde vi foreldre forstått hvordan vår oppførsel ord og sinnstemning påvirket våre barn, tror jeg kanhende en god del ville endret væremåte.

Jeg synes ikke man kan snakke for mye eller for ofte om disse tingene :-))

Det å være pappa er det aller beste som har skjedd meg i livet mitt, det er koselig, masse kjærlighet, stress og mas, fortvilelse, bekymring, glede større enn man kan sette ord på, det er jobb jobb jobb, det er som å sveve på en sky og oppleve noe som er større enn deg selv, det er noe som kan sende deg ut i bunnløs desperasjon, endeløs gjlede, det er det mest utfordrende, og flotteste, det sterkeste og det som kan gjøre deg mest svak, det er noe som kann gjøre deg redd, modig, svak og sterk, det er det beste som finnes i hele livet.

Just finn en dame eller mann å bli glad i and go for it!

De fleste mennesker har behov for å tømme seg for frusterasjoner i ny og ne. Det gjelde seg vedrørende kjæresten, bikkja, sjefen, husarbeid, barn, slanking etc. Sånn er de fleste mennesker skapt. Det er ikke dermed sagt at man ville vært bikkja, ungen(e), kjæresten etc foruten. Det er en kjensgjerning at å være småbarnsforledre er tøft i en travel hverdag. Men jeg skal love deg at, selv om barn krever mye, gir de tredobbelt så mye tilbake. Bare vent til du får egne barn. Da kan man snakke om å elske noen ekstremt mye høyere enn seg selv. Selv om de klager, stikker det nok ikke spesielt dypt:-))) Jeg klager selv. Har hatt en 1 åring alene 24 timer i døgnet siden han ble født. Japp, har følt meg som en oppvridd gulvklut mange ganger. Men gud bedre.....jeg har verdens nydeligste sønn:-) Tenk så heldige vi er som kan få barn, og som har fått velskapte barn. Det er nemlig ikke en selvfølge!

Veldig interessant tema, men samtidig et vanskelig tema å snakke om uten å trå feil.

Jeg tror mange har urealistiske forventninger til det å ha barn. Det er definitivt slik at det å ha barn gir en enormt mye positivt, men det er også veldig krevende på mange plan. Det er mange som naivt tror at det å få barn kun vil berike livene deres og øke deres lykkefølelse. Det vil det helt sikkert. Samtidig vil det også kunne oppleves byrdefullt for mange, og bidra med å forsterke en rekke negative følelser. Det er ikke bare kos med det å få barn.

Ingen foreldrene greier å møte barnas behov fullt ut til enhver tid, men en gjør så godt en kan, og håper at det er bra nok. Likevel ser man mange mennesker som ikke takler rollen som forelder. Det blir for nære temaer å gå inn på mine egne erfaringer, men det kan trygt sies at de ikke bare er rosenrøde. Jeg var også aktivt med i aleneforeldreforeningen tidligere, og der møter en også mange mennsker med tøffe historier. Særlig det å være alene om omsorgen for barn, kanskje uten noen særlig form for avlastning, er veldig krevende.

Jeg tenker det er fint å være bevisst hva det faktisk innebærer å få barn, og ta aktive valg om det er det en ønsker å prioritere i livet sitt. For det må rett og slett prioriteres blant alle de andre tingene som trekker i en i hverdagen.

Så folk som klager på mannen, som aldri rydder opp etter seg, eller klemmer henne, masserer henne nok, og virkelig lytter til henne burde aldri hatt mann?

Og mannen som klager over kona som aldri vil ha sex og som maser og gnåler om hva han burde gjort burde aldri hatt dame?

Vi burde vel aldri vært i arbeid heller, for det er også roten til mye frustrasjon, og det er forsåvidt familien også... nei la oss kvitte oss med hele røkla...

Det er mennesklig å ytre sin frustrasjon og mangel på søvn og slikt til andre, enten det er på bakrgunn av menn, unger, jobb, familie eller hva det måtte være. Det vil ikke si vi ville vært foruten... Og forresten, ganske mange her inne burde melde seg ut av sukker da de hele veien klager over manglende initiativ, aldri får meldinger, de meldingene de får er kjedelige og datene kjipe...

Mange gode svar her, jeg lærte mye av å lese dem.

Alle kan vel ikke være en foreldrer slik som dette http://www.youtube.com/watch?v=UH943Az_lPQ&feature=mh_lolz&list=FLW83nQjDZQVTsxpRfUXoreA

Jeg synes jeg ofte ser foreldre er direkte slemme mot barna sine, spesielt små barn som ser på butikken som et lite eventyr og de løper rundt som gærne og foreldrene sier ting til dem som du hører ikke er for å oppdra barnet men bare for å såre den lille krabaten.
Da tenker jeg ofte også på hvorfor de valgte å få barn.

Men er det virkelig slik at alle foreldre er så glade i sine barn og alle barn er så glade i sine foreldre og at en føler så sterkt?
Jeg synes det virker mer som normalen at barn og foreldre ikke har spesielt god kontakt og at det uvikler seg langvarige konflikter som ofte starter i barndommen.

Var det noen her som leste en artikkel i aftenposten der journalisten påpeker at han følte ingen glede når han lærte barnet sitt å gå trapper, at han følte han måtte forfalske gleden og at han irriterte seg over at han ikke synes det var noe spesielt ved å få barn?

@C - Jeg mener de aller fleste forhold bare er elendighet ja :) det har jeg skrevet flere ganger på forumet, at jeg synes mange piner seg igjennom forhold fordi slik er det bare, selv synes jeg single mennesker smiler langt mer enn de nedbrutte sjelene jeg kjenner som kaller seg forholdsmennesker.

Skjult ID med pseudonym peterpan) - man 29 aug 14:49
Det er ingen vits i å forklare farger for en mann som lever i en svart-hvitt-verden.

word.

@JimJimJ; hmmm... og da er du her inne for å finne deg kjæreste... veeeldig spesielt... Forhold er en fantastisk dynamikk mellom to elskende... nyter det. Det er vel heller kommunikasjon, kontroll, svik og mangel på tuillitt og respekt som ødelegger for mange. Om det går på bekostning av deg selv skal en jo ikke fortsette og være i forholdet, men seriøst... jeg er av den oppfatning av at endring starter med deg selv. Med den innstillingen du har om at forhold er herk og elendighet, kommer du til å tiltrekkes den type forhold.... Forventningene dine blir innfridd... Holdningsendring, eller selvvalgt singelness mister...

Miris :

Nå lyder jeg vel som den gamle gubben jeg er, (og jeg har barn som er flere år eldre enn deg), men nå ble jeg virkelig imponert, for et reflektert, modent og klokt innlegg.

Det jeg skal si nå, er kanskje litt klønete formulert, men noe av det flotteste med å ha barn, som du har hjulpet til å lære og snakke, gå, spise, de mest basale ting... er når de vokser opp, og så plutselig merker du at du selv, begynner å lære ting av dem! Da, skal jeg love deg... da er alt verdt det, alle våkenettene, alle tårene, alt slitet.

Når du får barn, opplever du for første gang at det er noe i ditt eget liv som er større og viktigere enn deg selv.
Og den følelsen går aldri over.

Takk for et fint innlegg :-)

Hilsen Buster

@C - Hvor har jeg sagt det og hvorfor er det spesielt? er det ulovlig å bli kjent med noen via sukker uten å skulle denge hverandre i hodet i et forhold? men det er ikke det tråden handler om.

Og som alltid noen skjultid fjomper som skal angripe meg som person.

@JimJimJ; du sier de fleste forhold er elendighet og at single mennesker smiler mer enn de i forhold. Så da stilte jeg meg bare undrende til at du ville være i forhold... Jeg angriper deg ikke, og iallefall ikke som person. Jeg stilte meg bare undrende til dine utsagn, som svar på mine utsagn.... Og btw.. jeg er ingen fjomp :)

Godt innlegg, JJJ!

@C - Nei jeg tenkte på han som alltid skal si slikt og hans cowboy, du har ikke skrevet annet at jeg er spesiell og det er jeg jo.
Jeg bare synes ikke menneskene jeg observerer av min generasjon virker noe særlig glade i forhold, mobilen slås av når jeg legger meg fordi jeg ikke vil høre på sytingen til kamerater fordi de fant en sms på tlf til dama osv hehe.

@Chandler - Takk.

Må også si at jeg beundrer de som oppdrar barn og tar vare på dem, enten de klager og får utløp for sin frustrasjon eller ei.

Og hadde jeg selv levd på 60-70tallet med beatles på radioen, lærere med skjegg og kassegitar og barna kunne gå på jernbanetorget uten å se gjenger med narkomane eller spise hva de vil på skolen uten å bli dengt i hodet av de som ikke spiser gris så hadde jeg gjerne hatt barn selv.
Men synes min tid, min generasjon er for kald, kynisk og selvsentrert....vil ikke få en gutt som sitter innendørs foran en data de neste 80år mens han blir mobbet på sms og sporet opp av mobberne uansett hvor han befinner seg...er ikke bare å for barna å gjemme seg i skogen og leke der når mobberne twitrer hvor de er osv.

Men som sagt, for 30år siden..gjerne.

@TS

Alt var bedre før hva? ;-p Jeg tror alt kommer an på hva du prioriterer i livet og hvor godt du og partneren samarbeider om oppdragelsen.
Det ser ut som om du har lagt mange tanker i hvordan du ville ønsket å oppdra barn, og hvilke verdier og verden de skal leve i. Jeg tror man langt på vei kan styre barnets utvikling selv, men det krever som sagt en partner med de samme meninger og ønsker som du har, god kjemi og super kommunikasjon.

Får endel private meldinger nå fra medlemmer som er fryktelig provosert, men jeg mente ikke noe vondt med tråden.
Synes små barn er det mest sjarmerende som finnes og synes det er morsomt at de setter sin farge på verden med all sin hyperaktivitet og galskap.

@Nurcebetty - De samme meningene som meg? men da hadde det blitt sånn bror og søster forhold du ser i nydalen, med sånne ungehøyre folk som jogger sammen i samme klær og ikke har noe å si til hverandre siden de er prikk like og like kjedlige også blir de sinte om noen går på samme fortau som dem siden de er hvite og hvite mennesker er ofte sinte for små ting i hverdagen hehe.

Har du virkelig aldri hørt noen si noe positivt om det å ha barn? La meg da i såfall være den første.

Min erfaring er at barn gir masse energi. Det kan selvfølgelig være mye jobb til tider, men det veier naturligvis ikke tyngre enn alle gledene det fører med seg. Individuelle forskjeller er det, men jeg erfarer at de aller fleste ser på barn som noe veldig positivt i livet sitt.

@ JJJ

Nå har ikke jeg sett på Nydalen, men å ikke ha noe å snakke om fordi man er for like?? Hmmm... Nææææ....

Anyways så håper jeg da virkelig at det finnes flere sider i ett forhold enn hvordan man skal oppdra unger, og man trenger ikke være siamesiske tvillinger på alle områder, men likhet på noen arenaer mener jeg er en stor fordel for å forenkle hverdagen.

@Buster:

Takk for gode ord! :)

Jeg har selv en sønn på snart 9 år, så jeg skjønner hva du mener. Det å få barn ga livet mitt mer retning og mening. Det å få være mor er noe som gir meg mye positivt på et veldig grunnleggende plan, og jeg er veldig takknemlig for at jeg får oppleve det i livet mitt! Samtidig er det ikke bare rosenrødt, og det synes jeg bare det er flott å sette ord på. Jeg synes det er synd at det skal være tabu snakke høyt om de utfordrende sidene ved det å ha barn.

Det er mange som beskriver det å bli foreldre som en storm av lykke, men det er ikke alle som opplever det slik, og i alle fall ikke alltid. Det skaper urealistiske forestillinger og gir et falskt bilde av helheten å bare fremstille de positive sidene ved det å være forelder. Synes derfor at det bare er flott med en tråd som denne, som bidrar til refleksjon og debatt!

Jeg har alltid visst at jeg ikke vil ha barn. Det ligger ikke for meg.
Jeg skjønner også at det ikke er det som er "det naturlige" men jeg mener virkelig at barn må være ønsket, og at man må ha kapasitet til dem.

Jeg har venninner som snakker om barna sine som om de er forelsket, og jeg har venninner som sliter i rollen som mamma. Disse er gjerne alene om omsorgen, og får lite støtte fra familien sin. De har ikke en eneste dag å hente seg inn på. Skulle ønske jeg bodde i nærheten slik at jeg kunne være barnevakt i ny og ne!

Det modigste jeg har opplevd noen gjøre, var en venninne som kontaktet hjelpeaparatet og fikk timer hos terapaut for å lære bedre teknikker for oppdragelse, og å få til bedre kommunikasjon med barnet sitt.
Det stigma som er forbundet med dette er helt enormt, men du og du er det mange som kunne trenge seg noen slike sessions!
Jeg har i allefall stor beundring for mennesker som virker som om tolmodigheten deres er uendelig.
Det er ikke min... :P

Nå er det vel generelt slik at vi lettere ser og hører negative ting enn positive.
Dessverre.

Men nå er det nok slik at de aller fleste foreldre "klager" en gang iblant, eller kanskje i perioder, fordi de er slitne, oppgitt, osv. Og noen klager mer enn andre.

Men det betyr ikke nødvendigvis at barna ikke er elsket, ønsket og har det godt.
Og det er nok viktig hvordan klagingen foregår, hvordan folk ordlegger seg, og om barna evt hører hva foreldrene sier. For oppi all "frustrasjonen", så bør jo barna skånes mht at de ikke skal tro at det er deres feil at foreldrene er slitne.

På samme måte så hører man også ofte folk klage over at "i morra er det mandag, da er det jobb igjen". Da kan man kanskje spørre seg hvorfor de blir i den jobben de har dersom det er så ille at mandagen kommer.....
Jeg kjenner ikke mange som sier på søndagen at de gleder seg til å gå på jobb på mandagen. Men det betyr jo ikke nødvendigvis at de ikke liker jobben sin.

Det å velge å få eller velge å ikke få barn er en personlig avgjørelse som ingen kan dømme deg ut fra.
Jeg vet ikke selv om jeg vil ha barn engang, jeg er 35 år, men har ikke det ønsket.Jeg har mange venner, driver med en karrierere jeg prøver å få på beina,liker fortsatt å gå ut osv.. vil finne lykken på min måte før jeg kan gi den videre.. Så jeg er litt redd for at jeg ikke kan gi f.eks. da en potensiell kjæreste herfra barn, da mange menn i 30 årene begynner å ønske seg det. Jeg vet jeg kan få barn. Men hvem vet, om kjærligheten skulle dukke opp på nytt så kanskje det får noe frem i meg. Men kudos til alle alenemødre og foreldre, men akkurat nå så er de søte til låns, og den biologiske klokken begynner ikke å tikke før jeg finner min "urmaker" i så fall.

Bra spørsmål JimJimJ!
Det er nok altfor mange som får barn før de rekker å tenke over om de ønsker å bli foreldre eller ikke.
Det bare skjer. Pga at de ikke bruker prevensjon.
Det beste må være å kunne planlegge barn. Det må være ett supert utgangspunkt ! (jeg fikk det ikke til)

Noen tanker fra meg:
Jeg opplever ikke at mange foreldre klager over barna. Men jeg ser ofte at de er usikre. Helst når de er ute blant folk. De er usikre på hvordan andre opplever deres unge. Og om de er strenge nok mot sin egen unge. (Noen tror det er meningen man skal ha full kontroll på ungen til enhver tid. Det er innmari vanskelig! )Derfor kan det høres ut som klaging og unnskyldninger, fordi man føler at man i bunn og grunn ikke strekker til.

Må innrømme at å møte en jente med et barn er ikke noe hinder for meg. Jeg syns det bare er koselig og syns det er viktig at man gjør det en del av livet og hverdagen sin.
Jeg tenker aldri, hva man kunne gjort hvis man ikke hadde hatt barnet, men heller hva skal vi finne på med barnet eller hvordan skal vi få det til :) Er bedre å tenke positivt syns nå jeg. Men kan hende jeg har et annet syn på dette enn mange andre fordi jeg er veldig glad i barn og syns de gir en positiv energi og hverdag :)

Ja, det er verdt det. Og hvis ikke de fleste hadde syntes det, så hadde ikke noen av oss vært her. End of story.

I 2010 giftet 23600 seg, og det var 10 200 skilsmisser og 11 700 separasjoner
- http://www.ssb.no/emner/02/02/30/skilsmisse/

Og det fører til : http://www.side2.no/sexogsamliv/article1431414.ece

Litt av poenget med denne tråden er å stille spørsmål ved det som for alle gjennom hele oppveksten og via all populærmedia blir presentert som den store lykke for alle - barn og forhold.

Jeg mener at det ikke nødvendigvis gjelder for alle, og spesielt menn, selv om en elsker kvinner.

Det burde helelr fokuseres mer på den skaden det gjør, om du som mann går inn i et forhold er det størst sjangse for at du blir dumpet, deprimert og ikke får se dine barn..kanskje noen gang igjen? eller bare hver helg - og da er livet ditt i praksis over, ødelagt.

Er det lurt å anbefale menn, unge menn osv generelt noe som ender så destruktivt for dem, det finnes ingen "juss-skrubb" som det heter med den omreisende gjengen som hjelper kvinner med rettigheter og rettsaker etter skillsmisse - for menn.
Jussbuss tror jeg ikke tar henvendelser fra norske menn.

Noe som er litt pussig da samfunnet for lengst har erklært at kvinner er smartere, høyere utdannet og bedre skikket til å takle brudd.

De med barn og de med kjæreste oppfatter jeg har en ting til felles, en evig krangling/klaging.
Jeg forstår ikke at så mange fokuserer så mye på jakt etter kjæreste når de menneskene en ser i forhold kanskje er de minst lykkelige en ser iløpet av en hverdag og jo sintere de blir jo mer "åååh så lykkelig jeg er" skriver de på facebook for å overbevise andre ved å igjen overbevise seg selv.
Bare slått av småbarns foreldre som kjefter på barna i butikken.

Kanskje på tide å slutte å forvente at mennesker skal lage familie når det i praksisk ikke lar seg forene med det moderne samfunnet, all statistikk viser jo nettopp det.

Men i lys av den statistikken:

Har vi i nyere tid blitt så mye dårligere på det personlige plan, svakere empati, kommunikasjon og dømmesans for hvem vi kan ha et langvarig forhold med?

Blir det neste steg at vi ikke lenger klarer å inngå vennskap?

Blir neste generasjon bare sittende ensomme hjemme og rimelig avstumpede med bare facebook-venner?

@JimJimJ:

"Det burde helelr fokuseres mer på den skaden det gjør, om du som mann går inn i et forhold er det størst sjangse for at du blir dumpet, deprimert og ikke får se dine barn..kanskje noen gang igjen? eller bare hver helg - og da er livet ditt i praksis over, ødelagt."

Stakkars menn som får livene sine ødelagt av smarte, høytutdannede og sterke kvinner?

Man er alltid to om et brudd, og ingen kan legge ansvaret for sine egne følelser over på den andre. Å samarbeide for å komme frem til gode løsninger rundt barna er derimot et felles ansvar som begge parter er nødt til å ta om det skal lykkes. Bildet du skisserer er på ingen måte realiteten rundt flertallet av samlivsbrudd hvor barn er med i bildet.

Å hevde at kvinner generelt blir vrange og nekter menn å se sine barn etter et brudd, er holdninger som jeg lar meg provosere av. I de aller fleste tilfeller klarer foreldrene å fortsette foreldreskapet - samarbeidet omkring barna - også etter et brudd. I de tilfellene hvor konfliktnivået er høyt og partene ikke lykkes med å komme til enighet, er det gjerne sammensatte grunner til dette. Min erfaring, fra blant annet aleneforeldreforeningen, er at det oftere er fedrene som ikke greier eller ønsker å ta ansvar for barna sine etter et brudd. Dette til tross for at mødrene, først og fremst for barnas skyld, men også med tanke på avlastning, vil og har behov for at de skal være på banen, og legger forholdene til rette etter beste evne.

Litt usikker på hvem du sikter til når du snakker om "den omreisende gjengen som hjelper kvinner med rettigheter og rettsaker etter skillsmisse". At kvinners rettsstilling i saker om barnefordeling er vesentlig bedre enn menns er imidlertid heller ikke et riktig bilde av realiteten.

Jusstudenter ved Universitetet i Oslo har to organisasjoner hvor de tilbyr gratis juridisk rådgivning. Det ene er JURK og det andre er Juss-Buss. Det er muligens JURK (juridisk rådgivning for kvinner) du sikter til, ettersom de kun har kvinner som målgruppe. Juss-Buss har imidlertid ingen begrensninger på hvem de gir rådgivning til i saker om familierett. Det finnes også andre tilbud om gratisk juridisk rådgivning, som en rakst kan finne frem til ved behov. Familiekontorene som alle må inn til mekling hos ved skillsmisse, har også en viktig rolle i forhold til å komme til gode løsninger rundt barna. I Norge har vi også gode ordninger med fri rettshjelp i saker som omhandler barn, i de tilfeller hvor foreldrene har dårlig økonomi.