Sukkerforum

I disse selvutviklingstider er det greit å minne mennesker på at jo smartere mann er jo mer innser man hvor lite man egentlig vet. Og kan man filosofere seg inn i galskapens lune tvangstrøyer? Bøker som «the secret» gir all makt til tankenes tiltrekning på universet – noe som gjør at mange har grunn til å frykte sine perversiteter i det de innser at sinnets mørkeste avkroker kommer til overflaten og man desperat prøver å tenke på enhjørninger for ikke å irritere kosmos dyrebare balanse. I følge sommerfugleffekten vil vår minste bevegelse forskyve begivenheter langt inn i fremtiden, mens man pakker seg forsiktig inn under dyna i håp om å ikke ødelegge for mye av fremtiden.

Meditasjonens kraft får en til å innse hva man egentlig glemte å kjøpe på butikken og man innser at toppen av Maslow sin behovspyramide kanskje har en veldig rar utsikt. I mens løper mennesker rundt for å finne meningen med livet. Og så leter vi som femåringer som ikke ser elefanten i rommet om de sitter på den… og mens livet suser forbi er vi opptatt med å tenke på hva om… hva om JEG fant maningen med livet… Vi er så mette på behov og tørste etter selvrealisering, når kanskje det eneste vi realiserer er at det egentlig er for sent? Med rompa godt plantet i det sosiale klatrer vi oppover, så opptatt av å klatre at vi glemmer å nyte utsikten. Hva skjer når vi har funnet vår lykke? Når jaget er over? Når katten fanger den rød prikken, må jeg vente til da? Eller kan jeg like gjerne sette meg ned i godstolen, sette på god musikk og ta meg et godt glass rødvin sammen med deg nå med en gang?

(fjas i vei, [ ] Ønsker at tråden skal være seriøs uten småprat eller korte svar <-- ingen kryss...!!)

Er det noen vits i å syte ? Jeg prøver å få disse jentene til å like meg. Jeg snakker nå selvsagt om de vakre jentene. Men de vakre jentene bryr seg ikke om meg. Kan det vere jeg har overvurdert mitt utseendet ? Kan det være at jeg ganske enkelt ikke har sjans på de, at de er over min lige ?

Alle disse jentene går gjennom verden og det ser ikke ut som om de bryr seg. De klarer seg helt fint uten oss menn, eller dei klarer seg iallefall helt fint uten meg. Så da sitter jeg igjen med mitt problem jeg drømmer og tenker på alle disse vakre jentene, men de drømmer ikke om meg. Jeg må ha de, de må ikke ha meg. De hater meg ikke. Det gjør de nok helt sikkert ikke. Men de gir liksom pokker. De kunne ikke brydd seg mindre. Og da tenker jeg hva faen gjør jeg da.

Hva faen gjør jeg da, når ingen av disse damene bryr seg om meg og mine lengsler og mitt begjær. Og det hjelper jo heller ikke å syte. For syting er jo også turn-off og skrekkelig lite attraktivt. Så du prøver. Du misslykess. Du blir trist. Du misslykkes mer. Du registrerer at du tapte, du blir mer trist og så går alt mer og mer til hellvete.

De sultne får ikke mat. De sultne får ikke mat. Vil man virkelig ha det så intens og så gjerne, så er det som om jentene tenker, oi han vil ha meg, ja da skal han iallefall ikke få meg. Da gir vi oss heller hen til noen som ikke ser ut som om han trenger meg eller vil ha meg. TIl en som ser ut som han gir f.

Det er egentlig vanskeleg dette med jenter. Jeg føler meg helt tom uten jenter i mitt liv. Uten at det er en vakker jente som svermer for meg og tenker på meg. Uten at det finst en vakker jente som har meg konstant i sitt sinn. Akkurat nå bor jeg ikke opp i noen kvinnes sinn. Jeg er bare ensom. Og ingen tenker på meg. Og da lurer jeg på hva faen jeg gjør da. Jeg kan skrive på dette forumet. Jeg kan skrive på dette forumet. Og folk kan si oi, den mannnen der ja, han var jo flink til å skrive. Men sannsynligvis vil ikke dette medføre at jeg får noe som helst sex. Men på den andre siden kan man heller ikke få mindre sex enn ingenting sex. Det er umulig. Null er det absolutte nullpunkt. Null er det absolutte nullpunkt.

Alle disse damer. Ja. Som ikke bryr seg. Og alle oss mennene, vi håpefulle, desperate og vannsmektende menn som bryr oss og tenker på disse damene, på hvor lykkelig vi ville blitt viss disse jentene bare skjenket oss en tanke eller ett vennlig ord. Men det er nok riktig at egentleg vil vi trusene på disse jentene, og viss disse jenten

"It is no measure of health to be well adjusted to a profoundly sick society."
- Jiddu Krishnamurti

Det sies at 1/3 rammes av depresjion i løpet av livet. Helsevesenet sier at depresjon koster samfunnet enorme summer. Kan det være at en depresjon er en rasjonell reaksjon på en syk verden og ett irrasjonelt samfunn? Den moderne verden er fyllt med stress og galskap. Introverte mennesker gis liten plass i en hverdag som er tilpasset ekstroverte, noe som gjør at de introvertes natur for det meste marginaliseres og deres tanker ikke inkluderes i samfunnsutviklingen. Introvert på ett jobb intervju? Glem det, vi søker noen som er "easy going" og "outgoing". Vi trenger ikke dype tenkere her. Introvert i politikken? Forbred deg på en karriære som usynlig. Det vi trenger er mennesker med overfladisk sjarm, noen som ikke er introvert.

Hvis du setter deg ned og tenker over den nye "normalen" så ser man ett dysfunksjonelt samfunn som ikke er bærekraftig. Dette gjelder alle sivilisasjoner forresten, alle er ubalanserte på sin egen måte. Alt dette gjør at du blir deprimert, og det er en rasjonell reaksjon siden du ikke klarer å ignorere faktum, at vi lever i ett ubalansert samfunn. Du klarer ikke leve i boblen hvor verdens galskap er noe du kun ofrer like mange minutter som dagsrevy reportasjen inneholder.

Du kan si at det er nytteløst å gruble på slike ting, at det bare gjør deg deprimert, at det hindrer deg å leve livet. Men er ett liv i drømmeverden noe bedre, hva gjør det med din integritet? Hva gjør det med din evne til rasjonell og kritisk tenkning?
Vi klarer i alle fall ikke å skifte kurs hvis majoriteten går rundt på rosa skyer.

Til alle de som “elsker” å diskutere og undres over livet, og ønsker reelt å bli forelsket. Vi “filosoferer” og deler tanker og meninger, og vi forsøker å formulerer disse. Så herlig! ;) Det er berikende! Hva vil det så si å filosofere?

Filosofi kan defineres som noe knyttet til spørsmål om eksistensen, kunnskap, verdier, fornuft og språk. Filosofi skiller seg fra andre måter å adressere slike problemer ved kritisk og systematisk tilnærming som bygger på rasjonelle argumenter. Begrepet defineres av grekerne som en rundreise man gjør, for dens egen skyld. Ettersom våre tanker ikke forsøker eller kan løse våre vanskeligheter eller “frelse” vår “sjel.”

Hvordan forholder vi oss så til noe som provoserer oss og som er ukjent? Bertrand Russel sa noen kloke ord om dette. Han sa følgende: «Det er to holdninger man kan innta over for det ukjente. Det ene er å godta forkynnelsen fra folk som sier at de vet, på grunnlag av bøker, de innviddes mysterier eller andre kilder til inspirasjon. Den andre måten er å gå ut og undersøke for seg selv.”

Jeg har personlig veldig sans for siste holdning;). Det betyr å være kritisk og stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Hva er sannheten? Det er viktig å være oppmerksom på at den som "eier" "sannheten" har "makt. Men så er det slik at sannheten er relativ den. “Sannheten” forandrer seg fra øyeblikk til øyeblikk og fra person til person ;). Den objektive sannheten kan vi nok aldri nå helt fram til. Vi kan bare forsøke nærme oss den. Vi er derfor tvunget til å leve i uvisshet om hva sannheten faktisk er.

Men vi kan utrykke og dele tankene våre og håpe at vi utvikler oss som mennesker. At vi blir klokere.....med tiden. Forelskelse kan innebære mer eller mindre overveldende følelser, enten det dreier seg om hemmelige, romantiske kjærlighetsdrømmer, seksuell tiltrekning eller blind idenskap eller begjær.

Hvorfor er vi her på Sukker? Vel, målene er nok ulike. Men noen av oss ønsker å bli reelt forelsket. Og vi ønsker å finne ut av livet og følelsene vi har, på våre egne premisser. Hva filosofiserer du om og hva er forelskelse for deg?

Dette kjem til å bli ein veldig provoserande tråd så hald dykk fast. Folk med dårleg hjarte tek sjølv ansvaret når dei les tråden.

1) Visdom kjem ikkje an på intelligens eller på livserfaring. Det kjem an på mot. Visdom er for meg innsikt omsatt i praksis.

Den franske filosofen Deleuze sa om Nietzsche at den unike med Nietzsche ikkje var hans store kjeldemateriale, men at han ikkje nølte med å trekke konklusjonane av sine funn. Det er her eg meiner kjernen i visdomsproduksjon ligg. Du ser det du ser. Du aksepterer det. Og så handler du deretter. Alle veit at dei skal døy. Men kor mange handler deretter ? Kor mange veit at overvekt er skadeleg, reduserer sexlysten, lykka og helsa, men likevel ikkje gjer noko med det ? Er det mangel på intelligens som gjer dette ? Er det fordi vedkommande har lese for få bøker ? Det same med barneoppdraging. Du treng ikkje å vere Einstein for å oppdra eit barn, men jo meir visdom du har jo betre. Altså ein innsikt i kva du gjer feil, og eit mot til å innrømme dette overfor deg sjølv og så gjere dei nødvendige forandringane til det beste for deg og ditt barn.

Så grunnen til at ikkje alle mennesker over 60 år er vise er fordi dei har bygd seg opp tonnevis med forsvar imot den nakne og kalde sanninga. Ingenting galt med det. Eg dømmer dei ikkje. Eg berre seier at det er slik det er, og eg forstår dei veldig godt.

Så min tanke er denne: Livserfaringer KAN føre til visdom, men gjer ikkje det nødvendigvis, og gjer det som regel heller ikkje.

2) Folk har ulike måter å førehalde seg til livet på. Mange er fornøgd med å leve heilt vanlege liv. Kose seg med ein øl, playstation, to barn og ein Volvo. Ingenting galt med det. Mange liker det jamne liv som ofte kan fortone seg som ein berg og dalbane. Ein opplever lykkelege stunder og ein opplever ulykkelege stunder og ein er avhengig av mange ting, og ein lever i ein frykt for å tråkke folk på tærne, ein lengsel etter stadfesting ifrå andre, ein impulsivitet som av og til forårsaker stor lidelse, og ulike større eller mindre problem. Greitt nok det, men det er ikkje dette eg har lyst til. Og det er heller ikkje for desse at eg skriv postane mine. Eg skriv postane mine for dei som har lyst å gå den smale veg. For dei som har lyst å prøve noko anna enn A-4 livet. For dei som har lyst å finne sine eigne vegar her i livet og som er villig til å bite tennene saman og gjere sprø ting som folk flest kjem til å rynke i panna over. Dette er mitt publikum.