Selvinnvikling og nevrologisk implodering...

I disse selvutviklingstider er det greit å minne mennesker på at jo smartere mann er jo mer innser man hvor lite man egentlig vet. Og kan man filosofere seg inn i galskapens lune tvangstrøyer? Bøker som «the secret» gir all makt til tankenes tiltrekning på universet – noe som gjør at mange har grunn til å frykte sine perversiteter i det de innser at sinnets mørkeste avkroker kommer til overflaten og man desperat prøver å tenke på enhjørninger for ikke å irritere kosmos dyrebare balanse. I følge sommerfugleffekten vil vår minste bevegelse forskyve begivenheter langt inn i fremtiden, mens man pakker seg forsiktig inn under dyna i håp om å ikke ødelegge for mye av fremtiden.

Meditasjonens kraft får en til å innse hva man egentlig glemte å kjøpe på butikken og man innser at toppen av Maslow sin behovspyramide kanskje har en veldig rar utsikt. I mens løper mennesker rundt for å finne meningen med livet. Og så leter vi som femåringer som ikke ser elefanten i rommet om de sitter på den… og mens livet suser forbi er vi opptatt med å tenke på hva om… hva om JEG fant maningen med livet… Vi er så mette på behov og tørste etter selvrealisering, når kanskje det eneste vi realiserer er at det egentlig er for sent? Med rompa godt plantet i det sosiale klatrer vi oppover, så opptatt av å klatre at vi glemmer å nyte utsikten. Hva skjer når vi har funnet vår lykke? Når jaget er over? Når katten fanger den rød prikken, må jeg vente til da? Eller kan jeg like gjerne sette meg ned i godstolen, sette på god musikk og ta meg et godt glass rødvin sammen med deg nå med en gang?

(fjas i vei, [ ] Ønsker at tråden skal være seriøs uten småprat eller korte svar <-- ingen kryss...!!)

Uten små prat eller korte svar, sier du? Og hva med meg som ikke er særlig pratsom? Men filosofisk, ordentlig og seriøs nok ? Sitter i godstolen min nå ;-)

Det er nå ikke undertegnede som definerer teksten i avkryssingsboksen...jeg poengterer bare at jeg ikke har behov for en seriøs debatt, da også akseptabelt med småprat og korte svar... avsporinger og tøys..

Som når de ringte fra et eller annet undersøkelsesfirma og spurte om mine strømforbrukvaner... Hva er instruksen når du jobber på et sånt callsenter og du skjønner at den du snakker med bare svarer svada...?

"Hvor godt forhold har din strømleverandør til sine kunder?"
- Det må du nesten spørre de om...
"Eh.. ok... du kan svare vet ikke..."
- Ok, jeg vet ikke det selvsagt...

"Hvor stor sannsynlighet er det at du vil anbefale dem til venner og kjente?"
- Åtte...
"Eh det er på en skala fra en til fem det også"
- 3,7
"Kan jeg krysse tre eller fire?"
- Nei.

"Til slutt, hvor gammel er du?"
- Trettini...
"Unnskyld, sa du tretti?"
- Ja...

Sånn... det er en avsporing...

"Med rompa godt plantet i det sosiale klatrer vi oppover, så opptatt av å klatre at vi glemmer å nyte utsikten. Hva skjer når vi har funnet vår lykke? Når jaget er over? "

Alle vet vel nå, eller burde vite, at lykken ikke har med klatring å gjøre overhodet. Eller kanskje ikke?
Lykke er ikke noe man finner, forresten. Det er noe man er.
På samme måte som at kjærlighet er et velb. Selvsagt ;-)

Det er vel 5-åringene som fikser dette. Resten av oss er omgitt av alt for mange tidstyver som ikke nødvendigvis trenger å ha noe å gjøre med å nå toppen av pyramiden. For mitt vedkommende tror jeg ikke meditasjon er greia… Jeg får bare vente til jeg blir pensjonist, og tidstyvene er borte. Forhåpentligvis er det ikke for sent, og kanskje har jeg ei å ta et glass rødvin med da. Akkurat nå, er det for travelt til å nyte ”her og nå”, det var egentlig melk jeg glemte å kjøpe i butikken. Jeg har rett og slett ikke tid til å selge huset, si opp jobben og realisere meg selv med et år på jordomseiling, har for mye å gjøre!