Sukkerforum

Kjære forumdeltakere. Trenger virkelig hjelp. Kanskje særlig av dere menn...

Har et problem. Jeg datet en mann over 8 mnd. i fjor. Var lykkelig hvert sekund vi var sammen. Vi gjorde det slutt i april fordi han fikk kalde føtter og sa han ikke var klar nok for et nytt forhold. Jeg trodde ikke nok på en fremtid sammen til at jeg insisterte. Det hadde uansett vært vanskelig å få til noe mer enn dating fordi vi bodde i hver vår by med barn og ingen kunne eller ville flytte. Men jeg glemte ham ikke.

Traff ham en gang i august (etter litt masing fra min side). Det var veldig hyggelig, og overraskende nok litt romantisk. Jeg var så dum og si at nå fikk HAN evt. ta kontakt. Aldri si sånt.... Stille. Jeg tok mot til meg og ba ham likevel ut igjen etter noen mnd. Men han avslo høflig fordi han hadde gått videre og funnet kjærligheten på nytt. Ble litt paff, men jeg ble også oppriktig glad for at han hadde det bra. Det betyr mye for meg. Jeg ringte ham og sa alt som det var, hvor mye han hadde betydd og fortsatt betydde. Nå hadde alle tog gått likevel, så jeg tenkte at nå har jeg ingeting å tape på å være ærlig, og ta ord som kjærlighet i min munn.

Så hva er problemet mitt? At jeg vil ha ham tilbake? Nei, har ingen tro på det. Men angrer likevel litt på min ærlighet, for jeg vil så fryktelig gjerne se ham igjen. Jeg vil ikke treffe ham for å forvirre ham, eller for å prøve å kapre ham tilbake. Ikke for å ha sex en siste gang, heller... Ikke noe sånt. Jeg bare savner å se ham og snakke med ham. En gang i blant.

Vil noen menn tro på dette? At dette ikke for å få smulene, men at kjærligheten er så sterk at jeg tåler fint at han har det bra med andre enn meg? Selv jeg synes det er rart...! Men det gjør meg så utrolig trist at jeg kanskje har sett ham for siste gang. Han har fokus andre steder nå, men ettersom jeg fortsatt er singel, får dette uforholdmessig stor plass i livet mitt. Har prøvd å glemme et halvt år. Ingen effekt. Jeg hadde drept for en vennskapelig middag med ham en eller to ganger i året. Jeg ber jo ikke om mye, og føler at jeg er reelt på jakt etter kjærligheten andre steder selv. Men hvordan få en mann til å tro at dette er sant? Gir det overhodet mening?

Hvordan gå frem? Orker ikke en avvisning til. Særlig ikke hvis den er basert på at han tror jeg fortsatt drømmer om et OSS. Tips eller erfaringer tas i mot med takk...

....jeg ventet på henne avtalt sted....hadde fått sms om at hun var noen minnutter forskinket....jeg bestilte en kaffe til mens jeg kikket utover brygga....yrende liv i tønsberg denne kvelden og her satt jeg og ventet på en dame jeg hadde truffet på internett....en smule nervøs, men heldigvis har ikke jeg problemer med å føre en samtale og kan prate om alt........
mens jeg avsluttet kopp nr 2 tikker sms nr 2 inn, blir nok nærmere 30 min forsinket ...det var kø så kl ble nok nærmere 5 før hun var på brygga....greit det, men begynbte å få en del tanker....hvorfor beregner man ikke slit til sin første date...hadde dette vært i anledning i jobb og nærmere 30 min forsinket...jaja.....(ok, jeg skal ikke være så forutinntatt.ok..ok)

Mens jeg ventet mimret jeg om kontakten vi hadde fått etter å ha møtt på .... samme spontanitet, lekenhet og småflirt og sans for dype tanker og refleksjoner....gledet meg virkelig til å treffe henne....flere bilder hadde jeg også fått.....helt ok dame, gjennomsnittlig slank, trendy klær og look, 165 h, 44 år med to tenåringer i huset, vel den ene på vei ut da....på det ene bilde smilte hun litt spesielt på skrått, noe som henne ualminnelig tiltrekkende (visuelt)....

""unnskyld"".....en stemme brøt plutselig inn i mine tanker og jeg kikket forvirret opp for å se hvem forårsaket forstyrrelsene....
""Ja"" .....svarte jeg høflig, kan jeg hjelpe deg med noe, dama som stod der virket som hun hadde vært utsatt for noe
virkelig traumatisk,.....nervøs, rastløs i blikket......

""jo, jeg hadde en avtale med Perfekt her og ut fra bildene så må det være deg""
""ja mitt navn er XXX, men hvem er du""......jeg hadde nok skjønt det men var så overrasket at jeg ikke klarte holde det tilbake...
""det er jo meg Toril ""
""øhhh....lang pause....øhh, beklager jeg satt i dype tanker og var ikke helt oppmerksom....jasså Torill........

Overraskelsen kom selvfølgelig av at ikke noe stemte med det jeg hadde blit fortalt og heller ikke bildene, dama var ikke mer en max 155, xxxlarge, masse hår i annsiktet og i all fall ikke 44 år.....etter hvert kom det fram at...joda bildene var noen år gammel, sånn ca 6.....liten stund senere botimot 10 år måtte det være og det er klart hun så litt anderledes ut da.......

man kan vel konkludere og si det slik....møtet ble på en høflig måte gjennomført men siden har vi ikke hat t kontakt :)