Etter å ha lest litt i en annen tråd her (bilder/ikkebilder av barn i profilen) der en person såvidt nevner denne problemstilingen, tenkte jeg at jeg skulle høre litt hva man tenker omkring temaet. Hvordan innvirker det på dine følelelser hvis du får vite at den du dater/er forelsket i har et funksjonshemmet barn, og dermed ansvar og forpliktelser som strekker seg ut over det man tenker på som "vanlig" for en forelder? Hva hvis vedkommende må forholde seg til stadige sykehusinnleggelser eller møtevirksomhet med forskjellige instanser for å skaffe det barnet/famililen trenger av hjelp fra det offtentlige? Hva hvis det å være far/mor til dette barnet krever så mye at det blir mindre til deg som kjæreste, av tid, energi, overskudd til å finne på noe hyggelig sammen? Trekker du deg unna, eller går du inni det med en tanke om at dette er noe du vil, og ditt nærvær vil utgjøre en positiv forskjell for henne/ham?
Jeg er mamma til et funksjonshemmet barn. Han er en nydelig gutt i småskolealder, aktiv og stort sett frisk, men mentalt ligger han rundt 2-årsstadiet, har lite språk og bruker fortsatt bleier. Han har også en "helt vanlig" bror som er et par år eldre. Det er selvsagt krevende og det er mange ting som må følges opp i forhold til han, både helsemessig, i forhold til skole, PU-tjeneste og andre offentlige instanser. Noen ganger er jeg såpass sliten at jeg omtrent er glad for at det ikke er flere rundt meg som "krever noe av meg... Andre ganger kan jeg ønske meg noen å krype inn i armkroken til... Ikke nødvendigvis ønske at den jeg blir glad i skal ta så mye ansvar for min gutt, men at han kan være der når jeg trenger å få lov til å være sliten og liten, en gang i blant. Og alle de gangene jeg er glad og fornøyd og ting går på skinner! :-)
Jeg har allerede opplevd å bli vraket en gang med begrunnelse i mitt vakre, uvanlige barn, og jeg innrømmer at det sved, fordi jeg likte denne mannen... Jeg hadde på et tidlig tidspunkt fortalt om barnet mitt, slik jeg alltid gjør, i mest mulig udramatiske ordelag, og gjerne med litt humor, for å prøve å ufarliggjøre det. Forstår godt at det kan virke skremmende for dem som er så heldige å ha fått friske, vanlige barn. Men denne mannen så altså bare problemene knyttet til å ha en funksjonshemmet i famililen og forsvant.
Så, folkens, vær ærlige nå! Hva tenker dere rundt dette? Hvilken forskjell ville det utgjøre for deg?