Sukkerforum

Når man ser feks farmen, slike mennesker som hugo som skiller seg ut, folk elsker det, de digger han, de oppretter grupper på nett for de som digger hugo i farmen osv osv osv.. Folk elsker at han skiller seg ut, er seg selv osv..

MEN når ett menneske skiller seg ut i virkeligheten sånn utenom tv, da blir man sett ned på, mislikt, dømt etter utseende, du skal ikke tro du er noe osv.
Du blir sett rart på på byen, du blir kommentert, du havner i bråk and so on...

Hvorfor er det slik? Det er tryggere å sitte foran en skjerm og hardnakket påstå at man liker mennesker som skiller seg ut, fordi ingen kan nekte på det da du aldri har møtt feks hugo...er det slik?

Har man ikke guts til å stå opp for sine meninger, guts til å være seg selv, våge å skille seg ut fra mengden? Det er bedre å være en av saueflokken og tisse i buksene med tanken på å ha egne meninger og holdninger?

Nei det er ikke så gøy når folk skal bråke med meg på byen fordi jeg skiller meg ut, det er ikke gøy at de skal stille spørsmål ved stilen min eller kommentere "naglene" i ansiktet, det er ikke gøy at de straks tror jeg er en metaldame/emo osv pga at jeg har mørke klær eller mørk sminke, det er ikke gøy at de slenger kommentarer angående det etter meg eller ser på meg som om jeg hvert øyeblikk skal spise dem opp!

Men!! Ja det er ett men! Jeg våger likevel å skille meg ut, være meg selv både i holdning og stil, jeg forestiller meg ikke, jeg later ikke som om jeg er noen annen enn akkurat den jeg faktisk er, og noen ganger kommer det mennesker bort til meg og roser meg for den holdningen og DET veier opp for alle de som sitter på sin høye hest i dette samfunnet!

Etter å ha lest litt i en annen tråd her (bilder/ikkebilder av barn i profilen) der en person såvidt nevner denne problemstilingen, tenkte jeg at jeg skulle høre litt hva man tenker omkring temaet. Hvordan innvirker det på dine følelelser hvis du får vite at den du dater/er forelsket i har et funksjonshemmet barn, og dermed ansvar og forpliktelser som strekker seg ut over det man tenker på som "vanlig" for en forelder? Hva hvis vedkommende må forholde seg til stadige sykehusinnleggelser eller møtevirksomhet med forskjellige instanser for å skaffe det barnet/famililen trenger av hjelp fra det offtentlige? Hva hvis det å være far/mor til dette barnet krever så mye at det blir mindre til deg som kjæreste, av tid, energi, overskudd til å finne på noe hyggelig sammen? Trekker du deg unna, eller går du inni det med en tanke om at dette er noe du vil, og ditt nærvær vil utgjøre en positiv forskjell for henne/ham?
Jeg er mamma til et funksjonshemmet barn. Han er en nydelig gutt i småskolealder, aktiv og stort sett frisk, men mentalt ligger han rundt 2-årsstadiet, har lite språk og bruker fortsatt bleier. Han har også en "helt vanlig" bror som er et par år eldre. Det er selvsagt krevende og det er mange ting som må følges opp i forhold til han, både helsemessig, i forhold til skole, PU-tjeneste og andre offentlige instanser. Noen ganger er jeg såpass sliten at jeg omtrent er glad for at det ikke er flere rundt meg som "krever noe av meg... Andre ganger kan jeg ønske meg noen å krype inn i armkroken til... Ikke nødvendigvis ønske at den jeg blir glad i skal ta så mye ansvar for min gutt, men at han kan være der når jeg trenger å få lov til å være sliten og liten, en gang i blant. Og alle de gangene jeg er glad og fornøyd og ting går på skinner! :-)
Jeg har allerede opplevd å bli vraket en gang med begrunnelse i mitt vakre, uvanlige barn, og jeg innrømmer at det sved, fordi jeg likte denne mannen... Jeg hadde på et tidlig tidspunkt fortalt om barnet mitt, slik jeg alltid gjør, i mest mulig udramatiske ordelag, og gjerne med litt humor, for å prøve å ufarliggjøre det. Forstår godt at det kan virke skremmende for dem som er så heldige å ha fått friske, vanlige barn. Men denne mannen så altså bare problemene knyttet til å ha en funksjonshemmet i famililen og forsvant.
Så, folkens, vær ærlige nå! Hva tenker dere rundt dette? Hvilken forskjell ville det utgjøre for deg?

Jeg datet en 3 barns far for ca 1 år siden. Han er en av de personene som jeg lettest har kommet i kontakt med, samtidig som den vanskeligste. Han var svært åpen og pratet mye om barna sine og jeg spurte mye om de, spesielt det ene barnet som var autist. Jeg var oppriktig interessert i barna hans og jeg falt mye for han p.g.a. den kjærlighetsfulle måten han pratet om barna sine på. Han var i omtale veldig flink og snill med barna sine, jeg kan ikke bekrefte det, siden jeg ikke ønsket å se barna hans før jeg visste om jeg ville satse på han. Han var klar for å flytte sammen med meg kort tid etter at vi traff hverandre, men jeg hadde behov for å bli kjent med han som egen person og ikke som far til barna sine.

Jeg for min del skulle ønske at jeg kunne bli kjent med han som person og ikke bare som far for sine barn. Det var han og jeg som skulle skape et samliv og et voksenliv sammen. Vi som voksne må skape en plattform sammen som alle barna skal inkluderes i, men da må de voksne bli enige om hvordan denne plattformen skal se ut. Han for sin del var mest opptatt av å både skape et godt liv for barna, men også seg selv. Den personen som skulle inn i familien hans fikk fint tilpasse seg og han brukte barna for alt de var verdt for å til enhver tid få det som han ville. Det er utrolig hvilke argumenter barna kan brukes til, for å ikke inngå kompromiss.

Dette hadde ikke noe med bilder av barna å gjøre, men poenget mitt er at det kan bli litt mye av det gode. Klart barna er det viktigste og jeg hadde ikke satset på en mann som ikke hadde brydd seg om å prate om egne eller mine barn. Det jeg mener er at noen har litt problemer med å tre ut av mamma/pappa rollen når de dater. Jeg har ikke barn, men håper jeg greier å være både mamma og Lilje den dagen jeg får egne barn.

Mange ganger står barna i veien for å bli kjent med en person som er mamma/pappa, derfor bør barna etter min mening holdes utenfor i første omgang. Det er tross alt de voksne som skal falle for hverandre og bli forelsket, tross at man har noe i livet sitt som er viktigere enn en ny partner. Denne mannen som jeg datet ble ingen god partner for meg, fordi han kun så på seg selv som far til barna sine, i såfall var de det eneste som var verdt å ta hensyn til i et eventuelt samliv, tross at han så de 2 helger i mnd.

For orden skyld, så kommer jeg aldri i min leve tid til å utsette meg for denne opplevelsen igjen, så takker jeg for praraten og går videre når jeg får vite at han har barn.

Du synger kjærlighet med ditt smil
skriver løfter på huden min
leser meg, leser dypet
en brønn, i ett skadet legeme
lengsel, åh hvor du biter

kyss meg, lån meg leppene dine
elsk meg med hud og hår
sluk meg, slik jeg higer etter
spis meg, intenst, inderlig

jeg savner deg
savner.. mitt savn etter å hvile i dine armer
ord, ild, ...Det spiser meg
Du er så lang borte, så uendelig langt

bli elskede, bli i hjertet mitt, sinnet mitt
jeg vil ha deg, må ha deg
trenger så smertefullt å kjenne deg hos meg
krype inn til,komme så nært..

alt blir bare surr,
en tåke...
du svever mot meg i såre drømmer
jeg trykker deg mot mitt bryst

borte... ensomhet stirrer meg i øynene
med brustent blikk
jeg vil så gjerne, ønsker så hardt
det går ikke, jeg får aldri..

Du løfter blikket mot meg
kjærlighet og sorg kjemper om plassen
idet du feller en enslig tåre
du ønsker like inderlig som meg
likevel, vet vi begge
at det er dømt før det ble til
det skal aldri bli deg og meg
og savnet... savnet er alt vi skal bære med oss

i år etter år, gjennom smerte og savn
over hav
over lange avstander
vi skal aldri få
men vi vil alltid huske det vi hadde
den natten da flammen skjulte seg
i skam over sin beskjedne brann
da to lengtende kropper møttes
da to sjeler ble hele
i samme øyeblikk som de ble trukket ut av vår kropp

løftet opp mot noe vi ikke visste hva var
hvor vi ble ett
i en verden så mørk og stille
fylte våre rop etter samhørighet tomrommet

ASL?

Siste svar Wed 2 Apr 2008 09:24 (4 svar)
Skjult ID med pseudonym supermario

;)

Opprinnelig postet jeg denne i en annen tråd, men for å få det litt ryddigere og mere synlig så lager jeg ny tråd.
(Meldingen + to kommentarer ligger også på "Vært på Sukkerfest ikveld?" tråden.)

Hvordan ville det være å hatt "visittkort" med brukernavn og dele ut. Da har vi på en måte vist at jeg er åpen for kontakt senere på sukker, og slipper å huske nicket til de man traff og som var litt interresant. Man kan jo alltids ha en papirlapp med seg og skrive opp nicket til de som man treffer, men det virker ennå rarere.

Ett problem ville være om man skal dele de ut til alle og enhver, eller bare de som spør. Hvordan svarer man da hvis man ikke vil dele ut til en som spør? Kan det hjelpe på om man har kun ett visst antall slik at alle vet at man ikke alltid kan få.

Hvordan dette skulle løses teknisk vet jeg heller ikke, det ville antakeligvis blitt mye jobb.
Kaskje sukker kunne laget en side som de som har mulighet kunne skrive ut hjemme, klippe ut og ta med seg.

Ett problemet er at det ville blitt store diskusjoner på forumet om hvorfor ingen kontakter meg, selv om de tok imot "visittkortet".
Ett annet problem er å angre på å ha delt ut ett kort. Men dette burde man også være vant til på sukker, at dersom det kommer en henvendelse på sukker så kan man si nei takk.

Guttene har sikkert lommer å putte ting i, men det er vel ikke alle jentene som har vesker med seg.

Jeg regner med at det var mange som var inne på sukker og lette febrilsk på søndagen.