Sukkerforum

Ok, så trenger jeg noe å gjøre mens jeg våkner :)

Hva slags hobbyer har dere som er her inne? Personlig må jeg si at jeg liker både tur i skog og mark, være sosial med venner og familie og alle de standard-greiene der, men...Jeg henger ikke hos venner til jeg blir kastet ut! Jeg liker å gjøre ting for meg selv, og det er et faktum, dog sikkert ikke det som oftest blir innrømt på et sted som dette, at jeg også liker tid for meg selv. Så da lurer jeg på hva dere driver med når dere ikke klatrer i fjell, redder mongolske fjellgeiter, er super-sosiale eller en av de andre spektakulære tingene mange gjør på fritiden sin.

For min del, så ligger trening i en eller annen form høyt på listen, men jeg er usikker på om det er en hobby eller en livsstil. Har trent forskjellige kampsporter i alle år, men har begynt å få kroniske treningsskader som gjør det helt uaktuelt å fortsette. Kanskje en grunn til at de fleste jeg har trent med er minst 10 år yngre enn meg :p

I tillegg liker jeg å lage sølvsmykker med samme teknikk som man lager ringbrynje (ja, jeg har et halvferdig ringbrynje-prosjekt liggende :D ), og i går bestilte jeg bøker for over 500 om hvordan man lager mjød :D Andre bøker er også fine, men det skal litt til før jeg leser skjønnlitteratur for tiden. Føler jeg må lære noe ;)

Så - er det noen andre som tør å være med på kollektivt sosialt selvmord her? ;)

Noe har slått meg: Ingen jenter liker stressa gutter, ingen gutter liker stressa jenter og ingen liker å leve i stress, fordi stress er 100% kjipt og unødvendig og destruktivt.

Muskelspenninger, hastverk, irritasjoner, overflødige bekymringer, dveling over utallige hypotetiske scenarier og hele denne pakka: dårlig for helsa, for trivsel, for vennskap, naboskap, familieliv, kjæreste, sexliv…dårligere livskvalitet allround.

Er du stressa på jobben gjør du en dårligere jobb, gjør flere feil, mister overblikket blir mer irritabel og kaster bort VANVITTIGE MENGDER ENERGI. Stress fører til dårligere livskvalitet allround.

Så hva kommer faenskapen av og åssen blir jeg kvitt det?

Jeg har slitt lenge med dette lenge og lagt merke til et klart mønster som gjelder for min egen del: stressreaksjonene oppstår når jeg ikke aksepterer noe. Når noe skjer og jeg dømmer det som "feil", og det likevel skjer, og jeg sier "Nei!"

Altså, når jeg "leker gud". Jeg bygger et slags absurd fantasispill: "jeg vet alt som er mulig å vite om dette (egentlig vet jeg alt som er verdt å vite i hele universet), og dømmer derfor det der for å være ondskap og at det riktige her er: …."

Så skjer det ikke og jeg er: Auuuuuuu!!!!!!! (spent nakke og skuldre, brystkassa i opprør over "urettferdigheten" i verden, tankerekker og bekymringer rundt i hodet som en virvelstrøm, litt dårlig samvittighet for di jeg ikke levde opp til det og det idealet…)

…og jeg synker sammen som en sekk…

Bare fordi jeg alltid skal insistere på å leke dette meningsløse spillet: "Jeg er gud den allvitende! Jeg vet alt alt som er verdt å vite om dette! Jeg dømmer hva som er riktig og galt om dette!"

og når det ikke går sånn….AU!!!!!!! (…..synker sammen som en sekk)

Jeg har (kanskje) bare ett liv og jeg er drita drita lei av å kaste det bort med dette. Jeg ser utallige andre rundt meg vise tegn til å slite med det samme. Det ser nesten ut som en folkesykdom.

Hvordan pokker blir man kvitt dette stresset? Hvordan kan man slutte å leke "Gud: han som dømmer"?

Hvorfor er det noe inni meg som insisterer på å opprettholde illusjonen om å være allvitende og i en posisjon til å dømme, på tross av overveldende beviser på at jeg ikke er gud, at jeg ikke engang kjenner meg selv?

Hvorfor skal det være så jævla vanskelig å bare akseptere virkeligheten SOM DEN ER, bli fri fra "jeg er gud"-leken, fri fra idiotisk dømming av alt mulig, fri fra stresset og isteden bare

LEVE SÅ BRA SOM MULIG???