det hele begynner en 4 måneders tid tilbake,begynner først møte veggen på jobb,det gir meg ingen ting,det er slitsomt å jobbe,slitsom å motivere meg til å gå på en jobb jeg ikke trives i lenger,mange vet hvordan det føles,en begynner gå tom.
så 2 uker etter skjærer det seg med dama i tilegg,i en stressendes tid for henne å så mener hun ikke følelsene var sterke nok for meg etter å ha vært sammen 6 måneder,hun klarte ikke se meg i øya eller prate på tlf om det,en kald sms var det jeg fikk,og tinga mine tilbake gjennom ei veninne..
ting blir ikke bedre av fortida mi..mobbet som liten,mobbet på ungdomskolen, satt utenfor absolutt alt,lite venner,til og med blitt mobbet da jeg var på jobb som lærling..,det har tatt meg sykt lang tid å komme her jeg er i dag,og det var mitt første forhold selv om jeg er 25 år.
Først så gikk det "greit" etter bruddet,var mye med venner,fikk luftet ut hva som gikk galt og alt,men det skulle vise seg å ikke bli så lett...tenkte se frem over,det blir bedre,ting ordner seg,men er vanskelig når fortida innhenter deg,når alt har gått galt i livet ditt,når du virkelig trenger noen er glad i så forlater de deg...det er mange harde tanker som kommer.
har fått verdens største psykiske knekk...lever i mitt eget lille svarte hull..klarer ikke finne ting som drar meg opp denne ganga,det jeg setter aller mest pris på trening,kan jeg ikke pga skade:(alt er midlertidlig,kan knekke sammen på jobb,hjemme,i bilen osv,noen dager er bedre en andre,prøver å være med venner,men tar ikke så mye initiativ til å gjøre ting,kreftene er der bare ikke,er som en skygge av den vanlige meg.ting går greit nok på jobb igjen heldigvis,men er fortsatt slitsomt.
har ingen venner som har vært i samme situasjon,så de vet desverre ikke å hardt det er,tror ikke de vet å vondt jeg har det,så jeg føler ikke de kan hjelpe meg så mye mere akkurat nå.
noen som har vært i de samme baner og har gode tips?