Sukkerforum

I tråden "Importmenn" skrives det om jenter fra land med mye dårligere lønninger enn i Norge:
"De jentene tar dem vi norske jentene ikke vil ha. Trodde dette var såpass allment kjent."

Dette er i allefall ikke min erfaring. I min vennekrets er situasjonen snarere den motsatte.

Flere av mine "alfamann-kompiser" (godt utdannede, i gode posisjoner karrieremessig, slanke, flere av dem 188+, godt trente, smarte, kjekke, trivelige ...) har tidligere vært kjærester med svært attraktive norske kvinner, men uten å trives i sine forhold. De har slått opp, og typisk begrunnet det overfor meg med at de ikke likte personligheten, mangelen på "kvinnelighet", eller at kvinneligheten kom til uttrykk på måter de ikke likte.

Deretter har de valgt å finne seg damer fra øst-europa, latin-amerika eller Asia og er veldig happy med det. Kanskje disse kvinnene suger på kommando som det uttrykkes i den andre tråden. Ikke vet jeg. Men de attraktive norske damene ville ha dem tilbake lenge etter at det var slutt.

Dette gjelder faktisk en stor andel av mine nære venner. Jeg er ikke helt happy med denne situasjonen selv. Syns det er litt synd at nordmenn ser ut til å gli i fra hverandre. Er litt bekymret for at den norske "folkesjelen" er i ferd med å forsvinne.

Så hva tror dere er grunnen til at slike flotte menn av egen fri vilje velger bort attraktive norske jenter, og velger seg en utenlandsk livspartner?

Julemusikken strømmer ut av høyttalerne og den særpregede lukten av røkelse og myrra brer seg i entreen og hallen innenfor. Stearinlysene er tent, julepynten hengt opp. Julekortene samlet i julekortbeholderen som henger på veggen.

Vi holder alltid juleselskap for vår nærmeste familie. Onkel, fettere, kusiner og barn ramler inn. Det blir liv og latter i huset til 123s hjertegode foreldre. Vi klemmer og hilser, smiler og ler. Oppdaterer hverandre, noen spiller piano, andre leser aviser, barna leker. Pakkene danderes forventingsfullt under treet. Gløgg, pepperkake, peanøtter og rosiner ønsker velkommen og varmer kalde hender.

Snart er julegrøten med mandel (lunsj) klar. Så bærer det i vei til kirken for julegudstjeneste. 123 rekker sjelden den. Han forlater stort sett kontoret litt sent denne dagen, før deilig romjulsfri. Så han ankommer det 123'ske hjem slik at han akkurat rekker å skifte før middagen serveres. Fantastiske dufter når lillehjernen og 123 får vann i munnen.

Mine foreldre har alltid servert, så lenge jeg kan huske, lutefisk+tilbehør som forrett. Deretter svineribbe+tilbehør som hovedrett (i to omganger), og multekrem til dessert (middagen er sjelden ferdig før 23.30). Deretter vanker det selvsagt kaffe og en uendelig rekke med kaker før gaveutpakkingen starter (stakkars barn!).

Og det er her jeg lurer på hva sukkers andre forumister spiser på denne tradisjonsbundne festaftenen? Gris? Sau? Fugl? Fisk?

Hvor går grensen for utroskap for dere? Har tenkt litt rundt dette, og funnet frem til noen konklusjoner for meg selv. Synes likevel det er interessant å få andres synspunkter også - derav denne tråden. Her er hva jeg synes:

Jeg mener at dersom man er i et stabilt forhold - der det er gjensidig forståelse av at man hevder en slags enerett på den andre - så er det også en big deal å være utro. Er man kjærester, blir det naturlig å slå opp. Er man gift, er terskelen høyere, men skilsmisse blir vel også vurdert. I en ideell situasjon, vil ikke dette oppstå fordi man er sammen med drømmepartneren - og den vil jo aldri svike deg med å tenke på noen andre. Realiteten er vel mer slik at enhver partner vil se og vurdere andre, og kanskje fantasere eller drømme om dem. De mest ekstreme vil vel dømme alle slike tanker som svik, fordi "utroskap begynner med hjertet".

Det er mange måter å være utro på. Jeg synes for eksempel at det er mindre alvorlig om en annen mann sjekker opp dama mi - det er jo nesten et indirekte kompliment til meg. Om hun får oppmerksomhet av andre menn, men fremdeles skårer meg som best - da vil hun heller ikke forlate meg for noen annen. Gjentagelse er også en viktig faktor. Om hun har et flyktig forhold med en fremmed, er det mindre alvorlig enn et gjentagende forhold som varer over tid - selv om det er mindre lidenskapelig. Det er kanskje selvsagt og allmenngyldig, men det avgjørende er jo om man fremdeles har tilliten til partneren - noe som blir vanskeligere å ha i takt med hyppigheten/alvorligheten av utroskapet.

Jeg vil ikke gifte meg med en jeg ikke kan stole er på laget mitt. Det handler om å ha en som deler den dritten jeg går gjennom i livet - enten det er at jeg mister jobben min eller at huset brenner ned. Til gjengjeld er jeg selvagt på laget hennes og støtter henne. Komprimert i en setning: a girl who's got my back.

Jeg tror et forhold for meg handler om å ha felles spilleregler. Er det mer enn lek, bør man sjekke at man har felles forståelse av hva som er akseptabelt av forhold med andre mennesker. For noen er det nok at man har noen som støtter seg, og som kan bidra til en felles husholdning og familie. For andre er det langt mer rigid, og selv den minste form for utroskap kan ikke tolereres. Jeg tror mange ikke fungerer i et A4-forhold, men kanskje slike kan finne gjensidighet i en mer åpnere form for samliv?

Hva tenker dere andre om utroskap? Er det et akseptabelt onde, eller et startskudd på singellivet?