En tråd om utroskap

Hvor går grensen for utroskap for dere? Har tenkt litt rundt dette, og funnet frem til noen konklusjoner for meg selv. Synes likevel det er interessant å få andres synspunkter også - derav denne tråden. Her er hva jeg synes:

Jeg mener at dersom man er i et stabilt forhold - der det er gjensidig forståelse av at man hevder en slags enerett på den andre - så er det også en big deal å være utro. Er man kjærester, blir det naturlig å slå opp. Er man gift, er terskelen høyere, men skilsmisse blir vel også vurdert. I en ideell situasjon, vil ikke dette oppstå fordi man er sammen med drømmepartneren - og den vil jo aldri svike deg med å tenke på noen andre. Realiteten er vel mer slik at enhver partner vil se og vurdere andre, og kanskje fantasere eller drømme om dem. De mest ekstreme vil vel dømme alle slike tanker som svik, fordi "utroskap begynner med hjertet".

Det er mange måter å være utro på. Jeg synes for eksempel at det er mindre alvorlig om en annen mann sjekker opp dama mi - det er jo nesten et indirekte kompliment til meg. Om hun får oppmerksomhet av andre menn, men fremdeles skårer meg som best - da vil hun heller ikke forlate meg for noen annen. Gjentagelse er også en viktig faktor. Om hun har et flyktig forhold med en fremmed, er det mindre alvorlig enn et gjentagende forhold som varer over tid - selv om det er mindre lidenskapelig. Det er kanskje selvsagt og allmenngyldig, men det avgjørende er jo om man fremdeles har tilliten til partneren - noe som blir vanskeligere å ha i takt med hyppigheten/alvorligheten av utroskapet.

Jeg vil ikke gifte meg med en jeg ikke kan stole er på laget mitt. Det handler om å ha en som deler den dritten jeg går gjennom i livet - enten det er at jeg mister jobben min eller at huset brenner ned. Til gjengjeld er jeg selvagt på laget hennes og støtter henne. Komprimert i en setning: a girl who's got my back.

Jeg tror et forhold for meg handler om å ha felles spilleregler. Er det mer enn lek, bør man sjekke at man har felles forståelse av hva som er akseptabelt av forhold med andre mennesker. For noen er det nok at man har noen som støtter seg, og som kan bidra til en felles husholdning og familie. For andre er det langt mer rigid, og selv den minste form for utroskap kan ikke tolereres. Jeg tror mange ikke fungerer i et A4-forhold, men kanskje slike kan finne gjensidighet i en mer åpnere form for samliv?

Hva tenker dere andre om utroskap? Er det et akseptabelt onde, eller et startskudd på singellivet?

Grensene for utroskap for min del, det er når/hvis jeg skulle gjøre noe som jeg ikke kunne gjort rett foran han. At jeg fniser og ler og sitter på noen fang feks, det er ikke noe og henge seg opp i. Er det ikke sitteplasser, så setter man seg i høyden.

OM noen kommer og skal sjekke meg opp på byen og de er veldig tydelige på at det er det de prøver på, da sier jeg med en gang at jeg ikke er interessert. Om noen vil bable, danse eller fnise med meg i dokøen..da er det noe som er helt greit. Man kan ikke slutte og forholde seg til andre mennesker bare fordi man er i et forhold.

For min del er tilliten i et forhold vesentlig. Hvis jeg hadde vært sjalu og usikker, så ville jeg gått ut av forholdet. Sånn ønsker jeg ikke og leve. Hadde jeg vært sammen en som ikke stolte på meg ifht andre mennesker, så hadde jeg gått ut av forholdet.

Jeg er enig med deg TS, jeg synes ikke det gjør noe om noen prøver seg på min mann (om jeg hadde hatt en). Det gjør heller at jeg står i en krok og tenker "that's MY man!" Og føler meg litt som en brusende høne..jeg tar det som et kompliment. Dessuten..jeg gir komplimenter. Jeg forteller folk at jeg synes de er vakre, hyggelige og at jeg trives med dem. Menn som kvinner, så jeg kunne aldri hatt en mann som ikke tåler at jeg gir andre hyggelige komplimenter. At jeg synes "makker'n" min på jobb har en heit rumpe, betyr jo ikke mer enn nettopp det. Han har en HEIT rumpe!

Så til slutt. Utroskap er noe dritt. Jeg ville aldri tilgitt det. Eller..tilgitt ville jeg vel, men jeg ville definitivt avsluttet forholdet. Tilliten og lojaliteten hadde vært borte og jeg er ikke interessert i noen som kan ydmyke min følelse av trygghet og stabilitet på den måten. Jeg ville heller aldri vært utro, jeg ville avsluttet et forhold lenge før jeg var på det stadiet at jeg kunne risikere og "falle" i den fella.

Men nå er det jo ingen som forstår? Da får du pepperspray likevel da vutt. :-P

Dize:
Han var i hvert fall seriøs nå, helt sant!

Bien, Karvinen! :-)

Selvsagt er han helt fransk når han først er seriøs..Karvinen..du må lære meg fransk!

Utroskap er sex, kyssing, sende bilder på nett, prate sex på nett(med andre da selvfølgelig), flørting utover det som tåler dagslys.. Flørting er sunt, men man må kjenne sine grenser om man er i et forhold. Og som Karvinen sier så går det en grense der det rett og slett blir nedverdigende for både en selv og partner om man drar det for langt.
Blir man sjekket opp på byen så sier man fra at man er opptatt, men man kan da fortsatt prate med folk likevel..

Superviktig å snakke om definisjon utroskap i et forhold! Hvor setter man grensene sine?
Jeg kommer aldri til å tilgi utroskap. Aldri. Tillit og respekt er selve grunnlaget i et forhold, er man utro så kaster man dritt på begge deler og røsker bort grunnlaget. Ergo faller forholdet sammen.

For meg handler utroskap om mangel på tillit og respekt for partneren. Det handler om manglende evne til å snakke med partneren sin, det handler om å velge den enkleste løsningen. Det handler om å være i kontakt med seg selv, vite hva man har, hva man har å miste. Det handler om viljestyrke, det handler om modenhet, det handler om å være tøff nok til å ta et valg.
Utroskap for meg er når partneren min viser meg manglende respekt. Jeg blir som dere andre stolt hvis andre kvinner finner min partner attraktiv, men HAN skal tydelig vise at han ikke er tilgjengelig for andre enn meg.
Han skal sette en grense.

Om min kjæreste kom angrende hjem fra julebord og forteller at han ble full, og havnet til sengs med et kvinnemenneske anser jeg dette som et feilskjær mere enn utroskap. Jeg tror jeg hadde vært villig til å legge det bak meg, og fortsette forholdet. Dette avhenger selvsagt av at han virkelig viser meg at han angrer, og vil fortsette livet sammen med meg. Det blir i såfall HANS oppgave å trygge meg fremover!

Det jeg imidlertid aldri ville godtatt er et forhold som hadde foregått bak min rygg over tid. Det ville være å tråkke på meg, mine følelser, manglende respekt, og et tillitsbrudd som er så stort at jeg aldri ville stolt på han igjen.

@ Ugla68
Enig mye av det du skriver, men si at det blir HANS oppgave å trygge meg framover hvis han har vært utro, er en vanskelig oppgave, som fort kan ende i en : Hvorfor flørtet du og var så blid mot hun damen i fiskedisken når du har lovet å betrygge meg framover???? Fort gjort å se spøkelser på høylys dag når den ene har vært utro før.

Hvis man er blitt så utrygg at man vil at han eller hun skal kompensere ved å nærmest ikke snakke eller danse med eller tenke på andre er man i et farlig spor. Kalles sjalusi-sporet. Har vært der og det er ikke noe kult.

Det er noe som heter kommunikasjon, som er vesentlig i et forholdt, og funker ikke det så går man UT av forholdet, og SÅ kan man knulle rundt som man vil! Det gjelder begge kjønn.
Keep your 5 cent.

@Me
Jeg snakker ikke om å se spøkelser på høylys dag, men rett og slett ydmykhet fra hans side den tiden det tar for meg å bli trygg på han igjen. Hvis jeg ikke føler det ok at han reiser på helgeseminar med jobben en mnd etter utroskapen, ja så bør han velge å takke nei til det.
Jeg velger jo også å legge det som har skjedd bak meg ved å fortsette forholdet, ergo kan jeg ikke dra det frem og bruke det mot han i enhver sammenheng! Men, jeg bør kunne forlange at han gjør seg fortjent til min tillit igjen.

Sex og det rundt.., selvfølgelig, emosjonellt involvert i en annen... Innenfor andre ting.. vel, kommer ann på hva slags mann jeg har da med å gjøre.. Men man ønkser jo en person som kun holder seg til deg, intimt fysisk og psykisk..

Men som jente så skal nå jeg sørge for min del av lidenskapen skal opprettholdes, slik at jeg har ingen grunn til at det står på meg, om den forsvinner.. Lek og utforsking er meget viktig..

Jeg er så voldsomt mot utroskap at jeg kan ikke få sagt det høyt nok. Hvis man må diskutere hvor grensa går så er man kanskje litt ute og kjøre allerede? Er man enige om å være i et seriøst forhold så ligger det vel ganske innbakt at man ikke skal fly rundt og kysse på andre. Handler helt klart om tillit, spesielt i disse julebordstider. Man må kunne stole på at kjæresten er på julebord uten å være redd for hvem han/hun danser med (over eller under bordene).

Når det er sagt så vet jeg ikke hvordan jeg ville reagert hvis jeg opplevde utroskap. Jeg er som sagt komplett imot det og ville nok fått en solid knekk. Men vet rett og slett ikke om jeg kunne klart å dumpe noen. For da hadde jeg jo vært singel igjen. Klarer jeg på mirakuløst vis å få en kjæreste så vil jeg ikke være den som sier stopp. Selv om det ikke da er min feil. Jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg hadde takla det. Så mye følelser som jeg får for jenter så er jeg veldig skeptisk til om jeg hadde klart å være den som bryter det båndet. Håper jeg aldri kommer i den situasjonen.

@ugla68

Jeg skjønner hva du mener. Men er ikke enig at det er så gjennomførbart. Om han skal la være å dra på seminar fordi han viser at han tar utroskapen på alvor så betyr det også at han ikke stoler på seg selv. Når klarer man å slappe av når han er på seminar igjen? Etter et år? To? Aller aldri?

Jeg kan skjønne det om det var EN person han var betatt av og utro meg, og byttet jobb for å unngå å trefffe henne. Det gir mening... men en slags karantene-tid der man skal være ekstra søt og grei fordi man var utro i fylla har jeg ikke så mye tro på. At det føles greit der og da, ja. Men ikke på sikt når hverdagen kommer igjen.

til de som lurer på hva karvinen skrev? :) På google translate ble det oversatt til dette :) :)

Vel, jeg ser det som sådan er, har jeg ingen problem med kjæresten min å snakke med en annen fyr. Hvis du etter con prøver å flørte (vanligvis det er ganske normalt), og men det er det, bør god innlegget ikke være en forming! Jeg liker det, hvis dama er ganske dra meg til å ta andre grad som et kompliment og basta.
Det er selvfølgelig en grense for alt. Jeg har mine grenser, og for meg personlig, jeg ikke ta meg for en tosk etter at hun satt på fanget til en fyr, en kollega eller venn og splitte pære p'tite skjørt. Jeg synes det er nedverdigende samt malplassert for meg ... men spesielt for henne.
Ja, jeg liker ass, men hvis jeg er i et forhold jeg tror vi trenger et minimum av respekt vis-à-vis sin partner og hvis du har nok av den ene eller den andre, snarere enn å gjøre det i ryggen vil jeg heller høre sannheten i full munn og basta, finish, farvel.
Jeg kan kanskje tilgi over tid (og igjen ... Jeg tror ikke det!), Men jeg vil aldri glemme uansett!
Utroskap er noe som jeg personlig ikke respekterer, som folk som praktiserer den ikke respekterer seg selv å snakke om deres ektefeller.

Nei Kommode1, det er ikke like aktuelt. Det finnes INGEN unnskyldning for utroskap uansett hvor lite sex man har hatt/fått. Det er sånn som jeg ser det :)

Og hvis en mann velger å være sammen med ei som sier "NEI!! Her er pølsebua stengt!", ja da er han en feig tøffel som finner seg i for mye og som er livredd for kommunikasjon. Igjen sånn som jeg ser det :)

Awww..@karvinen, du er så søt når du prøver å være tøffing :D

Er veldig enig i det Dize skriver i sin første tråd om utroskap.
Jeg kommer aldri aldri til å tilgi en kjæreste for utroskap igjen. Har gjort det engang og gikk rett på en smell igjen. Leser en skriver over her at hvis en drikker seg full og han sier han endte med en jente i senga at hun hadde lagt det bak seg, hva i all verden legger du i utroskap da??? Hvis man skal skylde på alkohol, slutt faen meg å drikk!!! Det er ikke noen unnskyldning å drikke for så å rote seg borti en annen!!!

Ser du gror en tøffel i ansiktet karvinen, så jeg er litt usikker her... :D

Det er likevel ingen grunn til utroskap i min verden. Joda jeg leste innlegget ditt mer enn godt nok :) Man må heller gå enn å være utro...uansett hvor ille det måtte være. Alle klarer da å få avsluttet et forhold. Man er sin egen herre uansett.

MEN! Når alt dette er sagt så er jeg sels enig i at det er en stor forskjell på unnskyldning og årsak. Fikk bare ikke inntrykk av at du snakket om årsak lenger oppe :)