I mine sosiale kretser er det helt "ulovlig" å snakke om ensomhet. Ingen er ensomme, alle er flinke til å trene, treffe venner, eller kose seg med en god bok osv. I mine sosiale kretser har alle høyere utdannelse, de er selvstendige, oppegående, gode jobber som de trives med..... De aller aller fleste i min krets er enten gifte eller samboere eller har kjæreste.....
Og hvem er jeg oppi dette? Jo, jeg er høyt utdannet, har flott jobb med mye ansvar og høy lønn, jeg nyter godt av anerkjennelse på min arbeidsplass. Jeg fremstår som selvsikker, hyggelig, omtenksom, kunnskapsrik og dyktig. Sosialt fremstår jeg som utadvendt, trygg og sosial, - og jeg er godt likt. Og midt oppi all denne "vellykketheten" er jeg skikkelig ensom. I barnefrie helger særlig. Da sitter jeg masse hjemme og kjenner på den vonde ensomheten og lengter etter det å ha en nær person i livet mitt. Alle venner er opptatt med sine barn og sin familie og sine par-nettverk. Som singel i førtiårene har jeg ikke noe singel-nettverk.....Og dette blir jeg deppa av. Ensom, deppa og trøstespisende.
Er det noen flere enn meg her inne som har det sånn??? Noen gode råd eller oppmuntrende ord å hente her i kveld? ;-))