Vellykket og ensom

I mine sosiale kretser er det helt "ulovlig" å snakke om ensomhet. Ingen er ensomme, alle er flinke til å trene, treffe venner, eller kose seg med en god bok osv. I mine sosiale kretser har alle høyere utdannelse, de er selvstendige, oppegående, gode jobber som de trives med..... De aller aller fleste i min krets er enten gifte eller samboere eller har kjæreste.....
Og hvem er jeg oppi dette? Jo, jeg er høyt utdannet, har flott jobb med mye ansvar og høy lønn, jeg nyter godt av anerkjennelse på min arbeidsplass. Jeg fremstår som selvsikker, hyggelig, omtenksom, kunnskapsrik og dyktig. Sosialt fremstår jeg som utadvendt, trygg og sosial, - og jeg er godt likt. Og midt oppi all denne "vellykketheten" er jeg skikkelig ensom. I barnefrie helger særlig. Da sitter jeg masse hjemme og kjenner på den vonde ensomheten og lengter etter det å ha en nær person i livet mitt. Alle venner er opptatt med sine barn og sin familie og sine par-nettverk. Som singel i førtiårene har jeg ikke noe singel-nettverk.....Og dette blir jeg deppa av. Ensom, deppa og trøstespisende.
Er det noen flere enn meg her inne som har det sånn??? Noen gode råd eller oppmuntrende ord å hente her i kveld? ;-))

Ja slik er det mange som har det tror jeg, jeg har det slik og jeg er i midten av 30 årene. De fleste jeg kjenner har nok med sitt og sine familier. Og hvis man selv ikke tar intiativet da så blir det mye alene kvelder og helger.

Er vel derfor man er her, nettopp fordi man ikke vil være alene...

Joda, søken etter noen har vi jo felles her inne. Men jeg blir liksom helt handlingslammet av denne ensomheten. Og det er det som plager meg. Hadde jeg enda greid å nyte livet alene!! Det virker jo så enkelt når man leser ukeblader og selvhjelpsbøker. Men jeg har liksom ingen energi alene. Som om jeg ikke har verdi da!? Trenger jeg å gå i terapi for dette??

Fint å høre om andre erfaringer og hva dere gjør for å holde motet oppe? Jeg vet jo at jeg ikke blir særlig attraktiv for det annet kjønn når jeg ikke har det bra med meg sjøl, så det blir jo fort en ond spiral som jeg VELDIG gjerne vil ut av. NÅ!! ;-)

aleneforeldre forening? der finner du nok andre ensomme med kids i samme situasjon. I tillegg til at det er sosialt finnes der ofte aktiviteter for små og store. Har ikke selv deltatt i et slikt arrangement, men har ei venninne som skryter hvor gøy det er!

Hei Vellykket!
skjønner veldig godt hvordan du har det. Og du er ikke alene, nei. Bortsett fra at jeg ikke har barn kan jeg identifisere meg med det meste av det du skriver. Er også vellykket, sosialt likt av andre, har det veldig bra i forhold til jobb og jobb muligheter. Men savner så utrolig en livspartner. Ikke alltid ensomheten plager like mye. Og jeg er kanskje litt heldigere på den måte at jeg fremdeles har noen single venninner. Men er så ubeskrivelig lei av å være alene, at jeg kan ikke få sagt det. I mine kretser er det ikke helt så mye tabu å snakke om at man savner noe eller noen i livet, på den annen side er jeg fryktelig lei av at det skal være samtaletema: "Har du truffet noen?" "HAr du prøvd...." "Hva med ...." "Åh hvis jeg bare kjente noen som kunne være aktuelle...." osv. Men uansett om det er samtaleemne i mine kretser, er det et faktum at det dessverre er et tabu i mange sammenhenger at det er noe man sliter med, og ensomhet er aller vanskeligst å snakke om, med de som ikke er det, tenker jeg.

A propos terapi så tror jeg faktisk at det kan være noe. Jeg har selv gått i terapi i noen år, og selv om jeg fremdeles sliter med å være alene, har jeg det tross alt mye bedre med meg selv end jeg hadde før jeg gikk i terapi. Kan anbefales!

Jeg er ikke vellykket, men kjenner meg ellers godt igjen.

Som singel blir man "stigmatisert" også; på Facebook er det to-tre vennepar som har skrevet at de skal spise noe godt sammen, og det blir trykket "Liker" og blir sett på som romantisk. Men dersom jeg som single hadde skrevet "Sitter alene hjemme ikveld med biff og et glass rødvin", så hadde dette blitt sett på som litt stakkarslig og taperaktig - noe man ihvertfall ikke skriver i statusen.

Alle jeg kjenner er i par, eller de har barn fra før, eller de bor for langt unna, eller en kombinasjon av disse. Så da blir jeg en del alene.

Og dét igjen blir et problem når jeg skal snakke om helga med både folk jeg kjenner og ei jente jeg dater; det er et press om at man skal ha gjort noe "stort", både på ukedagene (kvelden) og i helgene. Det er rett og slett flaut de helgene det ikke skjer noe. Heldigvis hender det jo at det skjer noe med de vennene jeg har allikevel, da, men så veldig ofte blir det ikke.
Vurderer å gå ut alene, men... nei, det er kjipt.

Hadde jeg hatt kjæreste nå, som jeg gjerne vil ha, så hadde det tydeligvis vært helt OK og godtatt og romantisk at vi hadde sittet alene og sett på TV eller BluRay nå, men når man er single...? Da er man taper.

Jeg tenker at du allerede nå har gjort noen fremskritt ;) å erkjenne at du har et issue.

Å gå i terapi kan virke ekstremt men, du må selv kjenne etter hva som føles riktig for deg. Hva tenker du at terapi evt skal hjelpe deg med? Å trives med selv er et must for at andre skal kunne trives sammen med deg..

Du må se på din tid alene som en mulighet til å gjøre det DU har lyst til. Som alenemor med barn 24/7 kan jeg misunne de som har tid alene og kan gjøre akkurat som de vil :)

Meld deg på kurs, kan være hva som helst, noe som kan stimulere deg , prøv noe du aldri har prøvd før. Og oppsøk nye steder... Ikke fokuser så mye på at jammen er jeg alene, helt alene og alene er jeg ingenting. sett fokus på at nå som jeg ikke har noen å ta hensyn til kan jeg faktisk gjøre akkurat som jeg vil når jeg vil.

Vanskelig , å gi deg noen konkrete råd....

Takk for at dere deler!! Det er veldig alright å høre at flere opplever det samme!
Ja...nei....vet jo ikke om terapi vil hjelpe meg her nå. Har erfaring med terapi og vet at veldig mye handler om hva man greier å få til selv. Det handler mye om å greie å motivere seg, sparke seg selv bak og komme seg over den dørterskelen alene.
Joda, idealet er at jeg skal kunne nyte tiden alene, - gjør det JEG har lyst til. Men det JEG har lyst til er å være sammen med andre stimulerende mennesker som jeg føler meg på bølgelengde med . Jeg har gjort en del aktiviteter alene og det krever at jeg er ovenpå, - at jeg greier å skyve bort alene-følelsen. Men å gå på byen alene, eller dra på turer alene..... nei, jeg er bare altfor sårbar nå.
Hmmmm.
Veldig enig at vi som er alene og ensomme veldig fort blir sett på som litt taper-aktig. Veldig synd at dette er tabu-område all den tid vi vet at veldig veldig mange mennesker er ensomme der ute. - Også de som tilsynelatende er vellykkede og har en lækker fasade. Hrmff. Men det føles fint å skrive om det her inne! ;-))

Har følelsen av at mange forhold eksisterer av den samme grunn, at det er mange som er mye svakere. At de rett og slett ikke takler å være alene i det hele tatt.

kjenner meg igjen i mye av det du sier, bortsett fra at jeg ikke føler meg særlig vellykket. Er også i 40 årene og sliter økonomisk i tillegg, vet snart ikke hva jeg skal gjøre. håper på å finne en gammel rik gubbe uten arvinger, helst med hjertefeil og potensproblemer;-)

Kjenner meg godt igjen i det du skriver ...delvis.
Ingen oppskrift jeg kan gi deg heller. Du må bare prøve diverse ting:singelreiser, singelturer, singelfest, eller bare å gå ut og ha det gøy uten store forventninger. Prøv å gjør lykkelig dem som betyr veldig mye for deg, da føler du deg ikke ensom lenger.
Hver dag smiler til deg og gir nye muligheter. Smil tilbake :)
Du kan forandre så mye om du ønsker det

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Tror vi er ganske mange jeg som sitter med de samme følelsene:)
Jeg er i samme situasjon som deg, i 40-årene. Har barn annenhver uke, har ikke mange single venner. Trives godt i eget selskap egentlig, men det kan jo bli "litt" for mange slike kvelder når man er singel!
Det jeg kunne tenke meg er flere single venner. Ser det har vært dratt i gang uformelle treff for en øl eller to via forumet her, desverre har jeg ikke hatt mulighet enda...men neste gang skal jeg jammen meg henge meg på:)

Jeg har frihelg neste helg, kanskje vi skal finne på noe lørdag kveld? Alle som kjeder seg er velkommen til å henge med:o)

Vellykket
Jeg tror du trenger noe forpliktende å komme seg ut. Jeg vil foreslå trening. Trener du regelmessig, så gjør det enda oftere i de frie helgene dine. Nå er vår på gang og man kan komme seg mer ut. Planlegg sykkelturer.
Det er helt fint å sykle alene. Begynn med fysiske aktiviteter for å få litt mere energi. Et sted må man begynne, ikke sant?

Tusen takk, søte dere, for alle gode råd! :-)
Ja, jeg vil prøve å komme meg på trening regelmessig , starting today!!
Ja, jeg vil fortsette å gå på singelfester og dra på aktivitetsferie for aleneforeldre
Ja, jeg vil kjøpe meg sykkel og nyte våren på hjul framover
Og ja, jeg vil lytte til det utmerkede rådet fra en anonym : Prøve å gjøre lykkelig dem som betyr veldig mye for meg i den tro at det vil gjøre meg mindre ensom: win-win. (Ringte en venninne i går og tilbød meg som barnevakt tirsdag slik at hun kan gjøre noe for seg. Hun ble glad. Da følte jeg plutselig at jeg hadde verdi for noen andre enn jobben og datteren min :-)

Hver dag er en ny dag med nye muligheter. Jeg skal forsøke litt mer i dag! :-)

Det høres ut som en bra plan ;)

mmm...
så fint å få tips til litt utvikling...

alle pleide å si: "du må elske deg selv før noen andre kan elske deg"

før jeg var kommet så langt, ble jeg sammen med en fyr, og oppdaget at jeg trengte at noen viste meg at jeg var verdt å elske før jeg turte å elske meg selv.

det er seks år siden, forholdet tok slutt etter seks mnd, og har ik hatt noe forhold siden, men jeg kjente hva som skulle til...

før jeg ble sammen med ham, hadde jeg vært alene i fem år, siden jeg fikk en sønn, og tenkte - jeg trenger ik noe kjæreste - tenk, så praktisk, jeg kan bestemme alt selv - hvor jeg vil dra på ferie, hva jeg skal lage til mat, hvordan dagene skal være, hvilke filmer jeg vil se, alt sånn - slipper å ta hensyn til flere enn meg selv og min sønn, jøss, så bra - alt på mine premisser liksom - helt til han kom på banen og alle de premissene betydde ingenting mot det å få lov til å våkne opp med en du var glad i...sånn har det seg at man ble kjent med ensomheten, og vet hva man savner...

takk for at du åpnet denne tråden, det kom inn en del gode tips her, som kan være lure å vurdere nærmere, ser jeg :)

Hvis sykkel blir en interesse for deg så er det utrolig sosialt i sykkelklubber. Bor du i Osloområdet finnes mange klubber som tar deg i mot. Treningene er ofte lavterskeltilbud og man trenger absolutt ikke være i toppform som mange tror. Jeg er selv medlem av Rye som er den største klubber. Treningene er veldig sosiale og man føler seg ikke alene et sekund. Etterhvert vil du treffe kjente hvis du trener alene og dermed kan du på få uker bygge opp et nettverk, enten i skogen eller på landeveien.

Det jeg frykter skal skje/er allerede i ferd med å skje er at om en knappe 10 år sitter jeg der alene fordi vennene mine har alle fått mann, barn, ferdig utdannet med full jobb og hus og hjem og ta vare på..

mens jeg sitter på hybeln, går fortsatt på skole fordi jeg enda ikke har funnet ut hva jeg vil, er fortsatt alene da jeg er temmelig kresen på mannefronten og trives forsåvidt ganske godt som singel, og ingen barn da jeg ikke ønsker meg det.... enn så lenge så går det greit for jeg har fortsatt noen venner som ikke har kommet så langt.. ER DET NOEN FLERE DER UTE SOM MENER HUS, MANN OG BARN ikke er hele meningen med livet??? hehehe..