Sukkerforum

Har vært i kontakt med en kvinne siden januar og det har vært en veldig flørtete tone.

I april så ble kontakten mindere og mindre og i begynnelsen av mai hørte jeg ikke noe, ikke noen svar på meldinger eller på Facebook.

Jeg aksepterte det hele og bare glemte hele greia.

Så nå helt plutselig i midte av august så startet hun å kommentere noen av mine FB-statuser og så begynte det komme noen meldinger på FB. Jeg svarte på dem og nå har vi en veldig god konversajon gående.

Problemet er bare at hver gang jeg prøver å avtale en date irl så avlyser hun eller så er det noe som skjer.
Jeg vet at hun har en veldig krevende jobb og satser veldig hardt på å lykkes i den.

Inn i mellom møtes vi på trening og da får jeg alltid en klem og kanskje t o m et kyss på kinnet, dette foran en del andre mennesker vi kjenner.
I alle meldinger så kaller hun meg kjekkas, flørten eller baby og en masse ;-) og det avsluttes nesten alltid med kisses.

Det er dog litt frusterende og ikke kunne komme seg videre og finne ut om det er noe der som kan utvikle seg videre.
Jeg har selvklart snakke med henne om at jeg ønsker å bli bedre kjent og hun sier at hun ønsker å bli bedre kjent med meg.

Jeg har nå begynt å lure på om hun er redd for å ta det et steg videre eller om det er noe annet som ligger bak. Har selvsagt litt forsiktig sjekket hennes FB-profil og kan ikke finne at det er noen andre menn inne i bildet, men det trenger jo ikke være det riktige bildet av situasjonen for det.

Det kan jo også være min gamle situasjon som påvirker henne, mitt gamle 8 år gamle forhold tok slutt for et år siden men jeg snakker ikke med henne om det forholdet hvis hun ikke spør om det.

Så jeg spør da dere i dette forumet om hva kan jeg gjøre for å få åpnet døren litt eller ska jeg bare gi opp hele greia og være en venn?

/P.

Jeg hadde en gang i tiden en Atari.
Og ettersom Internett ikke enda var tilgjengelig så jeg kunne stjæle ting, var jeg tvunget til å kjøpe spill jeg ville ha selv.
Spill var dyrt, barnearbeid var dessverre forbudt og det tok drit lang tid før jeg hadde skrapet sammen nok spenn til å kunne kjøpe et nytt. Ettersom fatter`n mente at jeg var såpass liten en sneip at jeg ikke selv var i stand til å kunne forstå meg på kvalitet, ville han på vegne av mine egne interesser stå for innkjøpet av spillet. Dette var jeg så klart veldig skeptisk til, men i kraft av min alder hadde jeg ikke mye jeg skulle ha sagt.

Spenningen var derfor stor når fatter`n endelig kom hjem etter det som virket som en evighet fra jobb, med et nyinnkjøpt spill som skulle underholde meg mange dager, uker og hvem vet, år. Føltes i alle fall slik med intervallene på nye spill. Men det er noe med den genuine interessen man har som kid. Dette fører faktisk til en genuin sans for kvalitet. I det jeg pakket opp, merket jeg hvordan magen umiddelbart knyttet seg, i det jeg met ett gjenkjente en skummel følelse, av det jeg mistenkte kom til å bli en skuffelse.

Den ekle følelsen av skuffelse ble raskt deretter byttet ut med kvalme, i det bekreftelsen ble manifestert på skjermen. Dette var faen meg noe av det verste jeg hadde sett noen gang! I det jeg snudde meg og så over skulderen, så jeg min far stå der med et uttrykk i ansiktet av forventning og forhåpning om at han hadde skaffet til veie det rette spillet. For å ikke skuffe fatter`n måtte jeg svelge det i meg og entusiastisk klemme pappa og bekrefte at jeg var veldig glad og fornøyd. Her er spillet:

http://en.wikipedia.org/wiki/E.T._the_Extra-Terrestrial_%28video_game%29

Og en video review. http://www.youtube.com/watch?v=2DTjLG3usQo

Fatter`n er på sukker. Om hen er på forumet veit jeg ikke,
men du er gammel nok til å tåle sannheten nå pappa.

Dette spillet sugde!! Big time!!

tar utgangspunkt i tråden til VM og lurer på delingen av barn etter brudd er til barnas beste. For meg er faktisk foreldrene ganske egoistiske og selv om tanken bak en 50/50 deling er at barna skal se begge foreldrene like mye, er spørsmålet hvor sunt er det å måtte flytte frem og tilbake ,altså pendle mellom 2 hjem annenhver uke.. ??Hvor mange av oss hadde orket en slik tilværelse?

Og hvordan kan man vite at denne flyttingen mellom 2 hjem er til det beste for barna? Slik jeg ser det er denne ordningen til beste for foreldrene..

Av alle skilte par jeg kjenner til er det kun et par som i mine øyne tenkte barns beste. De lar nemlig barna bo i et hjem og så bytter far og mor på å i det huset.. De syns det er slitsomt, men de er meget bestemt på at barna ikke skal lide for at de som voksne ikke kan bo sammen og dermed har de på denne måten satt barna fremst.

Jeg kan jo si, jeg jobber i et yrke hvor jeg møter mange barn i forskjellige aldre med denne ordningen og det er ikke bra. Det er faktisk slik at man gjennom barnas oppførsel vet om de er hos "mors" uke eller "fars"uke. Flere er slitne , og de eldste gir utrykk for at de slettens ikke ville flytte frem og tilbake..

Finnes ikke noe fasit på dette, men å høre foreldre med denne ordningen snakke at barns beste gjør meg egentlig litt irritert, for man skjønner jo uten å være Einstein at dette overhodet ikke er til barns beste.