Sukkerforum

første skoledag i år. litt trøtt, litt demotivert, litt seig i kroppen. tar frem bøkene, venter på at timen skal begynne.

så kjenner jeg det. jeg rødmer, blir helt ør, magen kribler og vips så er jeg 14 år igjen og fniser som om noen skulle sagt "pule" høyt. jeg blir skremt av meg selv, prøver å slutte, men brystet bobler og jeg har mistet kroppskontrollen helt. han ser på meg, og blikket slipper ikke. jeg klarer ikke se bort. en del av meg overbeviser meg om at han liker meg.. litt mer enn vanlig.. heldigvis skyter fornuften inn og jeg minner meg selv på at jeg neppe er spesiell. ikke for han.

venninna mi ler av meg. jeg ler tilbake. vi ler av meg begge to. hva i all verden er det jeg driver med, dumme dumme meg.

plutselig hopper hjertet mitt opp i halsen, og jeg ser opp. der står han. "hatt en fin ferie?" spør han. jeg får blackout. strekker armene i været, skjuler entusiasmen under en gjesp. se så laid-back jeg er!!! "nuh, ferie og ferie fru blom..". fru blom. jeg kalte han fru blom. han smiler. han sier et eller annet om blabla sannsynlighetsregning. hva enn det er. se på de øynene. jeg smelter og fniser fårete. faen, kan jeg ikke slutte å fnise!! hihihithiihiihiihigrynthihihi!

resten av timen blir jeg sittende uten å følge med. igjen.

jeg kommer meg i det minste på skolen, men fyfaen så kjipt det er å være hodestups betatt av læreren sin. faen.

:-):-):-):-):-):-):-)

Ja, løfter 3 kanskje kjedelige kvaliteter....ser likevel at det kan være verdt å lufte tanken, da jeg får inntrykk av at det er ganske mange som forventer at profiler skal fortelle mye om en person (ikke være masseprodusert og generell) og at man helt bør svare alle som sender melding og aller helst umiddelbart, ellers må man blokkere den man har sendt melding til....ref. en del klagetråder her inne...
Vi mennesker har en innebygd skepsis til det ukjente, heldigvis vil jeg si, og noen mer enn andre, og jeg tror man skal ha respekt, toleranse og ikke minst tålmodighet med at ikke alle gjerne deler like villig vekk om seg selv til hele verden. Det er ytterst sjelden jeg blokkerer noen (fordi jeg rett og slett ikke gidder å sitte å vurdere hver enkelt om de skal få den ære å vises i min godteriliste eller ei), og har opplevd at jeg har fått meldinger fra herremenn som har sett profilen min for en god stund siden og et eller annet gjør at de nå tar kontakt, om det er fordi de har blitt -kjent- med ansiktet mitt og de føler seg komfortable med å kontakte meg eller det bare rett og slett er min tur til å være object of desire aner jeg ikke, men slikt skjer og hadde jeg blokkert de tidligere hadde vi aldri fått kontakt.
Iblant ser jeg også profiler uten tekst og uten bilde og funderer litt på hvordan vedkommende har tenkt å komme i kontakt med noen, men så slår tanken meg at de trenger kanskje litt tid på å finne ut av hvordan dette med nettdating funker og de blir komfortable nok til å dele mer om seg selv, bl a ved å se hva vi andre som er helt der ute og deler i vilden vei gjør....Og andre igjen vet nøyaktig hva de er ute og kontakter andre uten å skrive mer i profilen, og får det innimellom som de vil...
Og for de som blir lei av intetsigende profiler, dere trenger egentlig kun en som klaffer, eller er det slik at man helst vil ha ti kandidater i topp som man kan velge mellom, omtrent som når man skal ansette noen? ... Er en smule forskjell da..? Mellom det å ansette noen og finne en partner...for de som ønsker kun en da....?

I teorien kan jeg bli forelsket i mange, men i praksis er det sjeldent det skjer! Og det har til dags dato aldri skjedd dersom jeg har prøvd å bli det, og det har ALDRI skjedd på grunn av mannens utseende eller konkrete egenskaper. Til gjengjeld er min forelskelse i voksen alder mye mer dyrebar og vakker nå enn den jeg opplevde da jeg var yngre. Følelsene er dypere og mer ekte nå! Det er imidlertid vanskeligere å bli forelsket, men det skjedde sist gang for tre år siden, og varte i 1,5 år og er slettes ikke umulig. Men av og til lengter jeg litt tilbake til slik jeg var da jeg var yngre. Jeg tenkte plutselig på en gammel forelskelse her om dagen, og måtte le av meg selv, da jeg tenkte på hvordan jeg var for 20 år siden.

Jeg husker en gang da jeg var på studentleir på Skeikampen. Vi var en gjeng som skulle på pub, og en medstudent jeg aldri hadde sett to ganger på før, men som jeg tilbragte timesvis med hver dag, gikk ved siden av meg. Plutselig løp han nedover en glatt vei, skled på skoene i minst 20 sekunder og da han var ferdig hoppet han opp i veikanten mens han lo og lo. Da jeg gikk forbi lå han og kikket opp på den svarte stjernehimmelen mens han smilte til INGEN!!. Jeg synes han var så flink til å holde balansen og hadde sånn kontroll på kroppen, at han var så FLINK! Han var forøvrig en mester på ski hadde jeg sett tidligere på dagen :-) Men det smiilet da han lå der, hva tenkte han på? Jeg ville bare gå og legge meg ved siden av han og kikke opp på himmelen i den myke snøen jeg også.... Men det torde jeg ikke.

Jeg ble forelsket jeg! Tenkte på han hvert eneste våkent minutt på resten av turen, og i minst et halvt år etterpå..... Men jeg var litt sjenert den gangen, og han vet fremdeles ikke at jeg faktisk ble utrolig betatt av han, og gudene vet om det hadde hatt noe for seg å fortelle han det heller ;-) Kjærlighet er et mysterie...