Man blir så hardbarket og ugjennomtrengelig etter en stund som håpefull nettdater. Man leser side opp og side ned over alle de umulige kvinnfolka som ikke svarer og de ubrukelige mannfolka som er ute etter kortsiktig andrehåndsonanering. Sidene kryr av nyskilte, single, redde, uklare og usikre mennesker som prøver å treffe blink, uten å vite hva de kaster og i hvilken retning de må kaste, blinken virker til å være langt ute av syne, det er mørkt og man har ikke skikkelige dartpiler.
Hver gang vi skriver en melding så dør en leprechaun av stillheten og støvet som lander i vår innboks. Jo nærmere man bor, jo vanskeligere er det å treffe blinken, det er som om geografisk nærhet egentlig er det røde feltet i midten. Vi kaster kniver, synåler, økser, dartpiler, bowlingballer, q-tips og pinsett, men ingenting treffer, kanskje i beste fall får vi to poeng. Noen ganger er det som i barndommen når man egentlig ikke kunne kaste særlig bra, og pila gikk i gulvet eller i en slapp bue før den traff veggen like over gulvlista. Noen reagerer med kaste alt de har, mens blinken får fylleangst og pakker seg inn i bobleplast for å stenge verden ute. Andre gir opp og setter seg i baren og ler. Plutselig kjenner de ei pil i ryggen og tenker hva i fondue var dette? Snur oss rundt og ser at rommet er fullt av paniske mennesker, høye på livet og tynn fjelluft som står og kaster i alle retninger. Det er som en kombinasjon av blindebukk, snurreleker, drikkespill, dart og rubriks kube, en umulig oppgave som skal løses mens vi egentlig er utslitte, svimle, lei og bare vil hjem – må bare kaste en runde med synåler først.