En typisk seleksjonsprosess her inne er som følger:
1) Se på profil
2) Skrive melding til
3) Utveksle tlf nr
4) Date
5) Ha sex ("prøvekjøre")
6) Ha sex regelmessig/ofte
7) Bli kjærester (monogame)
8) Bli samboere
9) Bli seriøst samboere/gift/forsettelig få barn sammen
Det har slått meg at graden av tid og energi nedlagt i de ulike fasene synes ulikt fordelt mellom kjønnene.
Selv om flere jenter (1015/11 398 - sukker/Blink) ser på min profil enn jeg ser på deres, er det, av en eller flere grunner jeg ikke forstår, svært få som sender meldinger.
Skal det skje noe må jeg sende meldinger, sørger for utveksling av tlf nr, foreslå tid og sted for date, og ta initiativ til sex.
Etter å ha kommet til punkt 5 snus dog rollene og jentene blir pådrivere for å driver prosessen videre fremover.
For oss menn er mao terskelen for å nå fase 3, 4 og 5 merkelig nok høyere enn å nå de etterfølgende fasene.
Blind dating er gøy, utviklende og mer tidseffektivt en chatting. Derfor har jeg lav terskel for å sette av en halvtime til dette. Som singel uten forpliktelser og med normale behov ser jeg heller ikke noe galt i å ha sporadisk eller regelmessig sex etter en date.
Når vi så beveger oss over i punkt 7 har jeg imidlertid en langt høyere terskel. Valg av partner er kanskje det viktigste valget man gjør her i livet. Det er derfor på sin plass å være kresen og selektiv. Hertil kommer at det er bedre å være singel enn i et dårlig forhold.
Det innlysende poenger er at skal man komme til punkt 7 og videre må man først gjennom de forestående punktene. I den forbindelse er det kanskje greit å ha et vist sammenligningsgrunnlag før man kvalifiserer noen til neste trinn. Det synes rart på meg at jeg først må jobbe mye for hver enkelt trinn frem mot tom 5, for så å oppleve å bli utsatt for press om å "bli med" videre til 7.
SPM 1) Når jeg holder til nivå 7 - hvorfor kan det da ha seg at jeg med nød og neppe var bra nok til nivåene 2 til 5?
SPM 2) Ser ikke dere jenter verdien i å ha et vist sammenligningsgrunnlag?