En liten nettdatingteori...

Tror nettdaterne kan deles i to grupper: (Sikkert flere, men grovt sett i to.)

1: De som stort sett alltid har vært med de samme folkene, dersom de har hatt forhold, er det med klassekamerater eller folk fra vennegjengen, eller de har vært sammen med den samme personen i tjue år.

2: De som har fartet en del rundt, kanskje hatt mange kortere forhold, og skiftet miljø og bekjentskapskrets ofte.

Den første gruppen tror jeg klager oftest over at folk ikke tar nettdating seriøst. Mens den andre gruppen er dem som den første gruppen beklager seg over.

Tror forskjellen ligger i størrelsen på "jaktmarkene". For noen kan en man har utvekslet personlige meldinger med, og deretter tar en kaffe eller øl med, føles som et "seriøst" bekjentskap. Mens for andre er det å snakke personlig med fremmede mer hverdagslig, og kanskje til og med det å hoppe til køys med relativt ukjente kan være innenfor komfortsonen.

Poenget er at ingen av disse gruppene gjør noe "galt". De kan begge være ute etter et seriøst forhold, men har forskjellige grenser for hvordan man kan omgås andre før man vet hva man ønsker med relasjonen.

Tror likevel de i kategori nummer to ofte kan ha et enda større behov for å føle seg trygg på den andre før de vil begi seg inn i et fast forhold. Kanskje fordi de gjerne har flere erfaringer fra relasjoner, og flere feller de ikke ønsker å gå i på nytt.

Så hvorfor kan ikke alle bare være venner og slutte å gremme seg så voldsomt over de som ikke er som dem... Det finnes helt sikkert noen som bare er overfladiske, og det finnes definitivt folk som bare er ute etter uforpliktende "moro". Men jeg kan virkelig ikke tro at den gruppen er så stor som mange her på forum ser ut til å mene. Vi burde klare å leve med at typen vi datet ikke ville ha oss, uten å anklage ham for ikke å være ute etter noe seriøst.

Egentlig tror jeg at mange som blir beskyldt for ikke å være seriøse, faktisk er mer seriøse - de er ute etter noe de føler seg sikker på vil vare. At de ikke bare er ute etter "en kjæreste" men "den rette".

Har jeg rett?

Nei, for jeg hører ikke til i noen av disse to gruppene.

Hehe, @hemmelig, hvordan vil du beskrive "din gruppe" da? Kanskje teorien må justeres litt...

ts..kasta vekk lang tid på dette?;)

@blindebukk, på nettdating eller skriving mener du? Sikkert begge deler - men noe må jo det skyldes at folk aldri slutter å gremme seg over hvor useriøse alle andre er... Kjøper ikke helt den teorien, tror ikke folk er så useriøse. Kanskje ikke min teori holder vann heller, var nå bare tankene mine i kveld etter å ha lest på forum;) Eller kastet vekk tid på forum, alt etter som...

Du lever muligens opp til nicket ditt @Statistisk :) Bra innlegg...Og du har nok et poeng. Men jeg føler ikke at jeg tilhører noen av gruppene dine. Du burde ha flere grupper:). Jeg ligger kanskje et sted midt i mellom f.eks.

At det er mange useriøse på datingsider som ikke er på jakt etter en kjæreste, men en opplevelse av kortsiktig art via chatt, meldinger, bilder eller ONS, er nok tilfelle. Å påstå noe annet vil vel være en smule naivt, synes jeg.

Vi har ulike grenser for hva vi legger i å være seriøs. Det er jo personlighet det kommer ann på dette. Noen har høy sosial aktivitet og møter stadig nye mennesker. Da er selvfølgelig terskelen for når noe betegnes som seriøst kanskje litt høyere? Man blir mer kritisk og selektiv når det gjelder relasjoner som man ønsker å ta vare på over tid. Og bruker muligens derfor også lengre tid før man anser noe som seriøst.

Så er vi ulike kjønn, og terskelen for hvem man ønsker nærkontakt med, kan på bakgrunn av det også være ulik. Det viser jo forskning på området.

Mennesker har ulike grader av forventninger knyttet til et menneske de ikke har møtt. Det handler blant annet om erfaring. Er nok klokt å ikke la disse forventningene vokse seg for store før et møte IRL. Det tar tid å bli kjent :).

Jeg tror en av grunene til at ting er som de er at Sukker sin matching er langt fra så bra som Sukker gjerne vil (ha oss til å) tro.

sukker setter den værste match din som 100% for at du skal vere her lengst muligt...tenk på det?:)

Ja, det matchingsystemet har noen svakheter...Det er sant @hemmelig. Er få av de som jeg har veldig høy match med her som jeg har hatt et ønske om å møte. Det sier jo sitt;)

@blindebukk

Jeg har aldri vært i nærheten av å ha match på 100 med noen. Og de med match over 90 rekker ca en halv side...

Men HDV vi velger jo selv om vi er anonyme på forum... Hvis du ønsker at jeg skal finne deg er det jo bare å vise ditt sanne jeg...

ja men dei under 70 som du egentlig matcher med?? kor er dei??:)

Jeg tror at nettdaterne er et tilnærmet representativt utsnitt av befolkningen forøvrig. Frustrasjonen, som leder til klaging, tror jeg har å gjøre med de begrensede mulighetene til å gjøre et førsteinntrykk her: Et par bilder og litt tekst. Det blir som å måtte spille gitar på en streng eller piano med en finger; det blir aldri så bra som vi selv mener vi er gode for. Og vi tenker med oss selv, folk skulle bare ha visst hvor mye de går glipp av. Det er klart det er frustrerende.

Særlig frustrerende må det være for dem som ikke er så flinke til å uttrykke seg skriftlig. Selvfølgelig kan de ha mange andre gode kvaliteter som ikke kommer til uttrykk her, som f.eks. humor, spontanitet, omsorgsfølelse, selvironi, glimt i øyet, etc.

Det er det fordømte førsteinntrykket - de første 3 sekundene. Mange føler at de ikke får en fair sjanse til å vise hvem de egentlig er, og da flasker frustrasjonen seg opp: "La oss ta en date, for faen i helvete - så jeg får vist deg hvem jeg er!! Du kommer ikke til å angre!" Og dermed fremstår de som needy, desperate, lite sympatiske og kanskje rett ut dumme og lite smarte. Det er en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av.

Ok, det var kanskje en litt svart-hvitt teori jeg kom med;) Men poenget var litt som @Realista kanskje sa mer nyansert, at vi har forskjellig personlighet og erfaring, og derfor kan legge litt ulikt både i forventninger til et møte og hvor fort vi anser noe for å være "seriøst".

Er overbevist om at det er annerledes dersom man er vant til få men langvarige sosiale og romantiske relasjoner, eller om man er mer vant til å bygge opp nye nære relasjoner, kanskje ha hatt kortere forhold og flere partnere, kanskje flyttet litt rundt geografisk.

I hvert fall synes jeg ikke det er rett å beskylde de som ikke er lik en selv for å oppføre seg feil. Og tenker at det kanskje kunne være lettere å forholde seg til avvisning dersom man ikke ser på verden som et sted tettpakket med useriøse folk som bare er ute etter "et ligg", eller på jakt etter den mest "vellykkede", veltrente, rikeste, morsomste osv typen i mils omkrets. Jeg tror folk flest er ute etter en "vanlig" person, kanskje med noen "uvanlige" egenskaper som en selv synes er viktig og som passer til ens egen personlighet og bakgrunn. Med følelsen av den berømmelige kjemien så klart.

@Juicer, jeg tror du har rett i at mye av frustrasjonen kommer fra å føle at man ikke får en mulighet til å vise hvem man er.

Noe av det jeg oftest savner i profiler er at folk prøver å si noe om hva som er viktig for dem i et forhold og i livet (ens verdier og mål). Oppramsing av egenskaper, om det er sine egne eller drømmepartnerens, føles ofte som tomme og klisjeaktige beskrivelser. Det er ikke lett å gi en person en sjanse om man ikke har fått noen indikasjoner på at akkurat denne personen kan være den rette. Man burde prøve å sette ord på hva som skiller en fra flertallet, i stedet for å sette ord på alt det man tror andre er ute etter. Det kunne gjort jakten enklere.