Skrevet dette selv..
Livets gåter.
Ting er ikke alltid som det ser ut til, noen ganger finner du ut at ting du trodde var ekte, ikke stemmte, og det du trodde du ikke egentlig hadde, var der, hvis du bare gravde dypt nok i deg selv.
Ta kjærligheten, man tror hver eneste gang at man har finni den rette, og gang på gang viser det seg at den du trodde du elsket ikke var den rette og dele livet med.
Noen ganger når man føler at man er hodestups forelsket, er tilfellet mange ganger at du kun er forelsket i den følelsen du får av og tro at du elsker den personen.
Har vi mennesker en sjebne, har vi en sjelevenn, eller er bare noen mer heldig enn andre og finner en di kan klare og overse di små detaljene ved den personen, som gjør di til det menneske du egentlig ikke orker og se til tider.
Er kjærlighet ekte, eller lurer vi bare oss selv til og tro det, for at vi trenger noen og føle oss virkelige for, en man kan åpne sjelen sin til, en man kan dele hverdagen med, eller er alt dette falskhet, noe vi bare skaper selv? Følelsen av og tro at vi er alt for noen.
Vi bruker så mye av tiden vår på og tenke, tenke på hva man vil i verden, og hvem man er eller vil bli.
Og uansett hvem og hvordan man er, finner ingen deg god nok, og man er aldri fornøyd med seg selv.
Man holder alt man føler inni seg, for at man ikke skal virke på noen måte ulykelig for andre.
For selvom du har gleder i livet som gjør livet ditt verdt og leve, føler du deg alene, du skriker inni deg, og du kjenner at du vil gråte, men følelsen ligger i brystet og lurer seg oppver halsen og stopper der.
Hvorfor skal vi alle være så perfekte, vi leter alltid etter måter og bli bedre på, og når vi ser oss i speilet er det ikke den man vil være, man ser tilbake i sitt eget speilbildet.
Når jeg gråter, tenker jeg at det er som regnet, det trenger seg på, og noen ganger så må det bare sleppe, og dale ned, som en tåre som renner forsiktig nedover kinnet.
Man har så mye man har lyst og si, men ordene kommer ikke frem, di stopper på tunga, man er redd hva andre vil tenke, man er redd for og bli dømt.
Hvorfor godtar vi ikke hverandre, hvorfor skal det være sånn at vi skal være redd for og vise den ekte personen man er, så man slepper og sette på seg en maske, som kun er et gjennbilde av den man kunne ønske man var, men ikke er.