Sukkerforum

Det er vinter og julen nærmer seg. Kanskje ikke en høytid for alle, men for de aller fleste er det forbundet med en tid sammen med familien, de aller nærmeste og gode venner. For noen er det ikke bare forbundet med glede - men også sorg, tristhet og savn. Julen er ikke minst Barnas høytid - det er jo de som er i fokus og får de fleste gavene. Men ikke alle er så heldige å få oppleve det å være forelder (for noen et bevisst valg og -ikke- hos noen). Jeg registrerer at det er "okay" å harselere med dem som er gamle foreldre, i betydningen å få barn i sen alder, 30++ og i 40-årene. Dette skjer overalt. Jeg hører det på arbeidsplassen min, blant bekjente, leser om det i forskjellige fora ... også her. Jeg synes vi skal være forsiktige med å "forhåndsdømme" andre. Vi vet ikke hva disse menneskene har vært igjennom. Kanskje de har prøvd og prøvd å få barn, men ikke lyktes ... før mange år senere, eller pga. andre omstendigheter.
Så er det alle de som ikke kan få barn av forskjellige årsaker, og har hatt dette som sitt største ønske. En blir ikke fullverdig som kvinne før en opplever det å bli mor ... får vi jenter/damer høre. Og for dem som ikke får dette oppfylt er det en stor sorg - en følelse av tap. Mange lider i stillhet, for det er et svært følsomt tema. Det gir en følelse av nederlag, ikke være bra nok, utelatt fra det gode selskap. Å ikke få ta del i dette lykkelige Familiesamfunnet.
Og så er det de som ikke får ta del i barnas hverdag/oppvekst grunnet problemer med ekser. De har også dype sår.

Til alle som er foreldre: Unge, voksne og godt voksne - dere er privilegerte. Alle som en. Ta vare på barna deres. Dere er fullverdige som foreldre uavhengig -når- dere fikk disse "små".
Alle er fullverdige som mennesker - uavhengig om en er forelder eller ikke.

Det er mange typer savn

Savn over ufødt liv - frivillig eller ufrivillig
Savn over å ha mistet et barn eller flere
Savn over tap av familie eller nære
Savn av barn som en ikke har kontakt med, eller sjelden ser
Savn av foreldre som en ikke har kontakt med, eller sjelden ser
Savn av søsken som en ikke har kontakt med, eller sjelden ser
Savn av kjente eller kjære en sjelden ser
Savn av - å bli sett
Savn av - å bli hørt
Savn av - å bli elsket

Sender gode og varme tanker til dem som trenger det.

Førjulsklem fra meg,
:-)

Blandt alle disse tulle og fjase trådene, vil jeg veldig gjerne høre om deres tanker rundt det å ha mistet mannen/konen sin.

Selv mistet jeg mannen min og mine barn sin far for noen år siden.

Uten at jeg skal utbrodere livet mitt for mye vil jeg veldig gjerne dele noen av mine erfaringer og samtidig høre hva noen av dere tenker.

Jeg har forsiktig beveget meg ut på "singe markedet" det siste året, men merker at det er mange som synes det er fryktelig skummelt å date/involvere seg med ei som har blitt alene av den årsaken som jeg har.
Det kan være kommentarer som
-det er mye lettere å forholde seg til ei som har gått ifra mannen sin enn ei som faktisk har mistet den hun elsket
-det blir vanskelig å ta plassen til/leve opp til den som er borte etz...

Da er jo min umiddelbare tanke at ja, jeg har mistet en jeg elsket og mine barn sin pappa. Vi savner ham, snakker om han og han vil alltid være en del av oss. Men det er ikke dermed sakt at det ikke er plass for andre å komme inn i livet våres. Den som er borte kommer dessverre aldri igjen og vi som sitter igjen må jo på et tidspunkt begynne å leve igjen og unne oss å ha det godt.Ei heller vil jeg noen gang sammenligne noen "ny" med han som er borte, for alle er forskjellige både på godt og vondt. Jeg vil heller ikke at noen skal komme inn i livet våres å "ta plassen" til han som er borte, men komme inn i livet våres på samme måte som man ville gjort hvis man ble sammen med ei som er skilt.

Hva kommer dette av tror dere?
Hvorfor er dette så skummelt?
Føler de at de må konkurere med noen som egentlig ikke er der?

Jeg har vel endel tanker om dette selv også, men vil veldig gjerne høre hva dere tenker om det å treffe en "enke/enkemann"

Kunne du datet/involvert deg med en i denne situasjonen? I såfall hvorfor ikke?

Hei
Etter noen uker på sukker og ikke så ofte pålogget, gjorde jeg en interessant observasjon i går (søndag). Jeg logget på tidlig og lot den stå på hele dagen. Tenkte og finne ut om denne billedløse profilen hadde noe sjans. Det endte med 11 treff. 9 av dem var så interessert og fant profilen min oppklarende og spennende? To var av litt mer ymse karakter :D
Jeg svarte alle med samme setning. Så hyggelig ikke så verst din heller…
Da dukker det opp noen utfyllende og noen mindre utfyllende svar. Men bilde er jo selvsagt et gjennomgående spørsmål. Jeg svarte: Hvis bildene ser greie ut, vi møtes og det blir en match. Er du da klar for å prøve/være i et forhold, eller er du som mange andre- SUKKER avhengig og kun ute etter en eller flere flørter? Alle måtte tenke på dette. Kun en svarte med en gang og han satt inne. Han har ca 7 år igjen og sone, og var på sukker for å komme gjennom natten med fine tanker. Dette er altså også en arena for de som trenger terapi og “kjærlighet”, Skrivetrening, sosialisering og drømmer. Rett og slett for å se litt lysere på tilværelsene. Etter hvert kom de andre svarene inn…. Ingen var interessert i noe forhold akkurat nå- hvis de skulle være helt ærlige.
Vi klager på ungene og ungdommen som sitter foran PC`n og spiller hele døgnet. Men her har vi et stort utvalg med voksne menn mellom 40 ++++ som er på Nettflørter dag og natt og som har som hobby å gi falske forhåpningen…. Utrolig interessant. Fin oppgave å kaste seg uti på neste studie… “Interaktiv kjærlighet gir falske forhåpninger og avhengighet”
Ble veldig skeptisk til dette nå. Jeg ønsket og håper jo faktisk på en match. (Avsluttet selvsagt alle disse samtalene straks) Det står i alles profiler ”Langvarig forhold med…..”
Hilsen 43år

Så har det da skjedd igjen. Jeg blir kjent med ei, har rimelig god "kontroll", blir godt kjent med henne og visa versa, møtes på en date, så to, overnattingsbesøk osv.

Begge er vi klare på at vi er ute etter å bli kjent og bare se hva som skjer. Merker etterhvert at hun gløtter mer og mer på meg, tar initativ til å holde hender når vi er ute i byen, spurte hvorfor jeg ikke kyssa henne på fest hos venner hos meg, gir stadig mer utrykk for at hun savner meg og missliker mer og mer å måtte reise bort (vi bor dessverre ikke i samme by). Lar meg selv ledes ned denne veien og føler på det og tenker - jo jeg liker det faktisk. Føles ikke tvunget, føles ikke merkelig, føles ikke som "bedre enn ingenting".

Så plutselig endrer måten hun korrensponderer totalt på bare en dag. Ingen flere "savner deg", ingen flere "når kan du komme hit?" og hint om hva som skal skje neste gang vi møtes. Og DA føles det ut som man mister alt av kontroll, tanker som var rolige og ryddige spretter rundt i hodet hele dagen, magefølelsen er urolig og man sitter der som et stor spørsmålstegn. "Redd for å såre noen", "kanskje ikke klar" og selvsagt det at man ikke bor på samme sted.

Irriterer meg - føles som å bli lurt ut på tynn is selv om man ikke har lyst - for deretter å brase rett gjennom og bli klissvåt. Jeg som følte jeg hadde så god kontroll på alt :) Huff - det er vel noe i det at man vil ha det man ikke kan få? Jaja, det var iallefall en flott jente og en flott tid vi delte.