Sukkerforum

I would like to know the opinion of norwegian men from age 30 to 45 (or 50) about women of "darker color", foreigners women or women from another culture, as you wish to call them.
I am a serious woman, well educated, intelligent and pretty from inside out. I made sure that my pictures and what i wrote in my profile don't give wrong signal or imaginations... So i don't understand how men will dare to offer me a "friends with benefits" or "not something serious" type of relationship.
Since this has happened many times on the net as well as on the real live in my interactions with men, i wonder if there's something wrong with me or it's true that norwegian men first see foreigners as women to play with while waiting for their ideal woman?
I wonder if there's something wrong with me because since i attract men who view me as "sexual friend" instead of the loved and respected girlfriend that i wish to be, the problem must lie in me and i wish to find it so that i could change it.
But to my surprise, while speaking to women with my background, i found out that we face the same issue. Mostly.
So my question is: "What is the view of norwegian men (age 30 to 45) about women of darker color? Do you first see us as girlfriend material or "knu..ekompiser"

I am genuinely interested in understanding the norwegian culture and i would like to know if i should give up dating norwegian men as i don't want to expose myself in "fated" disappointment by meeting dead end in relationship due to the fact the i am from another culture or race.
One can change a belief, an attitude, learn a new language, a new way of behaving but one can never change its origin. And if that's something that would be my "bad luck" in dating, i rather give up now. The heart is the source of my being and i don't want to expose it to unnecessary harm.

I hope you will be able to see the honesty in this post and you would be able to answer back in an intelligent and respectful way.
Thanks in advance. :-)

Apropos kjemi...
Jeg har en venn jeg har hatt kontakt med nå i over to år, men vi møttes først i sommer.. Jeg grudde veldig til det egentlig da jeg var redd den gode kjemien var bare på nett (erfaringsmessig).
Vi møttes og du verden for en kjemi, men dessverre bare som venner..
Jeg ble veldig raskt betatt av denne mannen da vi fikk kontakt for over to år siden. Jeg var helt sikker på at jeg hadde truffet mannen jeg ville tilbringe resten av mitt liv med, men etter en lang stund fikk jeg beskjeden om at vi nok aldri kom til å bli noe mer enn venner, hvorpå jeg jobbet hardt for å glemme han på den måten...
Jeg klarte det ganske bra, men gruvde meg som sagt til å møte han samtidig som jeg gledet meg.. Jeg gledet meg veldig til å møte han, for jeg tenkte at ved dette møtet, som kun skulle være som venner, ville jeg bli helt ferdig med han..
Men neida... vi hadde noen hærlige timer sammen og jeg var vel mer forelsket og betatt enn noen gang...
All kjemi som var på nett var der og øyekontakt og kontakt ellers var bare helt magisk.. Men dessverre fant ikke han samme følelser for meg så vi forblir bare gode venner ...
Noe jeg er inneforstått med og har vel kommet over han igjen på den måten.. Selv om jeg kjenner stor glede med samtalene med han den dag i dag...
Vi har jevnlig kontakt fortsatt, men har ikke møttes igjen da...
Dette kan være litt fordi vi bor en del mil fra hverandre og litt fordi vi bare er venner...

Dette er min lille (sorgfulle) solskinnshistorie om en forelskelse som ikke ble gjengjeldt, men et vennskap som fortsatt består og nok vil gjøre det i mange år fremover..