Sukkerforum

«Jeg har selv vandret langs tjernet i september, med en sterk tiltrekningskraft mot huldra under vannskorpen. Hun lokker, jeg lytter og bena blir sakte våtere. Jeg ser ikke at skogen blir mørkere i det trærne brer seg over oss. Jeg vet ikke om den vil beskytte vår kjærlighet, eller skjule for omverden at du fortærer meg. Tankene er tomme når man ser deg, du er lekende, og refleksjonene, de skyggene jeg ser danser, fester blikket mitt til avgrunnen. Våte, varme hender griper tak i meg og jeg synker sakte under… en siste pust og overflaten blir stille»

«Under en gammel eik, finnes en benk. Jeg pleier alltid å rusle til den benken, for å se om du er der i dag. Jeg vet vi satt der før, en gang i en annen tid. Jeg vet at du også leter etter den samme benken. Det regner og jeg kikker opp, bare for å kjenne skyggen av deg stryke forbi. Var det et vindpust eller kysset du meg? I dag er det siste gangen jeg besøker benken. Et langt liv har jeg ventet og nå visner eiken, de siste blader faller av. Benken er slitt av vær og unge par som har risset sine navn i den. Jeg lukker mine øyne, snur meg bort. Pakker jakken godt rundt halsen og rusler hjem.»

«Kintsugi er kunsten å fikse gamle skåler med gull. Knuste biter settes sammen og limes med edelt metall. Kunsten i seg selv er vakker, men det å verdsette noe gammelt ødelagt som nytt og vakkert fordi du fikset det, det er den virkelige kunsten i kintsugi. Det vakre er symbolikken og poesien i det man setter sammen to biter med gull»

“Words are, of course, the most powerful drug used by mankind.”
? Rudyard Kipling

“When I cannot see words curling like rings of smoke round me I am in darkness—I am nothing.”
? Virginia Woolf

Når solas siste refleksjoner skimtes i fjorden, før den forsvinner bak et fjell så vet man at man bor i fantastisk natur. Følelsen av å bli oppslukt i en god samtale, på den måten som gjør at man ikke merker at det kom litt regn. Når Raumarock er over og man vet at man har vært vitne til en herlig helg innerst i Romsdalsfjorden. – Det er i slike stunder man innser hvor fantastisk dette stedet er. Et lite sted, hvor man kan bo sentralt men at det er stille når man skal sove. Det å nyte en morgenkaffe 716 meter over vannet, oppe i skyene når sola bryter igjennom er en opplevelse som setter spor i sjela. 100 meter til fjell, 400 meter til sentrum, 450 meter til fjord. Raumarock, fjellfestival, yrende turisme – kort vei til den nasjonale turistveien Trollstigen – Geiranger, en biltur av de sjeldne, fortsett turen fra Geiranger og så middag i Ålesund så har man en herlig dag. Det er nesten like langt til Molde, Ålesund og Kristiansund, 3 særegne byer med hver sin sjarm. Og om fjella står i veien så kan man kjøre ut til kysten å se solnedganger ingen har sett maken til. Elver, fjell, skoger, fjord og åpent hav alt innen en liten radius. Norges flotteste jernbanestrekning, Raumabanen som snoker seg oppover Romsdalen. Når man ser på et postkort, fra en entusiastisk slektning som opplever noe stort, litt misunnelig og litt betatt av det flotte bildet, helt til man innser at man befinner seg og bor midt i bilderamma. Ikke er det bare 5,5 time med tog fra Oslo rett inn i nabolaget, med på kjøpet får man Norges mest spektakulære togtur, fra lavland, heier av Ivo Caprinske dimensjoner til rivende fjelltopper som rager tusen meter rett opp og rives i stykker av dramatiske topper. Det må jo fristes...

Dvs. alle språk er ubegrenset begrensede, men det er ett bestemt ord jeg tenker på akkurat nå - som altså ikke finnes. (Iallefall ikke på norsk.)

Jeg hadde nylig kontakt med ei fra sukker som fortalte meg om sine følelser og sine intensjoner. Det var en troverdig samtale oss imellom over endel dager... Men så forsvant hun. Ikke misforstå; det skjedde på en anstendig måte. Hun ønsket meg "...lykke til videre - du fortjener det beste! :-)" (Og svarte på siste spørsmålet jeg hadde sendt.)

Det skjer natt til idag at jeg ser denne meldingen. Litt senere (imens det fremdeles er mørkt) sitter jeg ved bordet og arbeider på et bilde. Jeg hører på musikk som gjerne oppfattes på folkemunne som melankolsk musikk. Men det er ikke melankoli jeg føler. Jeg er påvirket av nattens melding og musikken, følelsene er der, men jeg er ikke trist.

Over hagen i borettslaget inn i et vindu ser jeg en person som rører seg. Jeg aner ikke hvem det er men slik det visuelt fremstår - som i det ene lyse vindu blant de mørke - føler jeg et slektskap med denne fremmede. Hvem er denne fremmede? Det er jo en av "oss". Jeg kjenner ikke personen men ser meg selv i den. Og tenker at vi er heldige - alle sammen - som har hverandre... enten vi vet det eller ikke. Det er bare via hverandre vi kan føle mening med alt i livet.

Dette ordet som jeg ikke finner springer ut av kjærligheten. Det er i overfladisk betydning melankolsk, men det er vakkert fordi jeg deler det med alt og alle jeg tenker på. Enten jeg vet det eller ikke (!) Ha en fin dag.