Jeg kan vandre rundt i Oslo og kikke på damene, egentlig ser jeg på menneskene – de er så herlig full av variasjon, så egenrådige og fargerike i alle rare fasonger og utgaver. Bygda er mer monoton, vi handler på den samme butikken, vi går til den samme frisøren og kanskje er det få som tør å skille seg ut. Uansett hender det at jeg går oppover Karl Johan bare for å se på og så prøver jeg å tenke på hvor de kommer fra og hvor de skal alle disse fargeklattene, med halvbarbert hode, med langt rosa hår eller i «se på meg så rik jeg er»-dress. Så tenker jeg så befriende det må være å kunne være så fri uten at mennesker dømmer eller bryr seg. Men så innser jeg fort at her jeg vandrer i jeans og sort t-skjorte at jeg er jo ganske meg selv jeg også selv om jeg ikke er eksentrisk på noe vis. Men jeg elsker pulsen i Oslo, jeg liker å sette meg ned å se mennesker gå forbi – og kunne satt meg på en pub og bare observert. Enkelte ganger spiser jeg på TGI og sitter i andre etasjen og kikker på menneskene utenfor det er herlig og for en singel mann så er det jo flott og se på alle de fine damene. Menn i Oslo, riv dere løs fra skjermen og gå ut. Jeg sto midt i gata i 5 minutter i går og bare så menneskene som for forbi – jeg er glad jeg har tid til å stoppe opp.
Så setter jeg meg på toget og lytter i 6 timer på menneskene som deler opplevelser, og snakker om alt mulig. Det var utrolig lærerikt å sitte foran en lege og en forsker som snakket om næring – kanskje den mest lærerike togturen jeg har hatt. Men så flykter jeg inn i boka og forsvinner fra reisen, bare for å kikke ut av vinduet og se den storslåtte naturen vi omgir oss med her – og jeg blir like fasinert hver eneste gang jeg reiser hjem til postkortet jeg bor i.
På Lillehammer reiser han seg, han som sitter ved siden av meg for å kjøpe mat eller gå på do, hva vet jeg. Men uansett kommer det ei veldig pen jente og spør om plassen er ledig. Jeg kikker opp og gremmes: Nei, dessverre den er ikke det… så forsvant hun ut av mitt liv i det hårbassen rauset ned i setet igjen. Å ta tog er som å tippe lotto, man håper at den ved siden av er vakker og singel, men når jeg går av i Oslo – da har jeg på en måte vunnet litt.