Hvis du skulle bli helt venneløs

Hva ville det bety, egentlig?
Man har jo fremdeles seg selv, og man trenger jo bare kun seg selv for å ha det fint i livet.
Man bør vel ikke være avhengig av andre for sin egen lykke i livet?
Og de vennene man evt hadde, hvor mye visste man om dem, hvor gode venner var de, egentlig?

Hvis man går igjennom vennene man har en for en, og tenker over hva det ville bety om vedkommende ikke lenger var en venn, ville det bety noe særlig?
Hvor mange ville man stå igjen med til slutt?
Burde det være noen i det hele tatt?

Kan nokon fortelja meg kva ein ven er for noko?

Jeg har tre veldig gode venner jeg ville savne utrolig om forsvant.

Jeg trenger flere enn meg selv for å ha det fint i livet. For meg er livet samspill, med barn, med venner og med kjæresten min (som bør melde seg på profilen min snarest, forresten!).

Om alle skulle forsvinne, ville jeg vel funnet andre å leve livet sammen med, i en eller annen form. Men å leve isolert kan ikke gi meg noen glede.

Jeg har en gang i livet komt til et vendepunkt der jeg var nødt til å gi slipp på alle mine venner for å få det bedre selv. Det var abslutt et vendepunkt i mitt liv. Det er viktig å ha gode venner, men gode venner kan alltids erstattes. Noen kommer og går, noen består. Slik er livets realitet. Hadde nok klart meg uten, men det hadde ikke vært så mye kvalitet i det livet.

Skal man se på det i fysisk form så klarer man seg alene, men psyken er jo noe helt annet.
Vet ikke hvor jeg hadde vært hadde det ikke vært for gode venner, men etterhvert som livet utvikler seg så får man andre prioriteter og man flytter på seg, og kontakten med gode gamle venner kan forsvinne helt.
Man har jo helt klart et ansvar selv om man vil ta vare på de vennene man har, man kan ikke forvente at alle stiller opp for deg når du trenger det. Du må også ta kontakt.

Vet ikke om det har skjedd noe i livet ditt siden du stiller disse spørsmålene nå.
Visst du sitter og vurderer om du i det hele tatt trenger venner, så har du kanskje gale venner.

Grimstad82's siste to linjer ovenfor synes jeg på mange måter oppsummerer denne "ha/ikke ha venner-greia" ganske enkelt, greit og konsist, ja! Kan vel egentlig anvendes av de fleste som "læresetning" i slike situasjoner, rett og slett. Kudos for den! :)

Jeg klarer meg bra jeg.
Jeg har flyttet mye på meg og har dermed mistet venner etter hvert og hatt problemer med å finne nye. Venner har også fått partner og barn og trenger tydligvis ikke "single-venner uten barn" lenger.
Men verden detter ikke sammen for det.
Jeg er ikke avhengig av noen andre for å kunne leve. Sjølsagt hadde det vært hyggeligere med noen venner, men kan ha det bra fordet.
Men livet med venner foretrekkes så abolsutt, og ønsker så gjerne ei venninne eller kamerat jeg kan finne på ting med. Men det er ikke så lett når man er litt sær. hehe

Uten venner ville livet vært trist. Men samtidig så merker jeg at jeg tilpasser meg endel til vennene (og familien) min, både mht hvor jeg bor og livsførsel. Så uten noen av dem ville jeg vært veldig trist, men kanskje gjort andre valg. Total freedom is when you have nothing to lose.

@Nref
Takker :)

Får kanskje legge til at jeg ikke her mener chattevenner.
Har jo en del av de. Veldig mange som bare vil være chattevenner, noe jeg synes er kjipt.
Ordentlig Vennskap er ikke å sitte i hver sin stue og taste med hverandre over internett er min mening. Men er vist mange som ikke er enige med meg der.

De vennene jeg har betyr veldig mye for meg, selv om jeg kanskje treffer dem sjelden. De er flotte mennesker jeg bryr meg om, og som påvirker og inspirerer meg på ulike måter. I løpet av livet har noen vennskap også rent ut i sanden eller blitt avsluttet mer kontant, og det er også greit. Jeg får også nye venner, eller kan ha "viktig samspill" med relativt nye bekjente når jeg er heldig. Å være alene over tid uten noen å snakke med om annet enn jobb (?) - det hadde føltes både ensomt og trist, og jeg ville ikke vært lykkelig da.

Jeg tror de fleste (med forbehold!) har en eller to nære venner. Begrepet venner er ganske bredt. Jeg har mange "venner", men kun to ekte/skikkelige venner, og selv de ser jeg sjelden. Med ekte venn mener jeg noen man ville stolt på 110%

Alt i alt er vel det hele et spørsmål om ensomhet. Det sies at ensomhet er en god venn, men jeg tror alle har godt av selskap og ny stimulans. Akkurat som at isolering er et problem, er det å ikke takle ensomhet et like stort problem. Muligens jeg blir for filosofisk her, men dette er i alle fall hva jeg mener.

Alt i alt : hvis du føler deg ensom, er du ikke alene :)

@ts

Man mister ikke venner , hvis man mister dem er det fordi de ikke er gode venner , godt vennskap varer for alltid sa en klokk mann ... jeg siterer bare :)

Som BugLady har nevnt: jeg har også flyttet mye og ikke vært flink nok til å opprettholde kontakt med tidligere omgangskrets, i tillegg til at det har vært vanskelig å opparbeide seg en ny (enklere for studenter ser jeg for meg). Alikevel har jeg noen få veldig nære venner som jeg har hatt jevn eller ujevn kontakt med i 10-15 år. Fellesnevneren for disse nære vennene er at det kan gå ett år mellom hver gang vi har mye kontakt, men når vi da tar kontakt igjen er det som om vi snakket sammen forrige uke. I tillegg er mine nære venner spredt over to byer på hver sin side av landet, noe som igjen viktiggjør bruken av sosiale medier for å kunne skravle med dem selv når vi ikke kan treffes.

Så, jeg hadde greid meg fint uten en stor omgangskrets, men det er viktig å ha en viss kommunikasjon med fortrolige, selv om den ikke er face to face hele tiden. Å dra til syden kan jeg fint gjøre alene, mens i andre sammenheng kan det være fint å ha noen å reise med eller gjøre ting med.

Det er like lett å spise en kg salt som å finne en man kan kalle en venn.
Kompiser og bror/brushan er vel det som blir brukt nå.

@ts
Tsk, skjer ikke :)

@Jagger84 to. 19 april 17:53
Augh... alt over 1 teskje gjør deg umiddelbart dausjuk *grøsser*