fortelle om kronisk sykdom...

Hei! Jeg lurer på NÅR man burde fortelle en evt date om slike ting.. Jeg har ms vet ikke helt hva som er riktig tidspunkt å fortelle det.. Har ingen "handicap" enda, men med ms så vet man jo aldri... =)
Hvis man forteller det for tidlig kan det jo skremme bort personen og for sent kan føre til at personen føler seg lurt... Har ingen spesielle i kikkerten, men ville bare lufte spørsmålet =)

Ærlighet er alltid det beste...
Stikker daten, fordi du forteller om sykdommen, er han/hun neppe verdt å satse på!

Lykke til! :)

Jeg har Crohns sykdom, (google), men er alt i alt heldig i forhold til andre, blant annet IKKE utlagt tarm, det er mer aktuelt for tvillingsykdommen, hvis navn ikke huskes, men jeg forteller det gjerne i forbindelse med at daten ser meg i bar overkropp, pga arret på magen. Ofte blir det til at partneren sier at, oj, nå ble jeg litt lettet over at du ikke er feilfri, for jeg har... osv.

Bare vær åpen og ærlig... ærligheten varer fremdeles lengst så vidt jeg vet.......

Tror ikke det er noen fasit på det, kjære deg.... Men det er nok greit å la hun/han få vite det tidlig i forløpet, så kan vedkommende ta et valg før sterke følelser får utviklet seg.

Jeg har ikke MS, men en annen kronisk møkkasykdom, og likhet med MS, som å ha en tikkende bombe i kroppen:(

Jeg brevvekslet en kort periode med en fyr, og hadde en kaffedate med ham. Fikk en dårlig periode etter at jeg møtte ham, og forklarte ham at jeg var syk, i en sms "samtale" der det ble naturlig å flette det inn. Fikk et par sms etter det, men så ble det stille. Vet jo ikke om det var sykdommen som skremte ham bort, har ikke bedt om noen forklaring og kommer heller ikke til å gjøre det. Har det helt greit med at han forsvant, men tror nok ikke det hadde vært like greit om jeg f.eks hadde forelsket meg i ham.
En annen har jeg skrevet med her i over 1 år nå, han har vært her gjennom hele perioden fra jeg fikk diagnose ifjor vår, gjennom depresjon, angst, cellegift- og kortisonkur. Håper jeg snart blir såpass at jeg får møtt ham, om ikke annet så tror jeg ihvfall at jeg kan finne en god venn i ham :-)

Så for både din egen og den andre personens skyld, er det nok greit å "slippe katta ut av sekken" ganske snart.

Men kan vel sikkert være ok å få innspill fra noen som ikke har en kronisk sykdom, jeg er vel kanskje ikke helt objektiv her? ;-)

Lykke til og klem fra meg til @meg :-))

Jeg har cystenyrer, så ser på dialyse og transplantasjon en gang i fremtiden. Sånn. Nå veit alle det. Haru ikke sjekka forumet, men skriver til meg alikevel, din feil. :))

Synes du skal fortelle det så snart det byr seg en anledning. Det er ikke din feil at du er syk. Hvis noen reagerer negativt på det, ja da er de heller ikke noe for deg:)

Jeg har som sagt ingen konkret gutt i tankene, var mer ute etter deres meninger, og hvordan dere ville reagert... Vet ikke om ei jente på 24år med ms og 5-6 sår på hjernen virker som en så veldig god "deal" for gutta mellom 25 og 33 liksom :-P

Jeg synes du skal være ærlig helt fra begynnelsen av. Som de andre sier her, så er det da du finner en som er verdt å satse på. Ærlighet er uansett en viktig ting i et forhold :) Man trenger kanskje ikke starte samtalen med det, men etterhvert som man blir kjent med en person så finner man sikkert en passende anledning til å nevne det.

Er ikke helt lett å flette inn at man er bipolar heller. Det er ikke så utrolig attraktivt for menn tydeligvis.

Det er nok helt individuellt, følg magefølelsen !!

Jeg traff på en kvinnelig elegant forsker via felles kjente igår, hun forsker på hjernesvulster, noe som intresserer en av norges første friske pasienter. Jeg åpnet meg etter noen minutter da det egentlig aldri var noen date men jeg fikk jo en baktanke umiddelbart. Vi pratet om mye i helseverden også generellt i flere timer. Det var før noen date var på dagsorden, men vi kommer til å date snart ;-) (noen ganger er felles venner gode å ha)

Ingen 'diagnoser' er noe som er lett å fortelle om, men de som går rundt og tror de er perfekte og feilfri kan holde seg blandt andre med samme oppfatning av seg selv :P

Jeg tror at en kommer langt med ærlighet, så kan det jo hende at om du møter den rette, så synes vedkommende at det er greit =)

Jeg ville vurdert graden av tillit/sannsynligheten for videre dating opp mot HVA jeg velger å dele. :-)

Jeg synes man fint kan vente litt.
Sykdomsbilde er en privat ting for mange, og man vet jo aldri i.l.a. de første to-tre datene om det blir noe mer, og da er man ikke forpliktet til å ha utlevert seg selv hvis det føles privat. Dessuten er det mye uvitenhet og stigmatisering ute og går. Samtidig er det noen som liksom ER sykdommen sin, dvs definerer seg gjennom den, og jeg ville nesten vært mer redd for det i noen tilfeller enn selve sykdommen.

Selv har jeg ingenting slikt, men en kjæreste jeg hadde fortalte meg ikke før litt etter at vi hadde innledet ett forhold, og begynt med overnatting, at han hadde diabetes 1, som han hadde hatt siden han var ban og som hadde begynt å gi noen mindre skader (i tillegg til at han da levde med kronisk overvåking av blodsukker og jevnlig fikk føling). Jeg syntes det var helt greit at han hadde ventet med å si noe; på den måten så jeg personen før jeg så sykdommen og rakk å bli glad i ham (vi var sammen i to år, og det ble slutt selvsagt av andre grunner).

Om noen ikke forstår at du venter noen dater før du sier noe, synes jeg de har lite empati. Det er jo mye ulik bagasje folk bærer på som kan prege hverdagen, men de forteller vel ikke det på første eller andre date?

Hvis det er alvorlige, genetiske sykdommer, så bør det luftes i dating-fasen. I hvert fall hvis man tenker å anlegge en familie litt på sikt.

Og potensielle kandidater for kreft, kols og tidlig bortgang trenger ikke si noe, det merkes, av åpenbare årsaker.
Vi er alle dødelige og potensielt sårbare, men noen er det mer enn andre.

Få det ut! Skyt fra hofta. Du er unik og verdifull, født som mennesket :-)

Tror at da jeg var ung, så ville jeg skygget unna alle damer med diagnoser som kunne gått i arv til eventuelle felles barn.

Nå som jeg er voksen og mer moden, er det få diagnoser som vil skremme meg. Samtidig er det ikke diagnosen som gjør at jeg vil date en dame, så jeg vil i utgangspunktet ikke vite om en diagnose før vi har møtt hverandre.

VIl ha et sunt og friskt menneske, og er sikkert ikke alene om det. Synd for noen, men jeg har hatt min runde med syke folk rundt meg, så jeg velger nok bort.

Jeg har. To diagnoser som ikke er alvorlige, men spesielt den ene kan skape problemer i et forhold. Gruer meg til å fortelle det til en date, men ønsker uansett en fyr som tar meg som jeg er. Forventer ikke at han er feilfri heller.

Et hypotetisk spørsmål til de lærde her inne;

Kunne en såkalt psykopat holdt det gående med en sinnslidende person med bipolar lidelse uten å bli preget selv, eller hadde han myknet til og sogar begynt å sippe selv i gitte situasjoner?

Jeg ville nok ha sagt det forholdsvis tidlig, men jeg ville kanskje ha benyttet annledning å blitt litt kjent først. Jeg har desverre ikke muligheten til å skjule det så godt akkurat (hvis jeg ikke fjerner alle bilder da) og jeg regner med at det er mange som nok klikker videre ganske fort pågrunn av at jeg har en funksjonsnedsettelse.

Til dems forsvar så kan jeg forstå det. Det samfunnet vi er resultat av, meg selv inkludert åpner veldig lite opp for ting som er litt annerledes. Vi har alle våre fordommer og tanker. Det som er viktig er at man må lære seg å legge fordommene litt til side for stort sett så er fordommer uberettiget. Hvis man lærer seg det så finnes det en helt ny verden der ute som man kan ta en del av. Og ikke minst en hel haug med folk som faktisk er akkurat som alle andre når alt kommer til alt...

@ skjuld ID
"sinnslidende person med bipolar lidelse"

Måtte trekke litt på smilebåndet her :)
Det er mange grader av bipolar. Alt fra dem som må legges inn, til dem som lever uten medisiner og har et helt normalt liv likevel.
Jeg kjenner selv fire personer som er bipolare. Kun en av dem går på medisiner.
Men de er helt "normale" alle sammen. Ingen store problemer som skiller dem ut fra de andre rundt dem som ikke har noen diagnose.

På samme måte er det mange grader av feks fibromyalgi. Det er jo ikke en "sinnslidelse", men en fysisk sykdom. Likevel finner man folk med fibromyalgi som er svært dårlige, mange som ikke er så veldig dårlige og som kanskje til og med jobber deltid eller fulltid, og man finner folk som er langt sprekere enn folk flest blant dem som har det.

Så jeg tror det er viktig å huske på at en diagnose overhodet ikke trenger å være i nærheten av det man selv har sett av folk med samme diagnose. Eller lest om.....eller hørt om :)