Etisk dilemma

Jeg hørte på radioen idag at helsevesenet i fremtiden kan bli nødt til å prioritere mye mer hvem de skal gi behandling.. Ett eksempel var da uhelbredelige kreftsyke, hvor det i dag finnes medisiner som kan forlenge livet deres med noen måneder. Men dette er svært dyre medisiner som koster flere hundre tusen pr pasient.

Er det da riktig at vi skal bruke store midler på at man skal få noen få ekstra måneder på denne jord? Jeg er i dag passert 40. Dersom jeg om 2 år får kreft, og får vite at det er ikke noe de kan gjøre. Jeg er uhelbredelig syk og har bare måneder igjen å leve. Skal jeg da forvente og kunne kreve at staten bruker store midler på at jeg skal bli 42år og 10mnd, istedet for 42år og 6mnd?? Jeg vet ikke hva slags livskvalitet jeg vil få de ekstra siste månedene, men det gir meg mulighet til å leve bittelitt lengre.

Hvor bør evt grensene gå for å gi slik medisinering? Er det riktigere å gi det til meg som 42-åring enn til han som er 78? Bør vi snakke om år i økt livslengde før det skal være aktuelt, eller er det nok bare det at det vil gi meg litt lengre tid her??

Så lenge pengene blir brukt i Norge så passerer det aller meste uansett gjennom statskassa igjen i form av alskens skatter og avgfter. Er i tillegg arbeidskraften som benyttes offentlig så har du egentlig ikke kostet samfunnet spesielt mye uansett. Dette må selvfølgelig veies opp mot din egen og dine nærmestes livskvalitet. Det er dere som er Norge. Du har sikkert allerede betalt så mye skatter og avgifter til fellesen at du bare kan få kreft så mye du vil uten å ha vår andres økonomi å få dårlig samvittighet for. Det kunne du forresten uansett :)

natta på deg!

Jeg har en kompis som fikk påvist uhelbredelig kreft (i hele mageregionen) i Juli/august ifjor. Han fikk ikke livsforlengende medisiner, men smertelindring. Han rakk også en uke på den noe omtalte klinikken i Danmark for alternativ medisin. Til slutt gav kroppen opp 19 November. Legg merke til tidsperspektivet her. Påvist kreft i Juli, minnekonsert for ham i November.

Jeg aner forøvrig ikke hva jeg skal tenke om topic det er spurt om. Jeg antar det ikke er "behov" for å gi noen en måned eller to ekstra, men kan man garantere at det er så lite? Hadde man spurt min kompis, ville han sikkert hatt noen måneder eller et år ekstra. Forutsatt at han ikke måtte leve i grusomme smerter (noe han gjorde).

Når man sitter med den avgjørelsen for samfunnet har man også hensynet om å hjelpe 1 person til litt lenger liv mot samme kostnad for å redde 2-3 andre liv. Da er det nok for samfunnets del bedre å hjelpe 2-3 enn 1. For å få litt perspektiv på ting.

Veldig kjipt for enkeltindividet selvfølgelig men litt flere hensyn å ta før man tar en slik avgjørelse.

Uansett ingen lett avgjørelse og glad jeg ikke trenger ta den selv.

Gitt at man er uhelbredelig syk, synes jeg det er mye viktigere å lindre smerter og gi mulighet til å leve godt i den resterende tilmålte tid enn å forlenge tiden. Faktisk er jeg mye mer opptatt av å få rett til å avslutte livet selv når det er på tide.

Det heter jo at du ikke skal eller kan måle verdien av et liv i penger, men det gjør samfunnet hele tiden likevel. Vi, eller myndighetene i hvertfall, vet ganske nøyaktig hvor mye det vil koste å for eksempel redusere trafikkdødeligheten med ti prosent, øke sjansen for å overleve enkelte sykdommer med så og så mange prosent (og dermed redde noen flere hvert år) eller forlenge døende pasienters liv med så og så mange uker.

Men det koster, og ofte koster det veldig mye. Og samfunnet har faktisk begrensete ressurser, både i arbeidskraft og i penger. Til og med oljelandet Norge. En sykehjemsplass for et gammelt, sykt menneske koster for eksempel rundt 1 million kroner per år, kanskje litt mindre (husker ikke tallet i hodet, men det var 700 000 for noen år siden og har økt siden det). Skal vi gi noen dødssyke kreftpasienter noen uker eller måneder til på denne jord, til flere hundre tusen kroner per pasient, eller skal vi la én syk og halvsenil gamling til få den sykehjemsplassen hun trenger de siste årene av sitt liv? Skal vi bruke hundre milliarder kroner på å redde kanskje 50 eller 100 liv i trafikken eller skal vi bruke de samme pengene og arbeidskraften vi har på å pusse opp mange av landets skoler og sykehus slik at barna våre og pasienter og ansatte på sykehusene ikke tilbringer dagene i klasserom og sykehuskorridorer som kanskje er helsefarlige på grunn av gamle ventilasjonsanlegg, fukt, råte og mugg. Burde vi bruke pengene våre på å bygge flere barnehager eller flere moderne skoler, eller burde vi bruke de på rassikring av veier, midtrabatter, kreftforskning eller bedre sykehusbehandling? Det handler alltid om prioriteringer.

I helsevesenet idag er det slik at hvis behandlingen bedrer pasientens livskvalitet så skal det gjennomføres uansett alder eller tilstand , jeg håper at de ikke slutter med det , noe annet ville være umensneskelig .

På den annet side hvem vil ta ansvaret for den avgjørelse ? Hvis penger er målet for alt

Ikke alltid, det vel?
Leste om en med kols som hadde kommet et par år over aldersgrensen de satte for å få transplantert lunger.
(Så er en i risikogruppen for kols, kan det fort bli et par tiår kortere.)

Dette dilemmaet er vanskelig og de som jobber i helsevesenet står i slike hver eneste dag.

@TS, Jeg vet ikke, men jeg tror de som får beskjeden om at de snart dør, har ett annet syn, enn vi andre. Hvis en kur gir X-antall mnd å leve, hvorfor kan den ikke gis igjen å igjen? Men å gi noe, bare for noen mnd'er? Jeg er helt for å bruke masse penger på å forlenge ett liv. om så om det bare er for noen mnd'er. Men i samme slengen, vil jeg si at jeg også støtter samme pasient, for sitt valg, om han vil ha aktiv dødshjelp. Vi som ikke er i en slik situasjon, bør høre på de som er der, for å lære.

På en måte er det tragisk at økonomien styrer.

En million per pasient høres jo overkommelig ut, men si at det i fremtiden kommer en kurmedisin som helbreder 100% (kreftgåten er løst).

I en artikkel i aftenposten 2009 står det at det i 2007 var 183.000 krefttilfeller og at antallet vil doble seg innen 2030.

Om alle 183.000 skal helbredes til pris en million per pasient, koster det innpå 20 prosent av brutto nasjonalprodukt.

Jeg vet ikke hva jeg mener i denne saken. Står litt på begge sider.

Dyrene er heldige.
Når dem blir syke nok,og vi ser at det går kun en vei, lar vi dem slippe flere lidelser.
Vi mennesker må derimot som regel ligge og vente på døden i smerte,og håper vi slipper snart.
Kynisk og si,men ser dette til stadighet da jeg jobber i helsevesenet.

Hvis det var sånn at man kunne ta en medisin som kostet X antall tusen og man ville kunne leve et halvt år ekstra. Men det blir for dyrt og man velger å ikke gi medisinen. Så dør personen og det går 3 måneder og plutselig så er det noen som har funnet opp en medisin som faktisk fjerner kreften...

Jeg håper jeg aldri kommer i en situasjon hvor jeg må ta et sånt valg, men tror jeg vil velge å ta en medisin for å leve litt ekstra.

Hvis man ikke tenker på kreft osv. så er det jo en annen skremmende og interessant diskusjon nå om dagen. Som gjelder foster diagnostik. Noe jeg personlig er ganske i mot! Hvis fosterdiagnosistikk får bli helt vanlig så er jeg veldig redd at man vil få et samfunn uten folk som meg, man vil risikere at i fremtiden ville jeg kanskje aldri ha blitt født og hvorfor skal ikke jeg få leve? Selv om enkelte leger ikke trodde jeg ville overleve når jeg ble født så lever jeg den dag i dag 31 år etterpå og er i 100% i jobb. Jeg håper og tror at jeg bidrar til samfunnet på lik linje med alle andre.

Den skat jeg betaler til samfundet gør at jeg netop kan kræve den ret.
Hvis jeg vil stoppe behandlingen eller fortsætte med den til den dag jeg falder død om skal være mit valg - ikke en økonomas.

Synes temaet er ganske interessant selv, med tanke på at jeg kommer til å jobbe i helsevesenet selv en dag. Blir frustrert over gjengangeren "i verdens rikeste land burde vi ha råd til..." som stadig dukker opp. Uansett hvordan man vrir og vender på det: selv i verdens rikeste land har man begrenset med ressurser, men tilnærmet uendelig med muligheter for å bruke dem. Da må man prioritere, og da kommer det slike etiske dilemmaer, og de kan man ikke hoppe over! Pasientene er der nå. Hvor skal man kutte? (både i økonomisk og kirurgisk forstand) Hvor stor nytte bør en behandling ha før man skal tilby den, og hvor skal man sette grenen for kostnadene?

Og hvor mye penger skal man bruke på å forlenge et liv med kanskje bare noen uker?
En del medisiner er veldig dyre av flere grunner. Det krever mye tid og ressurser å utvikle og utprøve nye medisiner, og for hvert medikament som etter grundig testing viser seg å ha en effekt, er det ørten medikamenter som ikke gjør det, og som aldri kommer ut på markedet. Dette, kombinert med at medikamenter stadig spesialiseres opp mot små pasientgrupper(f.eks sjeldne kreftsykdommer) og kanskje kan tilpasses til hver enkelt pasient, vil gjøre medikamenter dyre å produsere.

Synes for øvrig denne historien er interessant lesning, der tar de opp litt av de samme tingene.
http://www.aftenposten.no/amagasinet/Klar-for-a-do-6753141.html

Og til sist: ikke tolk dette som at jeg er imot livsforlengende behandling, jeg ønsker bare å belyse dilemmaet fra mitt ståsted. Det er ikke lette valg, men de må tas.

helsenorge = bullshit!
(snakker av egen dyp erfaring)

rimtusse: det kan du si, problemet er at det er enda værre veldig mange andre steder... Men det kunne og burde selvsagt ha vært mye bedre her

ja, det jeg skrev var jo mere en personlig mening, for det jeg har opplevd gjennom åra har vært helt absurd!

rimtusse: forstår det. Har vært borte i absurde ting jeg også :)

Ikke noe dilemma, vi snakker faktisk om prioriteringer - enn så stygt det måtte virke! Vi kan pøse så mye vi vil inn i helsesektoren, men det vil være på bekostning av andre greier. Disse prioriteringene gjøres i stor grad i dag og vil gjøres i større grad i mrg! Prioriteringer - det må gjøres så lenge man har begrensede ressurser!