Det var noe som fikk meg til å tenke litt
etter da jeg hadde sett ferdig PULS prog
om single....
Hvor ofte tenker jeg egentlig over at jeg er singel?
Og hva gjør det med meg om jeg tenker på det ofte??
Tenker jeg for mye på det?
Jeg er jo inne her hver dag.. spesielt på forumet.
Men tenker jeg over singelheten ofte?
Hvor stort er svnet etter en kjæreste??
Er det altoppslukende?
Hva ender du med å finne ut om du tenker over disse spm?
I fjor begynte jeg å tenke på det rett etter påsken, i forbindelse med planlegging av sommerferien. Plutselig slo det meg at det blir stadig færre å reise på utenlandsferier med, etter hvert som stadig flere venner av meg får barn.
I år begynte jeg å tenke på det på en nyttårsfest, av alle ting. Ei venninne av meg mente at jeg bare måtte inn på Sukker. Og det første jeg fant her (med 92-93 i matchtall) var noen venninner av henne. Ikke nok med at hun prøver å spleise meg med venninnene sine på fester, hun prøver jaggu å spleise oss på Sukker også :)
Men ser vi bort fra sommerferie-greier og andres mas, ønsker og forventninger (som jeg strengt tatt burde gi blaffen i), så har jeg ikke brukt fryktelig mye tid på å tenke på singeltilværelsen.
Kanskje litt av "problemet", det at man er såpass tilfreds med tingenes tilstand..
Enig med kommode1;
når du har så stor match med venninnene venninnen din prøver å spleise deg med, tror
jeg du bare skulle satse... Kanskje noen prøver å fortelle deg noe?
he he he eh
lykke til =)
Jeg tenker over singeltiværelsen ganske ofte og har slått meg til ro med at det det egentlig er daglig tilgang til sex som er den eneste aberet. F.eks nå har jeg hjemmekontor i bare trusa og en kleshaug som burde vært sortert i forrige uke liggende på gjestesenga. Snart skal jeg ta lunsj på verandaen i sola og har ingen planer om middag før jeg er ferdig med å jobbe. Når det er er aner jeg ikke. Kanskje klokka ni i kveld? Who cares ;-)
Jeg har ikke så mye tid til å tenke på de spørsmålene for jeg er for opptatt med å tenke på at jeg ikke har en kjæreste :)
Jeg har aldri tenkt så mye på det. Det er tross alt "bare" 2,5 år siden jeg ble enslig etter endel år i samboerskap og tenkte rett og slett at jeg nå skulle bli kjent med meg. (var i et forhold hvor meg ble glemt).
Jeg var heller ikke spesielt oppmerksom på dette da jeg ble medlem på sukker, tenkte bare at det var et greit tidsfordriv og kanskje finne noen morsomme mennesker som jeg kunne skravle med, og hvis det ble noe treff så var det bare gøy. Men den første opplevelsen jeg hadde med en fyr fra sukker, gav veldig inntrykk og jeg innså at jeg måtte skifte gir for å kunne være her. Jeg var rett og slett altfor useriøs og jeg tror jeg "såret" (begrenset HVOR såret man akn bli, men you get the point) ham litt, og det føltes helt forjævlig.
Så traff jeg en annen fyr fra sukker noen dager etterpå og det gav mersmak. Selv om det tyder på å ha rent ut i sanden, har jeg bare de siste to ukene tenkt mye på min situasjon og har innsett at jeg har lyst til å treffe noen og jeg har lyst på hele den klisjegreia med noe som kiler i magen og tanken man får av "håååperWEEEE" når det tikker inn en sms osv osv osv.
Samtidig kjenner jeg at jeg hindrer megselv litt, fordi jeg er livredd OG fordi jeg er i en noget usikker situasjon fremover rent logistisk sett. Jeg vurderer derfor å fjerne hele vestlandet fra min "søker"-oversikt, men det er alikevel dumt da jeg ikke vet nøyaktig når jeg forsvinner herfra. AKK O VE ALTSÅ!
Vel, jeg tenker egentlig ikke så mye på at jeg er singel. Ikke på den måten at jeg stresser med å finne en mann. Jeg tenker nok mer sånn at dette er en spennende tid, der jeg kan gjøre som jeg vil, og er jeg heldig treffer jeg en super mann. Har vært i to lange samboerforhold de siste 11 årene. Det er vel ca 9-10 måneder siden jeg ble singel. Dveler ikke så mye ved det i hverdagen, gleder meg bare til å få oppleve kribling i magen, det første kysset og lykkefølelse i hele kroppen igjen!