Valg av partner er ikke lett, noe antagelig alle her inne har erfart. En kvinne kan trigge frem andre egenskaper hos en mann enn det en annen kvinne ville ha gjort, og det samme gjelder så klart menn. I starten av et forhold, og man har tatt valget at en vil leve sammen, da har mange av disse trigger egenskapene ikke kommet frem eller er så tydelige. To mennesker utvikler seg ulikt, og det må mye jobbing til for å få de utviklende personlighetene til å passe sammen over mange år. To snille, gode mennsker kan etterhvert komme så langt frahverandre at det er skadelig for helsa. Og skadelig for barna. Et barn har ikke godt av å se foreldrene sine dypt ulykkelige på grunn av mamma/pappa. Tro ikke at barn ikke senser stemninger i rundt seg.
Hva er det som gjør at man etter et vondt og opprivende brudd går ut og leter etter en ny partner, og hvorfor tror man det skal gå bedre denne gangen? Jeg tror det er vårt biologiske behov for å leve i par som melder seg, men at man etterhvert tar med seg erfaringer fra personlighetstrekk hos andre i sitt valg av partner. Trenger ikke nødvendigvis være fra en eks det. Å ha tro på at det skal gå bedre neste gang har noe med innstillingen til livet å gjøre. Jeg tar ikke sorgene på forskudd, forbehold på forskudd kanskje, men ikke sorgene. Nå har det gått snart 20 år siden jeg traff min eksmann. Finner jeg meg en ny kjæreste og det varer like lenge, da er jeg 60 år og har kanskje en annen innstilling og syn på hva som er viktig i livet enn nå. Mange vinklinger jeg kunne tenkt meg å ta med, men det er vel ikke rette plassen å skrive bok på.