Forskjellige meninger

Mange her inne vet å skape relevante og vitkige diskusjoner med å komme med erfaringdeing eller
spørsmål som skaper diskusjon.
Likevel, er det alltid noen som må blåse på noens meninger eller kalle noen mindre smarte av dette.

Så tenker jeg da.
Hvor like, eller ulike meninger er greit innenfor forhold?
Og i hvilke emner er det kritisk for deg at en fremtidig partner er enig med deg (helt eller ganske)?
Finnes det noen ting du føler det er helt greit at du og en fremtidig partner er totalt forksjellige?

"Hvor like, eller ulike meninger er greit innenfor forhold?"

Jeg forstår ikke skalaen. Litt ulike, kjempeulike, så godt som like, dødsulike, skikkelig skikkelig ulike...?

Folk blir ikke mindre smarte selv om jeg er mer intelligent enn de, de har altså bare bare lavere iq.
Fra spøk til alvor:

Det at noen er uenig med meg eller andre betyr ikke at de ikke er like smart som meg selv eller andre, men bare at man ser ting ulikt pga, man kanskje har ulike opplevelser i livet eller at man tenker ulikt (som igjen kan være preget av opplevelser).

For meg finnes det ikke emner som er kritiske såfremt en eventuelt partner takler at man ser ulikt på ting, og at man ikke behøver å være enige i alt.
Rett og slett at man har respekt for hverandre og er enig om å være uenig.
Vil gjerne ha en dame som har egne tanker og meninger...

Jeg kan ikke være sammen med ei jente uten at vi har de samme grunnverdiene. Utover det synes jeg forskjellige meninger og standpunkt er både forfriskende og berikende i et forhold. Gitt at det er rom for fornuftig diskusjon.

For meg er det ikke så viktig om vi mener det samme, men det må jo være en viss sammenfall i verdigrunnlag. For meg vil det nok neppe fungere i lengden med en partner som ikke har en noenlunde liknende definisjon på medmenneskelighet og viktigheten av denne. Men på spørsmål som f.eks. kommunestrukturen, politisk parti og sånt så er enighet uviktig så lenge det går an å enten diskutere det uten krangel (helst) eller bli enige om å være uenige og la saken ligge.

Hvis en er forskjellige på viktige ting, "triggere", så er det uheldig.

F.eks: hvis begge er "nokså" eller "mye" opptatt av politikk eller religion, eller har samme klare meninger om barneoppdragelse, samliv etc. så vil forskjellene skape konflikt, og ha potensiale for å ødelegge forholdet.

På et tidlig stadium velger jeg vekk profiler der jeg ser potensielle konfliktområder.

Har en derimot en lik innstilling for hvordan en kan forholde seg til ulikheter og at en skal leve med disse vil det være mulig å komme overens.

Det handler m.a.o både om verdiforskjeller og ferdigheter i kommunikasjon.

Med andre ord: om folk snur dasspapiret feil vei, så er ikke det nødvendigvis et stort problem. Verre hvis de bestemmer at slik skal det være og kaller deg en idiot :-)

Jeg har erfart at ulikt syn på kjønn, kultur og genetikk er en uoverkommelig barriere i et forhold. Dvs. at man står på hver sin side av debatten som raste i kjølvannet av Hjernevask. :)

Jeg tror aldri jeg kunne hatt en kjæreste med rasistiske tilbøyeligheter eller en kjæreste som hadde insistert på at moderne medisin er en konspirasjon og derfor sendt et sykt barn til en kvakksalver heller enn til en lege. For å nevne to ting.

Så lenge fyren har sunn fornuft, og en kan diskutere etc, så gjør det ikke noe om vi har forskjellig syn på forskjellige ting, men styrer unna ekstremister uansett hva det dreier seg om :) Viktigste er gjensidig respekt.

Jeg reagerer mest på de som er påståelige/bastante, og for enhver pris må få frem sin mening hele tiden.
Det er helt greit å ha forskjellige meninger, og å diskutere, men da på et saklig nivå.
I og med at jeg er ateist, vil det nok by på utfordringer om han skulle være sterkt troende.
Kristen kan jeg leve med, men ikke praktiserende kirkegjenger med Bibelen på nattbordet.
I tillegg er det greit om vi har noenlunde likt menneskesyn, og helst ikke ser verden og omgivelsene kun i svart/hvitt, noe som også til en viss grad kan ha litt med politikk å gjøre.

Det må oftest to til en krangel. En vet ikke hvor påståelig/bastant en person er før en har satt hardt mot hardt :-)

Da er det jo fint at en gammel storkverulant har vendt tilbake.
Men han fikk dessverre fort synkende respons.

Jeg kunne aldri vært sammen med noen som har et fnugg av religiøs tro.

Jeg tror jeg ville slite med en som var ihuga ateist og ihuga Frp´er.

Det kommer mest an på jenta. Gir hun inntrykk av å gi faen i det meste så gjør jeg det og, tåler hun en diskusjon så kan vi diskutere som bare det, takler hun uenighet dårlig må vi være enige om det meste for at det skal funke.

@(Skjult ID med pseudonym bønna) - søn 5 feb 23:04:

Enig, It takes two to tango...
Ergo må det være to som eventuelt er påståelige tenker nå jeg.

Men det er også sant at når man ligner for mye, da er det ikke nødvendigvis bare positivt...
Hvis begge er like sta, og begge ikke klarer å bli enig om å være uenige...

Da kan det bli et helvete på jord tenker jeg... ;-)

Syntes det er sykt kult å se hvor gode meninger dere alle her kommer med.
Og likevel hvor forksjellige...
It gos to show at enige eller ikke kan man ha meninger med fornuftige grunner til meningen og det kan respekteres.
Eller får dere annet av dette?