Hva er kjærlighet for deg?

Hva er kjærlighet? Og hva får den koste? Det spør Kallifatides

Ja man kan undre.

Kan kjærlighet veies? man snakker ofte om at sorgen er tung å bære, men hva med kjærligheten?

Ett tonn bomull og et tonn bly veier eksakt like mye, men bomullen tar enormt mye mere plass. Tyngden på sorgen veier kanskje ikke så mye, men den tar så enormt mye plass.
Forsøker tenk etter om det finns noe lignende talesett om kjærlighet men innser at det som kallas negativt ofta har ett navn

"Jeg er så jævlig ulykkelig at jeg tar livet av meg" Hvordan blir det om man snur på det? "Jeg er så jævlig lykkelig at jeg... ikke vet hva jeg ska ta meg til?"

Nå, det var en liten avsporing. Det jeg egentlig tenkte skrive om var lykke og kjærlighet og det er gansk enkelt å beskrive.

Du kommer hjem etter en lang og slitsom dag, til din kjære han/hun står ved komfyren og lager middag. Du kjenner at du virkelig har savnet han/henne

Du svinser bort til han *skriver "han" heretter siden jeg selv er kvinne :) * Du gir han et lett kyss i nakken, han snur seg rundt og kysser deg i pannen. Du dytter han kjærlig bort og stjeler litt av maten mens du ler og svinnser inn på stua. Tenner stearinlys og setter frem vin. Så krøller dere dere sammen under et teppe og lytter til hverandres hjerteslag. Og senere elsker dere dypt og inderlig.

Og sånn skal og bør det være, selv etter 15 år

Man må ikke glemme hverandre i en stresset hverdag, men stoppe opp og se hverandre.

Det skal ikke så mye til. Et kyss i nakken, en god middag, et varmt bad, levende lys, massasje... bare små små ting

Det er kjærlighet for meg, å gjøre det der lille extra for hverandre, at man stadig ser til at ilden får tillsyn, brensel og syre.

Den dagen man slutter å savne og lengte etter sin kjære når man er borte fra hverandre, da er det et faresignal.

Da må man stoppe opp og finne tilbake til hverandre, For grunnen til at man falt for hverandre i utgangspunktet finnes et sted der inne i hjertet ditt. Det må bare letes frem igjen og gis næring.

Men i blant er det dessverre for sent, og skaden er for stor.

Enig med deg Timandra, høres bra ut. Sier jatakk til det jeg :) Det er de små tingene som over tid gjør forskjellen.
Vakkert skrevet * leter etter kleenex ( vet det, sippete mannfolk ) * ;)

Lykken og kjærligheten kan ikke planlegges.


Jeg tar livet med knusende ro. Skynder meg langsomt. jeg tror at man har lett for å bli litt desperat i sin søken etter en partner.Jeg har hatt kontakt med en del av den sorten. Men det blir kun kortvarig kontakt.
Love takes time. man kan ikke skynde på den, man må ta seg tid. man kan få kontakt og bli oppover ørene forelsket. men veldig ofte dreier ikke denne forelskelsen seg om følelser til den pesonene man har kontakt med. man forelsker seg mest i selve forelskelsen. I følelsen av å bli sett og det få komplimenter igjen. Denne ørende rusen.
Jeg blir faktisk litt matt til tider, når enkelte menn jeg har snakket med kommer med utsagn som at de elsker meg, etter å ha skrevet frem og tilbake med meg et par dager/uker
For hvordan kan man si at man elsker et annet menneske, et menneske man aldri har sett? Og bare anta at man passer perfekt sammen?
Personlig mener jeg at kjærligheten går gjennom bestemte faser
man treffer noen, så finner man ut at man liker hverandre, så blir man forelsket, men veien derifra til å elske ett annet menneske er laaaaang. Det er den fellen de fleste går i. man tar seg ikke tid til å blir ordentlig kjent. Man hopper i det . Så er alt bare lykke og kos. Helt til hverdagen innhenter en.
Da først ser man den andre som den han/hun virkelig er ,da først kan man finne ut om følelsene er sterke og djupe nok til å takle alle utfordringer og alle onde dager.
Og ofte finner man ut at man faktisk ikke kunne elske denne personen likevel.
Og da har man gjerne etablert seg med unger og full pakke.
Hadde jeg visst alt jeg vet om min exmann nå i dag, da vi traff hverandre, hadde jeg sikkert ikke innledet et forhold til han. (Mens på en annen side ville jeg ikke vært disse årene foruten.)
Man må først dele hverdagen sammen over tid, før man kan med sikkerhet si at man elsker en person. Og det er hverdagene man skal leve sammen i. Den berusende forelskelsen går over. (og det er sterke saker som sirkulerer gjennom kroppen på en som er forelsket, av hormoner)
Nei jeg har tenkt å ta ting med knusende ro, kommer han så kommer han. En dag står han nok bare der :)
Jeg tenker ikke hverken skremme bort noen, eller bli skremt bort selv. og den som ikke gir kjærligheten tid til å vokse og gro... vel da er nok ikke jeg riktig person for deg.

Veldig fine ord :)

Sier meg enig om at kjærligheten handler om de små tingene i hverdagen. De små og "alltid" tilstedeværende uttrykk for den omtanke og nærhet man føler for den andre. Gleden over å se partneren sin hver morgen og hver dag. Samtalene man deler... og stillheten man deler.

Og dette er noe som ikke kommer på første date. Man kan gjerne kjenne "potensialet" tidlig, men jeg har ingen tro på at jeg kan VITE med en gang jeg ser en person at dette er den jeg skal være sammen med. Og det handler jo også om tilpasning. Selv om jeg er romantisk anlagt, tror jeg ikke noe på at vi er født for å være sammen med en bestemt person. Det handler om å finne en av de som passer for seg, og så "vokse sammen".

Kjærlighet er noe som rettes mot flere enn bare kjæresten, som er den største kjærligheten.
Ovenfor enkelte vil den vare like lenge som en selv eksisterer.
Den er alltid der, den er evig.
Med den tilstede føler man seg aldri helt alene.

Veldig fint og tydekig skrevet men det går ann å elske en annen og samtidig vite at å leve sammen blir vanskelig og derfor bedre å avslutte . Veldig enig med deg at man må bruke tid på å bli kjent men , skal man bli kjent er det nødvendig å involveres og følersene kommer og .......

Takk for et flott innspill

For din del, tj, vil det kanskje gjøre samme skade å sparke segselv i ræva som å skalle i en murvegg, men det betyr ikke at dette gjelder for andre også.

Timandra:
Jeg liker innstillingen din, og det virker på meg som du er ei kvinne med fantastisk stor evne til å forstå og lære av erfaringer. Jeg vet ikke.

Men det var nüdelig å lese og få lov til å tenke på!

blind?

-Hva er kjærlighet for deg?
Respekt, vilje og varme. I den rekkefølgen. Tror jeg.

Jeg er ingen ridder.
Har skrytt av deg ved en annen anledning og går ikke av veien for å fortelle folk hva jeg synes om noe. Og jeg syntes denne gang at din kommentar var såpass asymmetrisk at jeg ikke klarte å la vær å tukle med den.

Kall det gjerne en kommentar gjort med kjærlighet hvis du ikke vil falle helt av sporet.

"@TS
Er det lov og spørre hvordan du skallet i murveggen,
eller sparka deg selv i ræva!!

Her på skogen betyr det bare,

hvor dreit du deg ut i forsøket ;-))"

Antar denne var til meg, siden ingen "@TS" har svart i tråden som jeg kan se.

Hva var så galt med det jeg skrev? Jeg liker å filosofere over livet, og over feks hva kjærlighet er.

Hvorfor krysser man veier med akkurat de og de menneskene?. Finnes det en mening med alt?

Selv liker jeg bedre å se på mulighetene ved hendelser framfor mening bak dem. Jeg tenker at alt er egentlig forårsaket av tilfeldigheter*, og man kan fundere seg selv gal ved å prøve å finne sammenhengen mellom hendelser, eller meningen bak ting som framstår som både uønsket og uforståelig.

Føler meg mye mer komfortabel med å tenke "hvilke muligheter gir dette nye møtet meg" enn å fundere på om det ligger noen kosmisk hensikt bak alt som skjer meg.

*Det er ikke egentlig tilfeldig men sammenhengen mellom følgene av naturfenomener, våre valg og evt. en dæsj med "skjebne"/guddommelig vilje om man tror på slikt er basert på en nesten uendelig mengde av faktorer, slik at regnestykket framstår som tilfeldig, selv om den utelukkende er et resultat av den "input" som er kommet inn i forkant

Jeg tror på skjebnen, eller, din skjebne skapes av dine valg. Veien er kanskje på sett og vis staket ut,men formes av dine valg. Velger du en ting formes fremtiden din der etter, hadde du valgt det motsatt ville fremtiden sett anderledes ut.

Du opplever ting i livet fordi det har nnoe og lære deg. Fortiden din (som er formet av dine valg) skaper deg, gjør at du er akkurat du. Gir deg biter til puslespillet ditt.

Jeg tror også at folk du møter gjennom livet har noe og si for deg, det er ikke tilfeldig at du møter dem, de har noe og tilføre livet ditt og /eller du har noe og tilføre deres ( flere biter til puslespillet) Så jeg tror at skjebnen krysser våre veier med andre mennesker for en grunn.

Ofte kan du være i en en situasjon som du ikke forstår hvorfor skjer deg.Og du tenker "hva er meningen med dette?" Men kanskje etter noen år forstår du det likevel. og tenker. "aha, selvfølgelig så MÅTTE det skje den gangen,ellers hadde jeg ikke vært her jeg er nå" el.

Jeg tro også det finnes en slags mening med alt som skjer. Men det er ikke alltid vi finner eller forstår den meningen. Men jeg tror ikke det er alt man skal forstå heller, eller finne svar på. Man må bare lære og godta sitt liv som det er, sin skjebne.

Og jeg VET at det finnes bare EN person i hele verden, som kan få meg sint og sur, og til å ha en dårlig dag. Og den personen er MEG SELV! For det er JEG som velger hvordan ting folk sier til meg og gjør mot meg skal påvirke meg. Jeg kan legge meg ned å grine og synes synd på meg selv, eller jeg kan velge å la andre mene og tro det de vil om meg uten at det skal ødelegge dagen min eller livet mitt. :)

Veldig kloke ord Timandra :)

@Timandra
Takk for dine ord om kjærlighet og skjebne. Jeg setter pris på det du skriver om at ".........din skjebne skapes av dine valg. Veien er kanskje på sett og vis staket ut, men formes av dine valg."

Men det er noe jeg ikke forstår. Vi snakker om hva det er å virkelig elske. Ordet "elske" er nesten ødelagt. Slik som "kjærlighet" og utallige andre. Men hvis vi virkelig søker disse ordene - og ikke innsnevrer dem som følge av at de skal ballansere på forelskelsens grunnmur - kommer de enda mer til uttrykk.
Og der vil jeg henvise til fang (over) sine ord om kjærlighet som noe som strekker seg uendelig utover et kjærestepar. Som fang skriver: "Den er alltid der, den er evig. Med den tilstede føler man seg aldri helt alene."

Imens dette skrives hører jeg på Judy Collins, "Open The Door", jeg har det utrolig godt her og nå, jeg skal treffe en kvinne til uken. Men min lykkefølelse peker også mot mennesker jeg ikke kjenner. Det er her kjærligheten skyter ut sine hellige piler. Kanskje noen oppfatter meg som en dust ved å skrive dette men jeg "må": Jeg er så glad i alle som jeg tenker på akkurat nå. Deg...hvem som helst. Selv om jeg ikke kjenner dere.

En annen dag er jeg i et annet humør, men disse små døgn-vibrasjonene kan ikke bryte ned fundamentet. Vi lever alle for hverandre.

Ekte kjærlighet er når jentene tar den i rompa :)

......et verb.

Nei jeg har ikke hatt det slik. Men det er slik det bør være,og kan være om man ikke går i alle "feller " i hverdagen.

For vi gikk i dem ale vi også.

Unger, lite søvn, stress.null overskudd fra masse sex til nesten ingen sex, krangling ....ja du vet

Og ingen stoppet opp og virkelig så den andre, Vi så ikke lenger den personen vi falt pladask for en gang i tiden.

Vi så bare det negative.

Livet ble ikke slik vi hadde drømt om å vi ga opp.

Vi prøvde forsvidt på igjen etter et års tid, og vi fant igjen tonen til dels og ting var ganske bra i 2 år, før det falt tilbake i samme spor. Alt for mye var blitt ødelagt til at det kunne fungere.

Men jeg føler en slags kjærlighet til han fremdeles og vil alltid gjøre

Jeg elsker han, slik jeg elsker mine foreldre,søsken venner .

Men ikke som mannen jeg vil bli gammel sammen med.

Det kreves litt fra begge parter for at flammen ikke skal slukke helt.

En som klarer å få tanken på å dele resten av livet med denne personen til å være noe jeg faktisk har lyst til og ikke bare noe skremmende.

Jeg skrev på sidelinjen av temaet ditt (overfor). Gikk mer over på det kollektive.
Ektefelle er noe mange av oss mennesker lengter etter - eller behøver for å sette brikkene på plass. Og hvis parets mentale farger og former ikke klaffer med hverandre...da...
Noe av hensikten med ekteskapet er Enhet. Som felles ånd dem imellom, og barn. Og hvis det fungerer gir det ytterligere positiv kraft for omgivelsene.
Men dette er bare løse tanker. Har dessverre ingen råd. Men jeg ønsker deg og han det beste.

Jeg har bedrevet nakkekyssing hver eneste dag i 12 år for ikke å glemme kjærligheten. Og det skal jeg forsette med på alle jeg treffer og liker. Da er det rett bort, brette ned hodet på vedkommende og råkline med nakken.