Noe jeg kom til å tenke på... Og da kom selvsagt nysgjerrigheten min inn og...
De av dere som har barn...
Når dere får dere kjæreste... Hvor lenge syntes dere det er viktig å vente før dere presenterer den nye kjæresten for barna deres?
Og dere som har datet/ gir muligheten til å date noen med barn...
Hvor lenge syntes dere det er greit å vente før dere møter deres tilkomnes barn?
Er det noe fasitsvar på dette?
Tror det er forskjellig på hvor lang tid og hvor man har kommet i forholdet?
Kevin, det er derfor jeg lurer på hva de andre mener =)
Nysgjerrigheten min vil ha andres meninger
Poenget mitt er at det ikke er noe fasitsvar på dette. Jeg tror ikke noen kan komme her å gi deg tid i timer, dager, mnd eller år. Tror det er forskjellig fra person til person og forhold til forhold.
La meg forklare nærmere, hvis jeg dater en jente som har barn kanskje vi hadde kommet lenger i forholdet på kortere tid enn det hun hadde med en tideligere date eller forhold.. sier seg selv at jeg kanskje hadde fått møtt ungen tideligere?
Barnet trenger ikke vite at mamma eller pappa dater, men de kan godt vite at mamma eller pappa har venner som de finner på ting med eller har på besøk. Er mange måter å gjøre det på. Mange vil ikke at vedkommende skal møte barnet, mens andre er åpne for det med engang.
Godt poeng, og det er din mening i saken =)
Vet likevel at det finnes de som har minimunmstid før de får treffe barnet, og vet det er de som trenger så så lang tid før de vil treffe barnet, av div grunner...
Noen mener forholdet blir automatisk mye mer alvorlig når barna kommer inn i bildet, selv om barna blir presentert for venn eller kjæreste.
Jeg VET jo det er individuellt, men vil jo gjerne vite hva forkjellige folk tenker om saken bare...
Slik som f.x jeg selv...
Jeg vil gjerne ha muligheten til å bare være kjæreste en stund før ungen min kommer inn i bildet, fordi jeg vet ting blir mer alvorlig og slikt da.
Dessuten mener jeg ungen min skal slippe "gjennomtrekk", for selv om man blir alvorlige tidlig, og selv om man tror dette kan vare, kan man ta feil. Så i mine øyne, er det viktig at baret blir holdt utenfor en stund.
Nå er det flere faktorer for det enn jeg har nevnt, men de er litt mer innvikla liksom...
Så vet jeg at folk tenker forskjellig og derfor spennedes å vite hva folk tenker
jeg tror nok jeg kommer til å holde barnet utenfor så lebge som mulig. nettopp pga dette med gjennomtrekk. jeg vil vøre sikker.
Ja, ikke sant Askja?
Men så er det slik at noen ganger er et jo ikke sikkert det blir gjennomtrekk da...
så derfor jeg spør da, for å se folks forksjellige tanker rundt dette =)
enig med Kevin, ingen fasitsvar på dette. Jeg hadde en kjæreste, og pga av at vi aldri hadde samme helg barnefri , og endel andre vanskeligheter med å få tid sammen, tok det ikke så lenge før mine barn ble introdusert for han. ca 2 mnd tror jeg.. men vi var sikre på at det skulle bli oss ( ble slutt fordi han måtte flytte til nord.. ) Det er riktig å gjøre når du føler det er riktig, men måten du gjør det på er viktig..
sånn gjorde vi det. barna fikk vite at mamma hadde en kjæreste og jeg spurte om de ville møte han.. det ville de.. vi møttes på et dolly dimples i byen her, jeg kom med barna og han alene. Veldig greit for der er det lekerom, så litt lek og litt mat og litt prat om de ville det. han lot dem vente til de ville snakke med han, viktig for den nye å se an, og trå varsomt... dette gikk veldig bra. Endte med at minste, da 3,5 spurte om han ville være med oss hjem. Ellers var planen at han skulle reise hjem til seg etterpå. han ble med en liten tur, og dro hjem etter det.
Det ble veldig riktig for oss hvertfall og mine barn.
nå må det også sies at mine barn har alltid vært veldig opptatt av at mamma skal få seg en kjæreste, og de er veldig tillitsfulle.. så det var ikke så vanskelig da.
Jeg har ingen minimumstid.
Mine barn begynner å bli ganske store, og er vant med å hilse på nye mennesker jeg kjenner, i ulike sammenhenger. Jeg skiller vel egentlig ikke på de som er kjærestemateriale og andre mennesker når det gjelder å hilse på barna.
Det kommer helt an på hvor gamle barna er.
Når barn får en eller to eller tre eller fire, nye menn i deres liv som bare plutselig forsvinner igjen, er det ikke bra for barnet. De blir fort glad i disse personene, fordi de gir gjerne mye oppmerksomhet til deg.
Selvopplevd. Yess...
Jeg er forsiktig med dette og ønsker å bruke litt tid før introduksjon. :)
Liker å se litt tankene rundt dette jeg =)
Har venner som sier jeg er litt streng på at jeg bruker for lang tid på å la folk møte vesla mi, derfor er det gøy å se hva folk egentlig mener i sine egene ståsteder
jeg mener at barn strengt tatt burde holdes utenfor en datingprosess, men det blir fra mitt ståsted fordi mitt barn er såppas lite enda. jeg kan forstå at de som feks har barn på lik alder kan møtes sammen som en playdate. forskjellen da er jo at da får barnet noe utav det og, og st fokuset ikke blir "mammas nye mann". jeg ønsker at den dagen mitt barn skal øresenteres for en ny mann,så skal det vøre offesielt at vi er kjørester, og det må føles såppas trygt og greit at man kjenner en viss stabilktet. hvor lang tid det tar er jo veeeldig variabelt :-)
Barna er det kjæreste vi har. Viktig å ta hensyn til dem. :)
Et tidsperspektiv er vanskelig, og man må føle på dette selv. Føles det riktig for begge parter, trenger det ikke nødvendigvis å drøye fryktelig lenge.
Viktig tråd dette Caliente :)
Kloke ord Askja :)))
Ja, syntes egentlig selv det er litt viktig...
spesiellt fordi jeg selv har førstehånds erfaring på at folk er VELDIG forskjellige på dette...
Hadde en dude jeg ikke helt var sammen med en gang, som blei fornærma fordi jeg ville vente med å presentere dem, for han var (ut fra hva han sa) kjempeflink med barn!
Han så liksom ikke siden min...
Så vet det er stor forskjell, og er greit å se hva folk mener....
Er ikke barnet en del av dere egentlig folkens? jeg mener hvis jeg møter en jente og dater henne og jeg må vente til vi er ordentlig kjærester med å møte ungen, sorry ass men det er feil i mine øyne. Hvis jeg blir sammen med en jente som har barn så blir man også en del av barnets liv og et forhold bygges på mye og mange variabler, blant annet er ungen er variabel. Bedre å se om det funker med ungen også enn at når man møtes ungen og alt går bare downhill fra der, da ødelegger man for seg selv, ungen og vedkommende...
Har ikke mamma eller pappa venner????
mamma og pappa har venner, men når barnet er lite og avhengig av omsorgspersoner, så blir folk som omgåes dem automatisk en omsorgsperson. barn blir fort glad i menbesker som er snille med de, leker med de og som de ser opp til. det er mamma og pappas jobb å sørge for stabilitet, og barnet skal slippe å måtte se på hver mann slm kommer inn i huset som "mammas nye kjøreste". det er nok ikke så mange nyanser i et lite barnehode :-) da er det bedre at barnet heller har innstillingen "mamma har mange venner" i steder for "mamma har mabge kjærester". jeg ønsker at han skal tenke "dette er kjøresten til mamma og det er det jeg trenger å forholde meg til. stabilitet.
Jeg forstår din tankegang Kevin, men kan ikke si meg enig. Men det har kanskje med selvopplevd oppvekst. Jeg vil beskytte mine barn. (høres kanskje teit ut, men beskytte dem fra å bli glad i noen, som de ikke veit kommer til å bli der.)
Er du et "sterkt" barn kanskje du takler ting bedre enn jeg gjorde og det kan funke bra med hvordan du tenker.
Livet handler også om å ta sjanser. Prøve og feile, for deretter ta lærdom. :)
Så etter det jeg forstår så mener dere barnet skal introduseres når alt er helt stabilt og det er et forhold? Er det ikke litt dumt da hvis alt er på topp, så legger man inn en variabel som faktisk er en utrolig stor variabel i mine øyne da jeg syns barn er viktig del av jenta, også bare møter man en vegg?
Jeg sier ikke man skal ta med personer hjem, men det finnes mange ting man kan finne på, stikke ut å ake, ta en kaffe, leke i parken... jeg mener, ungen trenger ikke tro at dette er mammas eller pappas kjæreste for det. Barn er barn og la de være det, de tenker masse og sier mye, betyr ikke at man skal tolke det feil! Hvis ungen sier til meg at er du mammas kjæreste så klarer jeg fint å si at jeg er mammas venn :) og da graver ikke ungen akkurat noe mere, han eller hun fikk sitt svar.. Jeg tror vi voksne gjør ting mere komplisert enn det det er, og det ser jeg jo også på hva folk skriver her om enkelte ting, gjelder ikke bare denne tråden!
Jeg er enig med Kevin, ingen grunn til å vente veldig lenge med introduksjon. Så lenge man ikke dater veldig ofte og mange forskjellige. Barn er smarte, man kan fint fortelle de at man er venner. Og at man kanskje blir kjærester, hvis begge har lyst til det. Jeg tror det kan være positivt for barn å få en forståelse av at det er en bli-kjent prosess imellom, der man ikke vet helt sikkert hva som blir utfallet. Det er jo helt naturlig :-)
Jeg mener det bør være store forhåpninger til at det skal bli alvorlig ja.
Hadde du hatt barn selv Kevin, kan det hende du hadde tenkt litt annerledes.
Men som sagt forstår jeg hvordan du tenker og. Det er flere måter å møte et barn på. Og i en setting med lek og andre barn f.eks hvor barna holder på med sitt, og mamman eller pappan "dater" litt. Blir det jo ganske uskyldig.
Jeg er bare var på dette. :)
God kommunikasjon er like viktig får både barn og voksen. :)
for :)
Spruten, si du hadde hatt med barna på akedagen, også hadde hun du dater vært der. Det er mange der, både gutter og jenter. Du får jo en ide hvordan hun er rundt de, og hvordan de er rundt henne. Hun trenger jo bare være mere frempå og leke med de, og de tar jo det som lek.
Jeg har ikke barn selv, men står fortsatt for det jeg skriver.
Jeg skjønner barnet er det kjæreste man har, men man vil bare såre det enda mere ved å ikke inkludere det. For meg blir det som jenta lever et liv med meg og et med barnet, mens målet er at man egentlig skal leve sammen. prøvd å blande olje og vann?
Jeg syns det er vanskelig å bli kjent med jenta ordentlig hvis jeg ikke får være med den virkelige henne, vil ikke at hun skal være en annen fordi barnet ikke er der hvis du skjønner.
Såvidt jeg skjønner er det mange oppfattelser av "dating" her inne.
Jeg dater ikke, og jeg er ingen seriemonogamist. Og jeg ser en viss forskjell på å presentere 2 potensielle kjærester pr mnd, og 1 i året. ;-)
Selv har jeg ikke barn, og katten min er ikke veldig til å knytte seg til noen besøkende. Hun er like glad i alle, og savner ingen.
Dersom jeg dater en mann som har barn derimot...og merker at dette kan bli til noe (noe jeg merker kjapt)...er jeg åpen for å hilse på hans barn fra første dag, jeg. Ser ingen problemer i det. Ser heller ingen grunn til å vente av taktiske hensyn. Men det kommer mest an på når HAN føler seg klar for det. Jeg er fleksibel...
Et vanskelig spørsmål, uten et klart fasitsvar.
Jeg som har barna annenhver uke, og har annenhver uke uten har ingen hast med å introdusere de for evt ny kjæreste så veldig raskt..., men så har jeg ikke hatt noe seriøst forhold med noen etter skilsmissen, så det har til nå ikke vært en aktuell problemstilling for meg.
Kan jo være at jeg ser det annerledes hvis jeg plutselig treffer en det blir noe mer en et par dater med!!
Jeg liker denne diskusjonen.
I den settingen (akedagen) hadde ikke mine barn tatt skade av det. De hadde helt sikkert hatt det like morsomt som vi hadde, og kunne på en lett og ikke så høytidelig måte møtt på den jeg eventuelt hadde data.
Jeg har vært så opptatt av å skåne mine barn og har ikke tenkt på alle muligheten som egentlig finnes. :)
Ja, målet er jo å leve sammen. Si at du faller fullstendig for ei. Så kommer barna brått inn i livet. Dere har blitt ordentlige kjærester, men så kommer barna og alle utfordringer du må forholde deg til. Jeg ser den. :)
Mye handler om hva man selv har opplevd tror jeg. Viktig med slike diskusjoner som dette.
Det gir i allefall meg noe. :)
Jeg velger å be, ikke not, hehe :)
jeg tenkte mer på den egentlige presentasjonen, den hvor du tar med den du "er sammen med" hjem, ikke nødvendigvis for å presentere den som den nye kjæresten din, men sette den nye kjæresten i dine mest private og kjæreste områder i livet ditt... På din bane..
Seff, er man og aker, og dere er en hel haug med på det og den du dater er med, er det liksom noe helt annet, for da er det muligens fler som blir presentert som mammas/pappas venn. Da vil ikke barnet legge mer i det.
Men når mamma/pappa kommer hjem til barne og sier noe alla "Hei vennen, skal du hilse på mammas/pappas venn?", så vil barnet - så å si uansett alder- forstå at dette er en helt spesiell venn....
Det er liksom litt mer den problemstillinga jeg vil dere skal sette dere inn i.
For ja, venter man for lenge, kan forholdet "crash and burn" fordi forholdet er basert på et annet liv.
Men venter man for lite, hvor kun nyforelskelsen gir deg syn, da kan det bli "crash and burn" fordi forholdet blei alvorlig litt vel fort.
Og ja, det er forskjell... Slik som jeg, som ikke deler ansvaret til ungen min med noen, føler jeg"tidspresset" for presentasjon litt mer på kroppen enn andre, tror jeg.
Det kommer helt an på situasjonen.
Dersom jeg feks hadde en venn jeg hadde kjent i flere år, og som barna mine hadde møtt i mange sammenhenger tidligere. Så ville det jo være naturlig at de traff ham i slike sammenhenger også etter at jeg evt hadde blitt kjæreste med han. Men å fortelle ungene at han er min kjæreste, la han få overnatte, eller at de treffer han i andre settinger enn de er vant med (som feks hjemme hos meg uten andre venner til stede....med middag og stearinlys), ville jeg ha ventet med til vi hadde vært kjærester en god stund, og at ting var blitt veldig seriøst mellom oss.
En som barna mine aldri har møtt noen gang tidligere, ville jeg ha ventet en god stund med før de fikk treffe han. Om vi hadde tilfeldig møttes på butikken eller andre offentlige steder er jo greit. Men at jeg da hadde oppført meg som om jeg bare kjente han som en hvilken som helst annen kamerat.
For at en kjæreste skulle ha blitt presentert for mine barn som min kjæreste, så må jeg først føle meg sikker på at det er veldig stor sjans for at forholdet er langvarig (sånn resten av livet følelse).
Men hvor lang tid det tar før man føler seg sikker nok, kan jo variere. Og mye avhenger også av hvor mye man har fått tid til å oppleve sammen. For man blir ikke ordentlig kjent med noen ved å kun ha dype samtaler over en middag og stearinlys hjemme hos den ene.
Ofte ser man helt andre sider av folk når man opplever dem sammen med feks venner og voksen familie.
Og man ser ofte andre sider av dem i stressede situasjoner, osv.
Så hvor lang tid det går før jeg føler at jeg har sett mange nok sider (og selv fått vist mange nok sider) kan jo variere veldig.
Minney;
Der er du litt mer inn i mine tankebaner, du er bare flinkere til å forklare dem XD
@Calienta
Hvorfor tror barnet at det er en helt spesiell venn hvis man tar med en hjem og sier at dette er en kompis av mamma? Igjen nå gjør du det mere komplisert enn det der er. Senest i går møtte jeg en der barna var hjemme og vi var flere, var ikke noe problem dette. Var ikke noe som skulle tilsi at barna trodde det ene eller det andre, og det hele var helt vennskapelig.
Hvis ungen tror noe så la de tro det, de får ikke vondt. De tenker ikke mere over det. De er veldig lett å ha med å gjøre hvis man tilrettelegger de for det, men legger du opp til et avansert liv for ungen din så blir alt bare avansert. Dette er alt fra å være OVER beskyttende og ikke la ungen prøve ting.
Det er ofte forskjell på om mamma eller pappa har kun en venn/venninne på besøk eller en vennegjeng (to eller flere). Og det er også forskjell på hvor flink mamma eller pappa er til å oppføre seg som vanlig blant disse.
Mine unger begynner å bli såpass store at de kan finne på å spørre om ting som jeg kanskje ikke vil kunne svare på uten at jeg røper meg på at her er det "noe" mer. Mye kan oppfattes uten ord også, så jeg tenker ikke på at jeg røper ting med ord.
Foreldre kan tro at de er "som vanlig" etter et par øl, mens ungene merker at "noe" ikke er som vanlig. På samme måte kan foreldre bli annerledes uten å se det selv når den de er forelsket i sitter ved siden av dem i sofaen. Og unger kan da kanskje merke at det er "noe" mellom mamma og han mannen selv om ingenting sies og selv om de voksne selv tror at de ikke har "røpet" seg.
Og barna trenger ikke å være særlig store før de merker det "noe".
Så jeg tenker at verken jeg eller han har vondt av å vente til vi faktisk kan fortelle ungene våre (han har jo kanskje også barn) at vi har funnet en kjæreste. Og fortelle dette en stund før de faktisk treffer han. Ikke fortelle det samtidig som de treffer han.
Så ungene får litt tid på å venne seg til tanken på at mamma har en kjæreste før han kommer på besøk. (Og da mener jeg ikke timer før.....men helst et par uker eller deromkring).
Det kan være mange ting å ta med i aspektet ved introdusering av en ny partner til barn.
Noen barn kan føle seg avvist og ikke elsket av mor/far i møte med foreldrenes ny flamme. Selv om vi vet vi elsker våre barn uansett, kan det bli vanskelig for barn og se..i starten av et forhold er man jo oftest veldig forelsket, og det kan føles tungt for et barn.
Det er sikkert forskjeller i hvor gamle barna er, om de er store nok til å snakke med om dette eller ikke..
Mine eldste f eks spør stadig om ikke jeg har tenkt å få meg kjæreste snart, mens yngste på 6 år, sier at hvis mamma får seg ny kjæreste får hun ny pappa og det vil hun ikke..altså!!!..hvor jeg sier at sånn er det jo ikke, og hun sier at jo, i hennes verden er det sånn....hmmm...ikke lett med andre ord;)
Kevin;
Som du selv sa... "Senest i går møtte jeg en der barna var hjemme og vi var flere"....
Jeg legger trykk på ordet FLERE...
Senarioet jeg satte opp var en til en med barna...
Man skal aldri undervurdere barn, de oppfatter så mye mer, og første gang en forelder presenterer kjæresten sin forran barna, og det er bare de to voksne pluss barna det er snakk om (det seg være 1 eller 5) vil dette/disse barna helt uten vanskeligheter merka at mamma/pappa er nervøse for hvordan de skal like hverandre, hvordan den nye partneren ser deg med ungene, hvordan barna ser på den nye kjæresten (jeg vet om fler som ville kuttet ut den nye mulige romansen kun fordi barna virkelg ikke likte vedkommende), merker barna at mamma/pappa er nervøs...
Mye kan spille inn, og barn er myyyye mer mottagelige for kroppsspråk og signaler enn voksne. Tro det eller ei.
Enig at det sjeldent eller aldri er et prob når FLER venner samler seg hos deg en gang og barna er hjemme. Barna vil ikke være så på vakt da.
Støtter meg enkelt til Minney's forklaring, ser hu egentlig gjør en myyyye bedre jobb enn meg =)
Og som 2Be-or-not sier.... litt aldersmessige forskjeller er det jo og... og situasjonsmessige forksjeller.
I rest my case. :)
Jeg kommer til å vente en god stund før jeg presenterer en kjæreste. Hvor lenge kommer an på følelsene som er i bildet. Noen ganger får man "sikkerheten" fort, mens andre ganger kan man gå og være usikker en stund. I det siste tilfellet så vil man jo vente med å presentere vedkommende for barna også.
Men, jeg ser for meg at det går an å treffes som tilsynelatende venner, selv om barna er der. At man går en tur, går og tar en kaffe o.l.
I alle fall kan det være en mulighet i mitt tilfelle der barna er 1,5 år og 5 år.
Blir det for ofte så blir man kanskje gjennomskuet da :p
Vanskelig dette synes jeg, det blir uansett så man føler seg frem :)
kvein:
Skjønte ikke den jeg =P
Det betyr jeg ikke gidder å diskutere mere ;)
Selv synes jeg det er unødvendig å involvere barn i tidlig datingprosess. Vi bør jo først bli glad i hverandre......
jeg involverer ikke barn i datingen min., de har møtt en og han var det alvor med. Man må i hvertfall være sikker selv på at det er alvor før barna introduseres, og som sagt være varsom for signalene dems og gjøre det litt etter dems premisser kanskje..
Eg har ei på 19 månader og vil ikkje introdusere ho for nokon så lenge eg ikkje er sikker på at dette er ei som eg føler meg svært sikker på. Eg vil ikkje barnet mitt skal knyte seg til nokon som lett kan forsvinne ut av livet. Det vil vere veldig sårt. Stabilitet er kjempeviktig for eit barn.