Parforhold - en romjulsundring..

Julen er her. Tiden av året der familieidyllen er/skal være på sitt beste. Så oppdager jeg at et par i slekta har gått fra hverandre og setter kaffen i vrangstrupen. Det lykkeligste paret der all idyllen var stor. Samme dagen sitter jeg i selskap, og får høre om barndomskompisen min som nettopp har gått fra dama som hadde vært utro i sommer. Hun fortalte det og la seg flat(all respekte til henne for den). Den vakreste, søteste jenta som nesten finnes. Han klarte ikke akseptere dette. Midt i dette, er ei kollega i fullt skilsmisseoppgjør med advokater, barnefordeling osv.

Jeg undrer, er vi ment til å leve sammen som et par? Mange har jo opplev deler av slikt selv, så hvorfor gidder vi alle bruke tid på å søke "hun/han rette". Finnes hun/han?
Det er i utgangspunktet meningsløst hvis all kjærlighet en bygger opp skal smuldre bort og brytes ned over tid, eller på grunn av et sekunds uklokskap?

Undrende her... how to make success? Hva er lykken?

Merry christmas:-)

Mange fine tanker her, og materie til å spinne videre på. Jeg synes det var litt rart at ingen har respondert på denne tråden før.

Spørsmålene vi må spørre oss er kanskje "Hva er målet med å være i et forhold?" og "hva er meningen med kjærligheten?"

Hvis målet med å være sammen med noen er å være lykkelig, gi og få kjærlighet, så har vel alle de parene du beskriver nådd det målet? Når man ikke lenger kan oppfylle sin rolle som den som elsker og tar i mot den andres kjærlighet, så er også meningen borte.

Jeg tror det finnes en rett for noen, og mange rette for de fleste av oss. Det mennesket som var den rette da vi var 17 år, har forhåpentligvis vokst og utviklet seg i årenes løp, og er derfor ikke nødvendigvis den rette 15-20-30 år senere?

Om vi er ment å leve sammen som par? Tja, noen er nok det, og andre ikke. Jeg tror det kommer helt an på hva partene i forholdet legger i det. Hva slags forventninger har vi til oss selv og den andre i forholdet? Hvor langt er man villig til å strekke seg for å få et forhold til å virke, og er man villig til å tilgi seg selv og den andre for de store tabbene?

Jeg veit at det er godt mulig å være lykkelig for seg selv, mitt ønske er å oppleve kjærlighet og lykke sammen med et annet menneske igjen. Jeg tror ikke nødvendigvis at det mennesket må være "den rette" for evig og alltid. Det har jeg trodd før, og ikke fått rett. Men er jeg så heldig å bli sammen med en som er den rette her og nå, og han også opplever det, tenker jeg at man må ta det videre derfra.

Det er så mye enklere å se ting klart og i perspektiv når man ikke er mitt oppe i dramaet selv. Det å vite her og nå hva man mener, søker, ønsker, håper og tror, trenger ikke å være slik man reagerer når det kommer til stykket.

Just sayin....

Tror kanskje heller man ikke prøver nok evt ikke er knyttet nok til partner? Det er som regel noe som mangler dersom man søker dette hos en annen person. Man må som spongebob1 sier vokse sammen og også ta seg tid til hverandre. Man burde få noe mer hos partner enn det man får hos andre personer føler jeg. Da vil man kunne holde sammen selv om det blåser litt i toppene.

Mye løses vel med kommunikasjon, og da skikkelig kommunikasjon der begge får luftet sine tanker uten at den andre absolutt må mene noe om det annet enn bare være der å lytte. Være tilstede og støtte hverandre. Man må også kunne være en som pusher litt på den andre for å utvikles og å være en som heier på partner når man oppnår suksesser. Men dette kommer ikke av seg selv og det er vel lett å bli for opptatt av ting og gjøremål slik at man ikke tar seg tid til nærheten som kreves for å holde sammen over tid.

Lykken over tid er vel de små øyeblikkene man har sammen som par, som bare er oss to, som får begge til å smile og huske gode tider senere. Det er vel ikke alltid like lett å sette pris på i dagens mas og stress, men er nok det som er det viktigste. Samliv er ett lagspill, og den dagen man ikke lenger har felles mål så går det vel galt. Ingen enkel oppgave men er mulig for mange :)

Et sekunds uklokskap, sier du?

Hvis man på forhånd ikke har et veldig bevisst forhold til utroskap, så kan det kanskje dreie som et sekunds uklokskap. Hvis man derimot på forhånd tenker grundig i gjennom dette og tar et bevisst standpunkt om å IKKE være utro, så kan man holde seg til planen om man vil. Sissel Gran understreker viktigheten av dette valget FØR man havner i siyuasjonen. Da er det lenger bare ikke et sekunds tankeløshet - men en endring av mening, en bevisst handling hvor man kaster det man har bestemt seg for, over bord. Kåt eller ikke kåt. Det handler om å ikke leke så mye med ilden at man man blir overtent, og ikke greier å snu.

Så ja, kjærlighet er skjørt. Det tar lang tid å bygge opp, og kan rase sammen på et blunk som et korthus. Så hvorfor noen gidder å risikere et forhold de ønsker å være i ved å være utro, er meg en gåte.

Det meningsløse er at mange ikke skjønner viktigheten av trofasthet før det er for sent.