Om kurtise og sinte hvite menn

[Notat 1]
Når det gjelder kurtise er det kanskje best om mannen tar på seg hele subjektets rolle; bestemmer fult ut hvem han ønsker og distansert helt fra objektets tanker tilbake. Kulturelt sett er dette normen; og de fleste kvinner ville faktisk foretrekke det; at en manns selvvurdering og derav selvsikkerhet avgjør hans verdi; slik at de ikke selv havner i den knipe at de må gjøre en vurdering. Det er jo skittent og den feminine fordøyelse er på langt nær robust nok (ikke om hun åpner øynene virkelig), alle hennes instinkter stritter imot.

Men dit et vi nå engang kommet. Realiteten er at man som et produkt av feministisk mistenksomhet trenger å vite at man blir sett som den man er, ja kanskje som det laveste av den man er, men allikevel se at man blir elsket. Vanskelig nok i seg selv da andres opplevelse av oss er til enhver tid er farget av andre faktorer som ikke er oss. Det gjelder også vårt bilde av hvordan vi blir oppfattet.

Uansett; utviklingen er ureversibel. Overalt hvor moderniteten er og man fornekter den, tapes fruktbarhet. Bare se til Italia; - og det ligger mer bak enn et enkelt ’valgfrihet’. Fra historien vet vi; først oppsto kvinnen, så gikk hun inn i noe som ligner det første yrke (i tidlige samfunn), mannen oppsto som konsument; over tid subtilt i alle former for kjærlighet, deretter eskalerte det til dagens situasjon der han må se seg som objekt fra kvinnens blanke øyne og er umyndiggjort fra sine talent og sin bedrift. Også her ligger kvinnens list og overlegenhet.

For å beskrive det overtydelig: I den grad betegnelsen 'sint hvit mann' har noe innhold og i den grad han kan oppfattes feministfiendtlig er det ofte i kraft av at han motsetter seg kriteriene som ligger i kvinnens objektivisering av mannen; nemlig praktisk tilstedeværelse i hverdagslivet, evnen til ikke og legge merke til hennes mangler, evnen til og komplimentere samt iboende gjennomsnittlighet så han glir trygt og synlig frem på alle sosiale arenaer. En mann derimot, vil avsky en slik kategorisering; han vil ønske å bli dømt ut fra sine topper; ut fra evnen til og stå alene, evnen til og kategorisere og dømme på tvers av det sosialt aksepterte, evnen til og holde tilbake en hjelpende hånd der den ikke er behøvd; rett og slett evnen til oppdragelse. Han ønsker å bli sett der han beveger seg inn mot den mest formidable radikaliseringsfaktoren av alle nemlig kjedsomhet. Kanskje bør det ikke overraske at en slik mennesketype eksisterer nettopp her i Nord Europa hvor enhver mann og kvinne til enhver tid er så opptatt i egne tanker at ethvert forsøk på kontakt oppfattes som et overgrep, en inntrengen i det mest private, et tegn på manglende manerer og takt.

De meste sårede av våre kvinner (og derav mest klarsynte); de som ser mannen som årsak og utøver av all vold og alle skjevheter i samfunnet har derimot rett i følgende; mannens tørst for grusomhet er konstant. Å se oksens avbrekte forlegg. Se blodig sinne der den oppskjært går i siste kast mot matadorens sverd for og få sitt hjerte gjennomskåret. Dette er i oss og slik er vi. Slik skapes også gode vekstforhold. Det kvinnen har missforstått er at hun ser det som kvinnefiendtlig. Mulig har hun igjennom årtusener som objekt lært å oppfatte seg som det eneste objekt? Faktum er at kvinnen bare unntaksvis er offer for maskulin brutalitet (og da alltid av den svakeste type menn), i de aller fleste tilfeller vender han konflikten innover og mot seg selv. Dette er den nødvendige konflikt og et tegn på livsbekreftelse. Mest av alt ligger det i våre handlinger en kjærlighet til kvinnen. En vilje til og trosse all motgang og selv å skape den ytterste motstand der veien ligger åpen.

*svett*

Jeg leste alt, takk guu for at det var på bokmål. ;-)

Det heter irreversibel, ikke ureversibel. Det var det eneste jeg bet meg i merke da jeg forsøkte å lese dette vrøvlet.