Terskel for å møte noen

Ok, mulig dette er noe som er opplagt og som står tydelig oppført i "Den Store Uskrevne Sjekkebibelen", men hvor lang tid skal man "akseptere" at det tar fra første meldingsutveksling til man møtes i det virkelige liv?

Grunnen til at jeg spør:

- Jeg føler profiler og bilder ikke gir et særlig godt pekepinn på hvordan ting kommer til å føles når man møtes. Har fortsatt til gode å oppleve at det bildet jeg danner meg av en person gjennom bilder/profil/meldingsutveksling stemmer særlig bra med virkeligheten, derfor foretrekker jeg å møtes så fort som mulig. Har dere andre vesentlig forskjellig oppfatning her?

- Det virker nesten som om noen bare vil chatte? Har pratet med noen i nærmest det evige, og har selv stadig kommet med hint om at vi kanskje burde "hooke-up" og ta det IRL, men nei. Greit hvis det skyldes manglende interesse, men hvorfor i alle dager fortsetter de å skrive med meg da?

- Burde man alltid tolke lunken respons som et tegn på lunken interesse?

Bare lurer jeg. Selv tenker jeg som regel slik når jeg leser en profil:

- Jenter er jammen vakre. På hver sin måte. Hun her intet unntak (Gjelder de aller aller fleste)
- Positive mennesker gir meg positive følelser. Hun er utstråler en positiv energi (gjelder alle med bilder der de smiler)
- Jeg har tro på skape felles minner. Å gjøre ting sammen. Har vi noe felles? (alle med høy match iallefall har dette)
- Virker man å ha et verdigrunnlag som kan forenes? (sjelden det reises noen røde flagg her heller)

Jeg vil si 50% filtreres ut i denne prosessen. Til de som er igjen sender jeg en melding (ikke sånn masseutsendelse altså, men en nå og en da). Ikke noe kjipt ala bare "hei", "hvordan går det?" eller "du virker sexy/søt/kul/whatever" (som de sikkert får hele tiden), men prøver å gjøre det litt annerledes, artig og personlig. Omtrent 1 av 5 ender med å svare, og en del leser det aldri. Fair enough, de var sikkert ikke interessante uansett. Så, i meldingsutvekslingen:

- Gir hun uttrykk for å være interessert, eller er hun bare høflig? Tar det lang tid før hun svarer, hvordan er tonen, stiller hun spørsmål tilbake, etc.

Og er man først det at man ikke blir avvist, hvorfor da ikke bare møtes snarlig?

Kall meg rar, men jeg forelsker meg ikke i profiler, jeg forelsker meg i personen bak profilen. I måten de smiler på, i måten øynene lever på, i små sjarmerende fakter, i måten de bærer seg selv på og takler overraskelser. You name it. Det meste man aldri kan lese ut fra en

..profil. :)

Psj. Min profil hadde sjarmert filla av deg!

@Paraply - Hadde? :-) *blir nysgjerrig*

Får følelsen at vi leker gjemsel her inne jeg...

Jeg er ganske enig med TS - jo lengre tid det tar før man møtes, jo lengre tid kan man sitte og koke opp bilder i hodet sitt på hvordan vedkommende er. Sjansen for at man blir skuffet blir da desto høyere jo lengre tid det tar.

Men på den andre siden: det tar alltid litt tid å bygge opp tillit. Her er alle forskjellige. Noen vil møtes med en gang, andre trenger lengre tid på å bli trygg på motparten før de går med på et møte. Noen er skikkelig utadvendte og viser seg fra sin beste side med en eneste gang, andre er sjenerte og trenger litt tid eller flere møter på å bli varm i trøya.

Selv synes jeg at jeg er superflink til å både gruble og skrive, men kan plutselig finne på å bli kjempenervøs ansikt til ansikt første gangen jeg treffer nye folk. Jeg tror derfor at jeg kan tjene på å skrive et par meldinger med jenter før vi treffes for å vise at jeg ikke er en komplett stammende og rødmende idiot hele tida. Men prøver å utfordre meg selv til å treffe ukjente folk for å bli flinkere i møte med nye venner jeg ikke har blitt kjent med enda.

Men må si at jeg enda har problemer med at det skal være gutta som må være aktiv og ta initiativ til å treffes, men det er vel kanskje sånn vi er laget til tross for all verdens likestilling?

Klart vi leker gjemsel! ;)

Ingen som sier det er gutta som skal ta initiativ.
Er det ikke slik at man skriver til noen om man har lyst? Uansett hvilket kjønn man er?

@TS
Det beste er å møtes så raskt som mulig, hvis man ikke er innmari glad i å skrive :-)
Men det er mange som ikke tør!

Min terskel for og møte noen er veldig avhengig av situasjon. Jeg hadde en "kaffedate" på søndag med en i forumet, veldig hyggelig. Men det var bare det, ikke noe mikkmakk og tull. Det var kaffe..rett og slett fordi vi befant oss på omtrent samme sted den søndagen og fordi vi hadde bablet her og det var hyggelig og treffes. DA har jeg lav terskel.

Ellers er jeg nok litt tilbakeholden. Ikke fordi jeg ikke har lyst egentlig, men fordi jeg får litt fnatt av "date-karusellen", det blir så kleint og masete? Jeg liker og treffes helt uten noen forventninger..på et sånt nivå at man ikke trenger og "si fra" om man ikke vil treffes igjen. Og jeg liker at det er jeg som tar initiativet. Og det gjør jeg ganske ofte.

Respons på lunken interesse vet jeg ikke, jeg er veldig treg til og svare egentlig, og jeg liker de som minner meg på at jeg har surra meg bort..fremfor de som furter. man kan jo ta folk som de er, eller la vær. Men endre folk skal det tross alt litt til før man klarer.

Og jeg driter i profiler..veldig sjeldent jeg leser noen, jeg skriver til de i forumet stort sett..og da leser jeg jo profilen, om jeg flirer litt av profilen fordi jeg synes det er gøy og lese..så er det bare et pluss. Da skriver jeg alltid.

Lurer på hvorfor det skulle være så skummelt men, blir jo lettere å takle "avslag" når man har gjort det noen ganger. Så det er jo bare å prøve. Merker jo ikke om man liker en person skikkelig før man har møtt dem og tilbragt litt tid sammen. Men er vel mange som er litt nervøse for bare det å svare på en melding. Selv om jeg til tider kan være litt reservert virker dette snodig selv for meg, er vel ingen som biter ( vel nesten ingen da :p ) og hva taper man på å ihvertfall forsøke?

Mulig noen som har en del dårlige erfaringer siden de ikke tør helt møtes??

@Dize
Skjønner hva du mener med "date-karusellen", men kan man unngå den i dette gamet her? Selv tenker jeg ikke så høyt om det å stikke på date, det blir nesten uansett hyggelig. Synes jeg da. Selv om det ikke blir "klaff", synes jeg ikke det er kleint heller. Det er jo alltid hyggelig å møte nye mennesker, om det blir 100 venner per 1 kjæreste så er det jo vinn-vinn. :-)

Vi er nok forskjellige. Men hun jeg har falt hardest for i livet så langt var ei jeg ikke følte noen kjemi med i hele tatt i starten, annet enn at vi ble usedvanlig gode venner. Etter det velger jeg å gi alle en sjanse, man vet aldri.

Ja, jeg tror jeg kan unngå den i dette gamet. Jeg flørter, bevares..men jeg er veldig tydelig på hvilket stadie jeg er på..vi treffes Om vi treffes..bare fordi det er hyggelig og treffe folk. Så får man ta det derfra. Om man da vil treffes igjen, så er det jo greit. Om ikke så er det greit også.

Det jeg synes er vanskelig, det er at det er såå himla mye hyggelige folk her..så det er jo helt umulig og vite noe som helst og jeg blir bare helt forvirret og ender med og ikke treffe noen kanskje?

Nei, ikke at det mangler noe. Men jeg synes stort sett folk er veldig hyggelige, det er vanskelig og skille hvem som er MER enn bare hyggelige..når man i utgangspunktet synes de fleste mennesker er hyggelige. :-)

Oi, den siste tanken din der var en jeg aldri hadde sett komme.. :p Et kjempekomplement til alle her da! :-) Og en aldri så liten tankevekker....

Kanskje problemet ligger i nettopp hva man legger i en date. Om noen er hyggelige og ikke helt "turn-off" på en eller annen måte så har jeg lyst til å møte dem. For å bli bedre kjent, no strings attached. Er kanskje derfor jeg aldri heller har skjønt hva som er så forferdelig med å si hvordan ståa er underveis i date-forløpet, det er jo bare en sjelden gang iblant at alt går veien og forventer det derfor ikke...

Jeg forelsker meg også gradvis, så kanskje det er noe med det. Det er liten følelsesmessig fallhøyde på de første datene...

Nesten alle mennesker er hyggelige mennesker..morsomme og snakke med på sin måte. Det er jo alltids ett-eller-annet ved de aller aller fleste man liker?

Når jeg sier mer enn hyggelig, så mener jeg vel; mer? At det er noe mer der..det vet man jo ikke..så hvordan kan man velge bort noen? Jeg synes det er vanskelig, og snakker med alle som snakker til meg stort sett. Og jeg kan jo ikke møte alle de, det skjønner jo jeg også..da må jeg slutte og jobbe og date på heltid. Sukker-hora! Hehe! Men ja..så jeg tenker at jeg holder meg unna date-karusellen til jeg møter en som gjør at jeg tenker annerledes enn ejg gjør nå? Eller noe sånt.. Jeg vet ikke helt jeg, veien blir litt til mens man går? Jeg har ikke gjort dette før og føler meg litt som Bambi på isen for og være helt ærlig.

Jeg synes det morsomste er når det er sånn som på søndag. Vi var tilfeldigvis i nærheten av hverandre den dagen og møttes i en times tid for og skravle. Ingen big deal. Send meg en post når du kjører forbi Hønefoss, så tar vi en kaffe? Det er helt ukomplisert..og veldig hyggelig. Synes jeg da. :-)

Da er vi to. :-)

Og på veien har jeg tenkt å lære så mye som mulig. :)

Terskelen for min del er nok veldig høy. Og jeg ser for meg flere scenarier hvor dama blir uinteressert innen jeg føler jeg er klar. :P

Nei. For da er jeg på karusellen? Jeg vil ikke det, jeg vil ikke ha en mening og hvordan en partner skal være. Men jeg er veldig tydelig i profilen min på et par ting, så jeg luker bort en hel del der. Jeg vet jo ikke hva jeg ser etter..jeg vet det underveis tror jeg. :-)

Jupp! Venter på Trampe vettu, så kan vi skli litt sammen. :-D

Synes Dize tenker smart jeg. Å være åpen og ydmyk for at det uforutsette kanskje kan være det beste er et tegn på visdom.

Dessuten, å våge kjærlighet er jo som å våge seg ut på tynn is. Spørsmålet er - når man får en med seg der ute - om man er samkjørte nok til ikke å gå gjennom den ved et eller annet tidspunkt...