Innenfor skallet.

En ting jeg lurer på...

-Jeg er en mann som på tross av alderen har fått svært lite erfaring med jenter/kvinner på et romantisk nivå, dels av årsaker jeg ikke hadde kontroll over i yngre år, og dels fordi dette nok også har formet meg mer enn jeg liker å innrømme i senere år.

MEN jeg er også av de som får masse skryt av venner; de ramser opp alle de positive egenskapene jeg har (deriblant et OK utseende, så jeg tror ikke nødvendigvis det er der problemet ligger) og sier at den som "ender opp" med meg kommer til å være utrolig heldig (jada, jeg er en av DEM....).

Så - dersom vi stoler på disse vennene (kanskje trekker fra litt for kjente), så sitter jeg altså her og er nærmest et "kupp", i alle fall sammenlignet med en del andre. Og allikevel er jeg singel, og har vært det over lang tid - nærmest kronisk.

Jeg er nok en noe stille og rolig, kanskje beskjeden type sammenlignet med andre menn. Jeg er ikke den som brøyter vei inn i et lokale, griper mikrofonen og skriker "Living on a prayer!!!" med eller uten musikk(!), som er fysisk påtrengende, høylytt, påståelig, kranglevoren osv. Jeg har nok i det hele tatt ikke de voldsomme følelsesutbruddene over noe, men er mer laidback, "jevn" og forsiktig.

Så til spørsmålet: Dersom jeg altså, "på tross" av det ovenstående, ER en knakandes bra kar sånn egentlig - er det virkelig sånn at det er totalt uaktuelt for jenter/kvinner å gjøre et lite forsøk på å se igjennom denne ytre, initielle sjenertheten, usikkerheten og "roligheten", og ta meg for alle de positive egenskapene som tross alt er der inne? Når det første hinderet vel er overstått, så står jo jeg tilbake og er en bra mann visstnok, så hvorfor er det så uoverkommelig?

Det følgende er vel sagt til det kjedsommelige, men det virker som at når det kommer til "bad boys", DA er det plutselig veldig interessant å forsøke å se innenfor det harde skallet og prøve å finne noe mer der inne. Men altså med en mer stille og rolig fyr som går for å være en bra mann så er det ikke aktuelt i det hele tatt å kanskje overse det litt forsiktige ytre og se hva mer han har å by på? Han har liksom påmalt "Turn off" og "Kun venn" i panna, og da er det ingen vei tilbake?

Er dette virkelig så enkelt som at man blir styrt av evolusjonære linjer som ligger der og pusher? At "bråk", skråsikkerhet, og påtrengenhet er ansett som mer "virilt" og mandig? Men selv da; hvorfor ikke gi den rolige en sjanse i det minste?

Ok, det ble mer et "standard innlegg" enn jeg hadde tenkt; jeg synes ikke jeg fikk frem det jeg egentlig ville si på en bra måte. Men poenget er at jeg blir fortalt at jeg må bli mer selvsikker, "gå på" og "ta styringa". Men er altså ikke typen til det; jeg har behov for at hun gir meg en sjanse og "inviterer meg inn", om ikke annet så ihvertfall med et blikk og kroppsspråk, så jeg vet at jeg har en mulighet der.

Men jeg kommer altså sjelden så langt, fordi min måte å være på tydeligvis er en "turn off", i den forstand at jeg kun er vennemateriale. Men når folk altså ser en del gode egenskaper hos meg; hvorfor er det da så umulig å se forbi forsiktigheten og kanskje også klønetheten, og satse på at jeg kanskje faktisk har en del å by på når jeg først "kommer i gang"?

Jeg opplever gang på gang at jeg kanskje er i ferd med å få litt kjemi med ei jente/kvinne (ikke fra Sukker, men ellers, via venner eller byen), men de ender så og si alltid opp med en av de som er mer frempå (eller en gift kompis, som skjedde nylig) i løpet av kvelden.

Instinktene til jentene har vetorett, og de vetoer alle som ikke viser nok selvsikkerhet. Da hjelper det ikke hvor mye hun liker fyren på et høyere plan, han er bare vennemateriale.

@Bra mann? Jeg veit åssen du har det... jeg er typisk den type mennekse... guta vil enten ha meg som en kompis (japp, du leste riktig, selv som jente er jeg kompis), eller jeg er ikke noe for dem what so ever...
Har hatt noen få forhold, men aldri langvarige...
Selv får jeg, som du stadig høre at den som ender opp med meg er heldig, det er ikke utseende og jeg er et godt lynne osv osv... Vel, hvis det ikke er det? Hva er det da? Er jeg laget feil da, siden ingen vil ha meg liksom??
Venner mener det nok godt, men det trøster ikke at ingen "vil ha meg" hvis det ikke er utseende eller lynnet eller noe slikt som er prob... =P

Ønsker deg masse lykke til jeg, @Bra mann?, håper vennene dine har rett og at henne du havner med til slutt er mer enn verdt all ventingen =)

"Er dette virkelig så enkelt som at man blir styrt av evolusjonære linjer som ligger der og pusher?"

Ja.

TS

Kjenner at jeg sitter igjen med mange tanker etter å ha lest det du skriver.
Derfor håper jeg det er ok at jeg kommer med et par spørsmål til deg?

1. Hvem er det som har satt merkelappen "venn" i panna di, og er den umulig å fjerne?
2. Disse jentene som tiltrekkes av Bad Guys - er det jenter du selv søker? Er det egentlig relevant for deg?
3. Du lurer på hvorfor er det uoverkommelig å se bak skallet ditt. Tja...ER det uoverkommelig da? Hvem sier så?
4. Du sier du trenger en invitasjon inn. Men om du hadde fått denne invitasjonen: Ville du turt å gripe den?
5. Du snakker mye om "umulig". Hvem sier det er umulig? Er det noe du har bestemt deg for?
6. Du skriver "dels fordi dette nok også har formet meg mer enn jeg liker å innrømme i senere år."
Hva er det du ikke liker å innrømme - og kan det tenkes at noe av årsaken til ditt single liv ligger her?

Om du er skremmende ærlig med deg selv, i hvor stor grad tror du at du "styrer" dette selv?

Personlig så driter jeg en lang marsj i om du har mye eller liten erfaring. Det er ordnet på en helg. Serøst :-)

Både jeg og de venninnene mine jeg kjenner ganske godt løper ikke etter "bad-boys" og tenker at innenfor "skallet" så er de gode på bunnen.

Til syvende og sist så handler det ikke om fyren er frempå, mer stille og forsiktig, eller noe midt imellom. Ofte så er det jo (dessverre) slik at det første man legger merke til hos en gutt er utseendet. Men det er jo likevel mange kjekke karer som ramler inn i kategorien "lite tiltrekkende" straks de åpner munnen.
Og så er det haugevis med karer som ser helt "gjennomsnittlige" ut som blir utrolig kjekke når man blir litt kjent med dem.
Men da handler det jo mye om hva slags personligheter man tiltrekkes av.

Jeg for min del kan gjerne få til å like en stille fyr dersom han likevel klarer å bryte tausheten når det er noe som faktisk er viktig. Som feks å ikke ha noen problemer med å gripe inn blant helt fremmede dersom han ser mobbing, som å tørre å si rett ut til den utro kompisen sin at utroskap ikke er greit og at dersom han fortsetter så tør han også å fortelle dama hans om det, som å tørre å si ifra hvis det er noe som skranter i sitt eget forhold og ikke gå rundt taus og tro at ting ordner seg av seg selv....osv.

Jeg tror kvinner liker myke menn som er sterke når det er på sin plass, og som seff ikke er tøfler fordi om de er myke. Og at det ikke er så mange kvinner som egentlig vil ha en bad-boy som ofte til slutt viser seg å være en tøffel når det virkelig gjelder og på de viktige tingene i livet.

Hvis jeg stempler en mann som "venn" så er det fordi jeg liker vedkommende veldig godt, men er ikke fysisk tiltrukket av ham.. da hadde jeg ikke klart å ha et forhold uansett hvor snill og omtenksom etc han er, fordi jeg hadde ikke klart å kysse vedkommende, eller hatt et intimt forhold. Det er det som er forskjell for min del når det kommet til kjæreste/venn aspektet i en relasjon med en mann. Det er utenfor min kontroll, er mange "venner" jeg hadde ØNSKET jeg var tiltrukket til, slik at det ikke ble HELT feil å kysse..

Svaret finnes i avsnitt 4 i innlegget ditt. Du er nødt til å gjøre deg synlig og vise at du finns og hva du står for. Tror ikke det er så mye vanskeligere jeg. Eller jo. det ER vanskelig. Vet det av egen erfaring!

@Z:
Jeg er sliten for øyeblikket, så jeg tror jeg istedenfor å svare punktvis heller tar til meg kjernen i det du skriver, og tenker over det. Det er heller ikke sånn at det jeg skriver er fullt så bastant og ensporet som det kunne virke. Av og til har man bare behov for både en utblåsning og noen svar. :)

Helt greit, Bra mann? Man velger selv hva man skal forholde seg til og ikke....også ord fra meg :-)

Om jeg skal komme med ett råd? Ikke tenk så mye. Våg å bare være....så blir det også enklere å dele.

Lykke til, TS! :-)

Prøv å snu på det: Isetedet for at damene velger deg bort pga at du er sjenert, så er det kanskje du som ikke slipper dem inn på deg ettersom du er det. Kanskje.

HerrFekt sier det på en enkel måte, selv om det ikke føles enkelt. For når vi ikke "trives", lukker vi oss gjerne inn. Vi pakker oss inn på den ene eller den andre måten, og resultatet er at varmen verken kommer inn til deg eller ut fra deg. Man må våge å åpne opp hvis man skal "utvides" følelsesmessig - om det gjelder bare en selv eller i relasjon til andre.

Tror jeg.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det trådstarter skriver om. Jeg var aldri populær, jeg følte meg som regel nokså usynlig da jeg var barn. Jeg er flink, hjelpsom, "snill" og empatisk, og fikk, som trådstarter, gjerne høre at jeg var et godt mannsemne og at den som fikk meg var heldig bla bla bla ... Kjæreste fikk jeg når det var damene selv som var litt frempå, og jeg hadde noen få, men lange forhold. Ute på byen har jeg aldri truffet noen, men nå kan vel det ha noe med at jeg aldri har vært særlig glad i å gå på utesteder.

Så var jeg et år i et stort og langt land i Sør-Amerika. Uten at jeg endret meg eller min adferd så veldig mye, må jeg si at det ble noen opplevelser som ikke står så mye tilbake for det som blir de såkalte "bad boys" til del her i Norge. Selv med min begrensede eksponering ble det til og med litt sjalusidrama. Hadde jeg bodd mer sentralt, og ikke langt ute på landet, kunne det blitt riktig så interessant!

Så hva er forskjellen mellom Norge og det lange landet? Selv om det kan være eksotisk å være europeer, forklarer ikke det hvorfor jeg skulle ha suksess med damene der nede. Mye av forklaringen, tror jeg, er at man der er _vant_ til å være høflig og at andre er høflige mot en. Det blir lett å innlede en samtale på den måten. Så, når man er kommet i gang, ligger alt til rette for å bli bedre kjent.

Er kanskje noe med at man slipper seg mer løs når de er så vennelige i utgangspunktet, og dermed fremstår man som mer "selvsikker" mot det litt kaldere Norge der man helst ikke snakker med fremmede på den samme måte.

Du må bare gir litt mer faen.

Jeg forholder meg til det første innlegget ditt, og har ikke lest resterende kommentarer:

Du høres ut som en midt i blinken, strålende mann helt til jeg kommer til nest siste avsnitt. Da skjærer du inn på det kjedsommelige sporet som mang en sukker-mann er inne på. Den mentaliteten kjeder meg rett inn i margen - nå som alltid-, og det er så fjernt fra hva jeg selv tenker at jeg knapt har ord for det selv.

Jeez, ikke rart jeg er singel hvis menn tror det er hva de bør presentere meg.

Jeg har tilfeldigvis sett noen videoer angående sjenerte gutter på youtube, siden jeg prøver å forstå dem (og hvordan forstå når de er interesserte i deg eller ei). Det er ikke alltid så lett å være den jenta som er keen på en sjenert gutt, så det er fint om du prøver å lære deg å være tydeligere med kroppspråk og slikt. Det er gjerne ikke noen annen måte å gjøre det på enn å analysere egen adferd (siden den adferden leder til kun kjedelig vennskap).

To råd som jeg synes så nyttige ut er:
1. Plukk opp hennes endringer i kroppspråk. Bruk øyenkontakt, prøv å ikke være for unnvikende. Prøv å besvare enkel berøring slik at dere kommer forbi den intimitetsgrensen. Hvis hun tar deg på armen, så er det nok trygt å finne en unnskyldning til å ta på henne også. :)

2. Hvis hun forsøker å være morsom eller erte deg, så vær med på leken og spill på det. Det er hennes måte å si "jeg vil se om vi kan være lekne og uformelle", og slik spøking bryter barrierer lettere enn dype samtaler.

Åh, kanskje du kan fortelle meg hvordan jeg får en sjenert gutt til å ta litt mer initiativ? Jeg har ikke lyst til å bestemme alt!

Som flere her nå har sagt i ulike varianter; Det ligger mye bra på skalaen mellom badboy og østers. Tren deg på å by litt på deg selv. Om du ikke er av typen som slenger døra på vidvegg for fremmede, så kan du vel i det minste tenne et lys i vinduet? So to speak ... :-)

@Pulsvanten : Dersom du er den første til å bryte barrieren slik at han ikke trenger frykte avvisning vil det nok løsne vil jeg tro. Er ofte det største hinderet. Dersom du gjør det når dere er alene trenger man ikke tenke på at man "dummer" seg ut foran andre heller. Er som regel nok å få steinen til å rulle. Så vil nok han komme med mer når selvtilliten øker og frykten gir seg. Rart med disse mentale sperrene, de er ofte verre i hode enn de faktisk er, så dersom du tar første steg vil det nok løsne for hans del også :) Lykke til!

Vel, er du SIKKER på at du er så kjekk som vennene dine påstår? Virkelig kjekke menn får seg stort sett dame uansett, enten de er komplette rasshøl eller tøfler uten ryggrad

Hvis du er "myk mann" av person, ikke prøv å være noe annet, det blir bare feil. Da passer du rett og slett ikke sammen med kvinnene som vil ha såkalte "Bad Boys". Å spille skuespill hjelper kanskje et lite stykke på veien, men det øyeblikket du griner på kino eller gir penger til Sigøynere er alt tapt.

Finn heller de miljøene der myke menn er ettertraktet. Hallo.. Alenemødre!

Ja jøss, mor med unger, x og svigerfamilie fra før rocker. Er du heldig svinger du fra 2 til 5 på prioritetsskalen.
Snakker om å leve i skygen gitt. Bruk noen år av livet på det her og når det blir slutt er du 0. velkommen til seriemonogamiet !

@Pulsvanten
Det er for så vidt gode tips. Men det forutsetter atbhun går lenger enn TS gjør. Og i henhold til lovverket for kjønnsroller er jo ikke det tilltatt.

Til en viss grad enig med feuer_frei. Hvis du ikke er en naturlug badboy, så ikke prøv å spill. Like barn leker best, så prøv heller å finne noen av ditt eget kaliber. Flust av dem, tro meg.

Jeg sverger... Alle skriver at de ser bra nok ut, men jeg tør vedde på at i 99 % av tilfellene, så er det bare det at man selv ikke sikter etter personer på samme nivå, utseendemessig. Man sikter for høyt.

Det er ganske teit at vi mennesker er så forskjellige i utseende, og at nesten alle sammen tiltrekkes etter den samme malen (symmetri osv). Men sånn er det nå.

Hvis du TS, mot formodning skulle være en av de 1 % som faktisk ser bra nok ut for det nivået de har lagt seg på, og allikevel ikke klarer å få seg dame, sier jeg dette til deg:

Jenter/damer kommer ikke til deg. Selv om hun er den første til å si hei til og med, er det du som må ta styringa. Ellers sitter du der. Slik er de skrudd sammen.

Det er ikke slik at du BØR ha selvtillit og utstråle kontroll for å tiltrekke deg hunkjønn... Du MÅ ha dette.

Les "The Game"...

The Game: 50/50 lett underholdende fortellinger og svada

Du MÅ ingenting ts.

Jeg kom til side 100 i "The Game", og så klarte jeg bare ikke mer. Men det funker åpenbart for mange, så hvorfor ikke prøve? Som med det meste her i livet: Velg ut det som fungerer for deg, og luk bort resten.

Takk for alle svar så langt. :) Tror det er bra jeg er forholdsvis anonym her, for jeg føler vel at jeg (naturlig nok, ut fra hvordan jeg ordla meg, må jeg innrømme) blir tillagt egenskaper og oppførsel som ikke stemmer helt. Vanskelig å beskrive dette "fenomenet" helt korrekt som jeg opplever det.

Det jeg beskriver kommer jo ikke ut av et vakuum; det bygger på årevis av erfaring - joda, litt selvmotsigende kanskje siden jeg sa at jeg ikke har mye erfaring, men altså erfaring i det å nærme seg og forholde seg til kvinner på et mer ikke-platonisk nivå.

Nå er jeg ikke heeelt håpløs; jeg kan slå meg løs på dansegulvet (ihvertfall med én øl innabords), og jeg kan så klart spøke og le med jenter/kvinner og har et normalt forhold til dem sånn sett.

Men jeg har nok blitt "brent", eller kanskje heller "stukket" bittelitt, av mange episoder, over ganske lang tid. I den forstand at jeg har mange ganger TRODD at jeg - p.g.a. oppmerksomhet, latter, klemmer, blikk, blunk, berøringer, osv. osv. - har "hatt sjans". Men så fort jeg har SÅ VIDT begynt å styre det litt i den retningen å lete forsiktig etter noe mer enn vennskap i den flørtingen (som jeg oppfatter det), så blir det da brått slutt på den, og jeg oppdager at jeg nok aldri var tiltenkt noen annen rolle enn venn på tross av denne nærheten og oppfattede kjemien.

Over tid har nok dette ført til at jeg har blitt mer reservert. Jeg opplevde det igjen denne helga - det er vel kanskje derfor denne tråden kom nå. Masse flørting, dansing, etc. etc. - som JEG opplevde det - men det ble ikke meg denne gangen heller. Kanskje jeg ser for mye etter det som går utover vennskap, istedet for å bare ta det for den moroa det er i øyeblikket og se hva som skjer - - det er bare det at man spør seg jo etterhvert "Hvorfor skulle ikke jeg kunne se etter det, når andre gjør det hele tiden?".

Jeg skylder ikke på noen andre for det jeg beskriver; jeg er klar over at det er ting jeg gjør og sier og utstråler som nok ikke er "fast nok i fisken". Så det må jeg jobbe med.

Er jeg kjekk? Nei, jeg personlig vil ikke si det. Jeg er enig i at hadde jeg faktisk vært det, hadde erfaringene mine nok vært annerledes. Så jeg stoler ikke på venner når de sier jeg ser bra ut. Men er jeg på linje utseendemessig med mange jeg kjenner som har positive erfaringer, og er i gode, lange forhold? Ja, det vil jeg si.

Uansett - greit å få ut ting av og til, og få renska ut personlige forestillinger man bygger opp over tid. Så igjen; takk

@Paraply

Når jeg anbefaler folk å lese "The Game" er det ikke for sjekketriksene og svadaen sin skyld.. Men det står mye bra som kan hjelpe menn å bygge opp selvtillitten sin der. Er du ikke enig? I så fall er du vel ikke mann.

Hehe, jeg fikk faktisk bedre selvtillit av å lese The Game, men det var mest fordi jeg anså hovedpersonene for å være enda mer patetiske enn meg sjøl (uansett hvor mange damer de måtte dra). So whatever works...

Godt å høre at det finnes sjernerte og rolige gutter og det ikke bare er jenter som er sjenerte:-)