Kronisk sykdom

Jeg leser med undring om menn som lyver på alderen fordi de er redde for å treffe en kvinne på sin egen aldre, og lurer på om jeg har kommet feil. Selv er jeg en kvinne, ikke helt ung, men det er lenge igjen til jeg er gammel. Jeg lever mitt liv i trivelige omgivelser og har det bra, men savner igjen å finne en livspartner. Gjerne en jeg kan dele livet mitt med, som sover ved min side og har hodeputen sin så nær at jeg kan våkne hver morgenen og strekke hånden ut for å ta på ham.

Jeg har en kronisk sykdom. Den synes ikke på utsiden, og merkes sjelden på andre måter enn at jeg må ta medisiner. Når sykdommen er aktiv må jeg ta mer medisiner, men kun en sjelden gang, dvs. 1 - 2 ganger i året er jeg syk som følge av dette. Ingen trenger å ta ekstra hensyn til meg, andre enn meg selv. Men jeg lurer på om jeg stiller i en egen kategori likvel når jeg ser hvor skvettne enkelte er. Jeg trenger ikke en mannlig sykepleier, jeg trenger ikke noen som tar ekstra hensyn til meg, men jeg savner en å dele min lykke med.

Er det utopi å lete etter dette? Er jeg alene her inne? Hvis det er andre, både kvinner og menn, hva gjør og sier dere som er i samme situasjon som meg?

Nei, det er ikke en utopi :-)
Eller.....det er ikke mer utopi enn at jeg selv skulle bli elsket av et godt menneske i alle fall......*skjuler et lite hjertesukk*

Jeg ønsker deg inderlig lykke til med å treffe han som får deg til å ville plukke ned månen for ham........

Så lenge det ikke påvirker deg og din fremtidige partner neveneverdig i dagliglivet, hadde jeg ikke sagt noe om det før det første møtet. Da slipper du å lure på om det var det som utslagsgivenede for at dere aldri møttes. (For det er utrolig mye som renner ut i sanden uansett...)

Tror det er mange som sliter med noe. Eller kjenner noen med kroniske sykdommer og vet at det ikke nødvendigvis betyr så mye.
Ønsker deg lykke til!

Det er jo ikke et sprøsmål om ærlighet, men om timing. Når sykdommen ikke har større konsekvenser enn de du beskriver, så synes jeg fint du er i din fulle rett til å holde det privat til du står på kanten av et seriøst forhold. Alle har sine lyter og laster, enten man har en sykdom eller noen skikkelig dårlige personlighetstrekk (feks bare er veldig lat ogv et man aldri kommer til å forandre seg), men man maler jo ikke dem ut for motparten i en kurtiseringsfase.

Jeg har ingen slik skade eller sykdom, men har datet fyrer med det, og er nå sammen med en som må ta særskilte hensyn innimellom pga en skade. Fikk ikke vite det med det samme, men kort etter at forholdet var et faktum*. Og det er jeg glad for, for det kunne gjort meg reservert før jeg visste hvilken fantatisk fyr dette var, og før jeg hadde fått observert ham / livsstilen hans, og sett at det ikke er noen big deal. Hadde han sagt det for tidlig ville jeg vært reservert fordi jeg ville ikke visst hva det innebar mht livsstil, og jeg ville også vært redd for at personen lot seg definere gjennom sykdommen. Jeg synes det er utrolig turn off med folk som gjør sykdommen sin til et big issue, noen føler kanskje at det gjør dem "spesielle" eller gir dem krav på "ekstra omsorg". Og jeg ville ikke visst om det var tilfelle før vi hadde tilbragt endel tid sammen, og ved å vente med å si det, fikk han jo vist at han ikke lot tiol å foksuere på det.

Om du ender opp med å date 50 menn før du finner en du slår deg til ro med, skal du da måtte ha fortalt 50 bekjentskaper om sykdommen din? Det synes jeg ikke.


(* og er derfor ikke aktiv, men nå i siste mnd av superbrukermedlemskap)

Har blitt kjent med ei kjempe-søt jente her, som er syk, og sover hele døgnet.
Gjør meg ingenting, for jeg tjener nok til å forsørge begge:-P

PS Hun sa ifra i tredje mailen eller no sånt......

Jeg har også en kronisk sykdom. Men mener som Femme at ingen har krav på å vite noe om mitt sykdomsbilde før det evt. ligger an til å være noe seriøst på trappene. Selv ikke arbeidsgiver har krav på å vite noe mer enn at jeg ikke kan komme på jobb (det er opp til meg hva jeg vil fortelle der også).

Har ikke tenkt på det sånn Femme, men det er klart at det i tillegg til selve sykdommen kan virke negativt å snakke mye om det i starten. For selv om intensjonen er å være så ærlig som mulig, kan det fort oppfattes som man selv fokuserer mye på det, og lar det defnere hvem jeg er....

Ofte er det slik at om det ikke er så stort problem for deg, så er det ikke det for andre heller. Jeg unngår situasjoner der jeg vet jeg kommer til kort og hvor sykdommen må tas hensyn til. Og prøver ellers å framstå så frisk som mulig, med fokus på det jeg faktisk KAN gjøre... Tror det er det sunneste for alle parter.... Mange kroniske lidelser blir også bedre av å ha det bra/unngå stress osv. Så for all del, vi fortjener litt lykke og glede like mye som alle andre... og kanskje gjør kjærligheten underverker for helsen?