Ville du datet en aleneforelder??
Hvorfor?
Hvorfor ikke?
Ville avstand dominere om hvorvidt du datet denne aleneforelderen?
Har barns alder noe å si?
Har antall barn noe å si?
Hvordan ville du godta at den du datet hadde GOD kontakt med barnets far/mor og ikke bare "MÅ ha kontakt"?
Nay. Ingen undtagelser.
Det er bedre å date aleneforeldre enn de som bor sammen med den andre :S
Jeg har valgt å ikke date noen med barn. En av hovedgrunnene for det er at jeg ikke er noe flink med barn. Så jeg tror ikke det hadde vært noen god løsning for meg eller barnet rett å slett!;)
"Ville du datet en aleneforelder??"
Nei.
"Hvorfor ikke?"
Fordi det rett og slett er ekstrabagasje som jeg ikke er interessert i. Nå er jeg riktignok 27 år, og jeg har inntrykk av at det er mye mer "akseptert" med aleneforeldre av menn på 35 år og oppover, ettersom de formodentlig er i en fase av livet der denslags ikke er like mye av en hemsko.
Barneforeldre er ikke no stress da jeg er det sjøl heller en fordel! da veit man litt hva det vil si å ha barn og alt som hører med..så klart mere komplisert også siden det da fins 2 ekstra viktige personer i hans liv xn og barnet men da har han og forståelse andre veien..eneste ulempen er vis ukene våre kræsjer..og har han mange barn blir jeg kansje litt skremt av det :P
Nei, det ville jeg ikke, og grunnen til det er at det ikke er en eneste fordel ved det å date en alenemor vs. ei som ikke har barn, men derimot en hel haug av ulemper.
tror kanskje det er slik at de som ikke har barn helst vil date å bli sammen med likesinnede (altså uten barn)
og de med barn helst ser for seg en ny kjæreste med barn
Synes det er helt forståelig.
Har tidligere vært helt tydelig på å ikke date noen med barn.
Men da jeg selv fikk barn vil jeg helst møte en som har barn eller i det minste har erfaring med barn fra tidligere forhold.
det har jo med livssituasjon, hva slags liv en lever til hverdags og mulighet for å leve et fritt spontant liv eller det mer frokost-skole-middag-lekse-livet
Yay, for det finnes masse deilige alenemødre der ute.
Avstand betyr helt klart mye, både når det gjelder alenemødre og barnløse.
Barnet bør være vesentlig yngre enn meg (eller jente... :p)
Helst bare ett barn hvis forholdet skal ha en fremtid. Har jo lyst på barn selv en eller annen gang og hvis jeg skal få barn med ei som allerede har to eller fler kan det fort bli mye styr.
Jeg er ikke så sjalu av meg så hun kan gjerne ha god kontakt med faren så lenge han tåler at jeg puler på mora.
Yay.
Tror det er veldig avhengig av situasjonen. Liker man først en person som flere har vært inne på så spiller slike ting sjeldent noen rolle - men er kanskje ikke det jeg sikter meg inn imot for å si det slik.
Er selv alenefar og har 50 % omsorg for en sønn på under 2 år. Det jeg ser for meg av problemer er ting som går på min sønns behov og ønsker, samt hva jeg ønsker å gi ham. Hvis det kommer en jente inn i mitt liv og hun har barn fra før av er de mest sannsynlig eldre enn ham, og stort sett er det mer vanlig at barnet er mye mer hos mor enn hos barnefaren. Jeg ønsker ikke at min sønn skal føle at han er på besøk hos meg og at det er andre barn i husstanden som hører mer hjemme der enn ham. Jeg er kanskje så egoistisk at jeg føler at han fortjener all oppmerksomheten min også som far - og ville følt meg noe ukomfortabel i en situasjon hvor jeg kunne endt opp som en slags "stefar". Jeg tror det faktisk hadde vært lettere om jeg ikke hadde et barn fra før - altså å vurdere å bli sammen med en alenemor.
En annen sak er at jeg hele tiden tenker på barna oppe i det hele, og jeg føler kanskje at det på sett og vis kan føles langt mer seriøst tidlig - spesielt for gutter/menn - når man vet at det følger med noen andre på "lasset". Jeg ser også opp til de foreldre som klarer å ha god kontakt samt møtes og samarbeid om aktiviteter for barnet når denne måtte ønske det - som ved skoleavslutninger, barnehageekskusjoner, bursdag osv - at de klarer å være der for ungen og la denne få ha begge foreldrene sine hos seg noen få ganger iløpet av livet selv om de ikke bor sammen lengre. Selv ringer jeg og min x hvernadre hver kveld når guttungen skal legge seg slik at vi får pratet til ham. Dette er noe han tydeligvis har satt pris på og det har betydd mye for meg når moren bestemte seg for plutselig å flytte til en annen del av landet. Om en person satte sine egne egoistiske følelser forann dette så hadde jeg iallefall åpnet døra og sagt adjø. Men samtidig skjønner jeg at noen kan bli sjalu.
Største minuset er at man da må forholde seg til en eks....
Jeg er alenemor til et barn(ikke helt,deler 50/50 :D) ,men forstår veldig godt at noen folk vil ikke date aleneforeldre.Det kan være ganske komplisert og vanskelig.Og ja, barnet vil alltid komme i første rekke - før noen mann, før meg selv, og før alt annet her på jord.Sånn er det bare :)
Yay :D Nå er jeg helgpappa selv...men ser ingen hindringer :)
I prinsippet, nei, men ingen regel uten unntak. Det er nå likevel slik at jeg helst vil ha barn selv også, og jo flere barn hun har, jo mindre sannsynlighet er det for at dette er et ønske vi deler.
Dessuten er det noe med at de som har barn har hatt en del opplevelser og dermed er på et annet stadium i livet enn det jeg er. Jeg vet det er enkelte som mener det er nonsens, men når jeg ser rundt meg og ser de i min bekjentskapskrets som har og ikke har barn, så er det en markant forskjell.
Jeg trodde definisjonen på aleneforelder var at man har 100% ansvar for barn alene og at deltidsforelder er den som har barn på deltid og at forelder er den som har barn? Så lite vet altså jeg som ikke har barn... *ler*
Jeg dater gjerne deltidsforeldre, for et sted der i deltidsrammen ligger det litt rom for meg. Fulltids aleneforelder utgår fra førstevalget inntil han har fått de små flygeferdige og selvstendige. Og jeg resonnerer slik helt enkelt fordi jeg mener at barn skal prioriteres først og at egne behov og kjæresterier og slikt får komme litt lenger ned på prioriteringslisten. Man har jo barna bare til låns en kort tid, noen korte år før de forlater redet.
"Men dær harru meg da vettø" som Raymond i Atle Jensens skikkelse pleier å si :-)
seff... jeg har barn selv, og det beste er jo å møte en med barn. Nå har jeg vært så heldig.. :P at de jeg har møtt har barn på ulike uker/ helger som meg, så der er en utfordring... grunnen til at jeg vil møte en med barn er det at han vet hvor mye barn betyr, og kanskje forstår bedre ting som kan oppstå... og mest sannsynlig er han glad i barn.. og ikke minst han ønsker ikke først og fremst et barn med det første.. selvom jeg sier til meg selv at om den rette dukker opp og ikke har barn.. så tja, kanskje... ;)
avstand har MYE å si... prøvd det før.. men det er ikke alltid man kan velge heller.. alder på barna har ingenting å si.
Har datet flere menn med barn, og det ender alltid opp i at jeg blir drit lei av å vere nr 2..eller 3 og kutter han ut.
Det er veldig synd egentlig, for jeg opplever de med barn mer omsorgsfull, jordnære osv! Men så er det jo den eksen og da....Noen ganger kan det gå fint, mens andre ganger ikke...Oftest ikke, har jeg erfart via venner og sånn.
Uansett...La nå de som ikke vil date folk med barn få slippe det maset hele tiden..Synes det er en ny tråd om dette hver eneste uke!
Trur ikkje det er eitt einaste tema som ikkje går igjen her på sukker... Og ikkje treng du å klikke deg inn på tråden heller.
Short answer; yay.
Finner det ganske merkelig at i denne tråden vil fåtall menn date alene foreldre, mens i de aller fleste profiler jeg har lest står det at de er klar for å date aleneforeldre... Kanskje for resten av mannfolka ikke kommer opp som match oer 75 på meg? Ikke vet jeg...
Jeg har masse meldinger her inne og date tilbud på tross av at jeg er alenemamma (har dem seff ikke alltid). Det er for disse ingen uttalt problem, eller så er jeg heldig med at de ikke avviser meg av denne grunn. Jeg har selv aldri datet en med barn, men det er ikke et bevisst valg. Om noen ikke ser for seg et liv med barn, håper jeg de holder seg langt unna meg og mine :) Jeg tenker at om folk avviser folk bare for den minste ting som ikke faller seg just som de selv ønsker, vil komme til å kunne være alene lenge.
Jeg leser tråder hvor folk avviser den andre pga røyk, tattiser, for små pupper, for stor rumpe, for lite aktive, for aktive, for lite initiativ i sengemalmen... seriøst, må være greie å ikke poste nytt innlegg med "hvorfor finner jeg aldri noen å dele livet med".... vel, sannheten for mange er vel at dere aldri lar dem slippe til fordi de ikke innfrir alle kravene deres, does and donts... kanskje en liten avsporing, men likevel....
... det hele kan oppsummeres som følger, ha så mange absolutt krav dere ønsker, men før dere prøver kan dere ikke vite om det funker for dere eller ikke. For min egen del, om den lyse Ylvis broren hadde vært singel og interessert, men med tolv unger, I`ll make it work, it would be worth it... ;)
Nei, jeg ønsker ikke å treffe noen med barn fra før. Grunnen til det er at det har en tendens til å bli mer komplisert enn jeg setter pris på, det er for mange involverte, konfliktfylt kan det fort bli, og det passer rett og slett ikke meg. Ja, jeg har prøvd, og det frister ikke til gjentakelse, for å si det slik;)
Spesielt ikke på nett. Om jeg snublet over en herremann jeg forelsket meg i som tilfeldigvis hadde barn skal jeg ikke si at jeg hadde droppet ut, men å gå inn for å bli kjent med noen over nett som jeg vet har barn fra før, det gjør jeg nok ikke.
Ville du datet en aleneforelder??.. ja
Hvorfor? ......Ikke verpesyk er fint
Ville avstand dominere om hvorvidt du datet denne aleneforelderen? ja
Har barns alder noe å si? nei
Har antall barn noe å si? ja
Hvordan ville du godta at den du datet hadde GOD kontakt med barnets far/mor og ikke bare "MÅ ha kontakt"?... Er ikke sjalu, så helt greit.
"Kanskje for resten av mannfolka ikke kommer opp som match over 75 på meg?"
70 ihvertfall, og ja. Det er der det ligger. Har man valgt "Barneforeldre ønskes ikke", så får man selvfølgelig ikke opp barneforeldre i matchlista, ei heller dukker man opp i matchlista til barneforeldre.
Yay.....men bare hvis det har vært en eller to inn i bildet. Litt vanskelig å gå inn i forhold til ei som har barn fra før fordi man må like barna og de må like meg. Og det kan bli et puslespill. Så er det tøft å komme inn i livet til de og "overta" papparollen til disse. Litt rart å være pappa til unger som ikke er dine.
Avstand kan ha litt å si ja. Det kan være både bra og dårlig på samme tid. Vanskelig å få et avstandsforhold til å fungere oxo og man får ikke sett hverandre så ofte som man vil. Så avstand er ikke det beste. Men så finner man da ut hvor glad man er i hverandre når man er fra hverandre ei stund oxo og får tid til å savne hverandre.
Jeg kan ikke tenke meg at noen søker en partner til å bli pappa til egne barn, som regel har de jo det fra før. Og ja, de må like min partner, hvis ikke er det totalt uaktuelt for min del. Barn er imidlertid ganske tilpasningsdyktige, og om en bruker tid og engasjement på dem, kommer de sannsynligvis til å like deg også. Tror ikke det er noen problem. Den største utfordringen er nok at en ikke har mulighet til å være like impulsiv, pluss at de alltid kommer først i prioriteringsrekka....
yey så absolutt! Ikke no jeg streber etter, men skulle den riktige komme tuslende og tilfeldigvis har med seg ett barn i bagasjen er vel det bare en fin berikelse (og jævlig mye stress, jeg ser den også, for all del)? :)
Barn ingen hindring...har jo barn selv:)
Men avstand er vanskelig....i alle fall i begynnerfasen. Vanskelig å bli ordentlig kjent hvis avstanden er for stor. Avgjørelsen om hvor dette ender og hva man skal gjøre...event. flytte nærmere/sammen osv kommer alt for fort og ofte av ikke gjennomtenkte grunner..
YEY! Har barn selv så bare positivt om han har barn! :)
Gi meg en mann med barn og jeg blir en meget glad og frigjort kjerring for den mannen:) Ingenting tenner meg mer enn omsorgen en mann viser for sine kjære :) Mjau;p
Enig! Veldig tiltrekkende med menn som er gode fedre:)
I sommer ble det slutt med min x mye pga av barn... Hun har ei datter (100%) og jeg en sønn (50/50).. Hun taklet ikke mine/dine barn situasjonen og ble sjalu på min sønn. For meg var det aldri noen problem at hun hadde sin datter hele tiden... bare koselig. Annenhver uke kom min x naturlig nok i annen rekke for meg, siden jeg måtte følge opp med aktiviteter, skole, etc.. Dette er jo sånn det må være og er da min bagasje.
Jeg trodde derimot at siden vi begge hadde barn og hun jobber i barnehage så ville hun ha forståelse for at jeg ønsket å bruke en del tid på min sønn de ukene jeg har han. Dette forholdet varte i ca. 3 år.. Da sa jeg at dette går ikke, da hun satte "kjepper" i hjulene for min omsorg for min sønn. Det jeg derimot har lært av dette og som jeg vil gi råd videre om er å huske å ta vare på sin kjæreste de ukene barna dine er hos deg. Vet at det ikke er lett i en hektisk hverdag, men det er fort gjort å glemme de små tingene som er viktig å vise sin kjæreste... er nok heller ikke så mye som skal til bare man er bevisst på det.
Jeg er ikke blitt skeptisk til å date alenemødre, men ser helst at hun ikke har flere enn ett barn.
Tror det er litt situasjonsavhengig, men i utgangspunktet så hadde jeg sagt ja.
jeg har barn selv så jeg ville datet en mann med barn (helst en som ikke har mere en 2.)
jeg ville gjenerelt ikke datet noen som bor for langt unna med eller uten barn :))
Ney.
Støtter meg til siste innlegg, da jeg har stort sett samme erfaring som deg og må si meg 100 % enig i din argumentasjon. Hvorfor gidde å sette en person som nr 1 i ditt liv om du max kan forvente å bli nr.3 i hennes? Nei da holder jeg meg heller singel ;)
Går for NEY.
For ung enda for unger IMO..