Har du tenkt på hvordan du forholder deg til verden og hvordan verden forholder seg til deg?
Hva gjør du generelt?
Hva gjør du på området dating/forhold?
Det er ikke så lett å få hele omverdenen til å tilpasse seg meg.
Da er det litt lettere å gjøre noe for å tilpasse seg omverdenen.
Men det spørs om man er så veldig sann mot seg selv på den (siste) måten?
Et spennende tema, McCloud :-)
Dette temaet har nok levd i meg mer eller mindre hele livet, og vi spiller nok alle roller i større eller mindre grad.
Tidligere var det viktig at alle likte meg. Jeg var smilende, blid og omgjengelig. Jeg var hjelpsom og lyttende. Jeg var veloppdragen, "representativ" og sosialt velfungerende i alle sammenhenger. Dette fungerte helt topp lenge.
Men vet du? Jeg ble sliten av det. Jeg ble mentalt sliten. Jeg følte meg gradvis tappet for energi....
....så jeg slutta! :-)
Nå har jeg en helt annen tilnærming til konformitet. Det er jeg som skal leve med meg dette livet, og da må jeg legge forholdene tilrette for at jeg skal ha det bra - ikke alle andre. Jeg har tatt en viktig bestemmelse for meg:
Jeg vil være meg, jeg vil være tro mot meg og jeg vil leve ærlig. Så får det stå til om ikke alle liker meg! Dette gjør at mange kanskje ikke helt forstår meg. Dette gjør at mange "venner" faller fra. Men det fascinerende som skjer, er at man tiltrekker seg helt andre typer mennesker! Man tiltrekker seg mennesker som tenker på samme måte, og vennskap får en helt annen balanse. Man tiltrekker mennesker som ikke er redd for ulikheter, som har en annen type respekt for nettopp dette med å bare være. Vennskap føles mye mer stabilt på alle måter. Ja, jeg kan å oppføre meg! Jeg kommer tross alt fra et møblert hjem! Men jeg er så mye mer dus med hvem jeg er - og det blir verdsatt av de jeg ønsker skal "se" meg. Men nå skaper jeg gode ringvirkninger i vannet for de som er interessert - og det er det eneste som virkelig betyr noe for meg. Substans på en ærlig måte.
Så får andre gjøre ting på sin måte. Det er helt ok. Men jeg tror ikke på å tilpasse seg i for stor grad. Når jeg dater, gjelder selvsagt det samme: Om han ikke tar meg som jeg er, vil aldri ting føles riktig for noen av oss :-)
Kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt Z.
Glimrende skrevet!
Hehe, skulle noen ganger ønske jeg kunne vært litt mer konform og happy med det. Greier det bare ikke. Vrenger seg litt om jeg ikke kan stå på min egen høye hest. Hmm. Når jeg tenker meg om er det kanskje mer hybris enn antikonformitet?:)
VoksenMann.
Hvordan definerer du konform da, og hvordan skulle du ønske at du var mer konform? :-)
CreativMind
Kvalitet er viktigere enn kvantitet, ja. Og balanse i vennskap er minst like viktig for meg...
Z, konformitet er å søke trygghet i å mene og gjøre det samme som en gruppe. Jeg vil nesten si at gruppetilhørighet er litt synonymt, eller i hvert fall tett beslektet, med konformitet. Konformitet gir bekreftelse og tilsynelatende styrke. For meg er det motsatte av konformitet å gjøre egne vurderinger, uansett hvilke autoriteter, eller hvor mange andre som allerede har kommet til en konklusjon. Det betyr ikke å være uenig for uenighetens skyld. Det betyr heller ikke å stille spørsmål ved om jorda egentlig er rund.
Kontrollspørsmålene er:
- hvorfor skal jeg mene det?
- hvorfor skal jeg like det?
- hvorfor skal jeg gjøre det?
- hvorfor skal jeg tro det?
Jeg forstår, og jeg er enig VoksenMann :-)
Det som kanskje er min "greie" eller mitt problem, er at jeg bruker så lite energi på å legge merke til hva som er konformt, hva som er vanlig å mene, hva man bør mene og hva som skal være riktig å mene. Jeg er virkelig dårlig på det, og det tror jeg er fordi det interesserer meg ikke nevneverdig. Jeg mener det jeg mener, så ser jeg liksom i ettertid om noen er enig eller uenig med meg....derfor er det mange "konforme" ting som går meg hus forbi!
*smelte...!*
Jeg kjenner meg igjen i disse spørsmålene, men samtidig tar jeg meg i å "unnskylde" eller "bortforklare" hvorfor jeg har de meningene eller det livssynet jeg har, slik at jeg ikke skal fornærme de "konforme". Det blir jeg sint på meg selv for, fordi hvem sier at disse sitter på fasiten, liksom?
Jeg var ganske sær da jeg var yngre så jeg har blitt mer konform med årene. Lærer stadig nye måter å virke mer normal på uten at jeg føler at jeg mister identiteten min.
Enig med kompromiss. Jeg har også blitt rundere i kantene med årene, uten at jeg føler at jeg har mistet identiteten min. Det går faktisk "lettere rundt" om man ikke er så bastant i alle meningene. Det er hyggelig å å være omgjengelig. Synes likevel ikke at jeg har problemer med å være med selv. En av fordelene med å bli eldre er jo at man blir mer respektert, selv om man skiller seg ut.
sut min @, jeg gør som jeg vil! ^^
Befinner meg som regel i en utbrytergruppe. Noe annet tror jeg hadde blitt kjedelig til meg. Jeg er ikke konfirmert hverken kirkelig eller borgelig.
Det var ihvertfall ikke noe vanskelig valg å ta den gangen. Sånn går no dagan:)
Jeg tror nok at jeg har blitt mer glad i mennesker og hva vi har å tilby hverandre. Pga dette så har jeg vel en tendens til å være selvutslettende og prøver vel litt hardt å gjøre andre til lags. Jeg var derimot ikke slik i barndommen.
Jeg lurer på om dette kan bli et problem men er det egentlig det når det er denne rollen som gjør meg tilfreds med livet og at det gir livet mitt en mening?
Det er ikke automatisk det samme som konform Ceca. Det vil aldri være galt at du er en snill jente som liker å gjøre andre glade. Jeg forbinder konformitet med redsel. De som er redde for å fremstå som uvitende eller alene(annerledes). Jeg har ikke inntrykk av deg som konform og synes ikke du skal slutte å spre godvibber til dem du møter. Tror også du har integriteten til å sette ned foten om folk oppfører seg dårlig med andre. Det er jo den aller verste formen for konformitet - å stilletiende akseptere misbruk, mobbing og ondskap.