Sweet! Enda en plass til å fronte min fanesak "skriv det du tenker!".
Men ja.
Jeg skriver veldig personlig. Altså, jeg mener, veldig uformelt. Og ofte kan jeg, til bekjente såvel som ukjente, skrive med enorm ærefrykt og ærbødighet, altså "til Dem", "hva synes De?".
Det har funket for meg, fordi jeg (ofte) klarer å balansere å være respektfull, morsom (ofte nesten teit), utfordrende og småfrekk i samme setning, nesten samme ord.
Noen ganger har jeg skrevet en rimelig lang melding med masse "tull" bare utifra én opplysning; et bilde, et setning, et ord eller kanskje bare kallenavnet hennes på Sukker, der jeg "spiller dum", filosoferer over dette og lar tankene fâre til jeg helt har glemt (som i "klart å fortrenge") at jeg egentlig bare ville ha kontakt... som jeg ofte ikke engang ber om, selv om jeg har stilt en masse spørsmål underveis i meldingen.
Utrolig nok får jeg nesten alltid svar. Det har nok skjedd at jeg ikke har fått, men jeg husker virkelig ikke.
Dog skal det sies at det er en liten stund siden jeg tok kontakt med noen nå.
Ble dette diffust nok til at du ikke forstår noe samtidig som jeg klarte å snakke om megmegMEG i 4-5 avsnitt SAMTIDIG som du egentlig er takknemlig eller nysgjerrig?
Og: Viktig:
Trykk på Send, for faen! Aldri angre noe før du har tid til å tenke deg om.
Vielen Glück!