Når går grensen for sexolog eller terapi?

Angående det å gi en person tid...

Når ei som er passert 30 ennå ikke har et avslappet forhold til sin egen og andres kropp, hvor mye tid skal en gi vedkommende?
(Og ja, det er langt mer enn BJ det er snakk om her, selv om forumleserne så ut til å bare kunne konsentrere seg om BJ-delen)

Kanskje hun/dere burde hatt hjelp fra sexolog eller en form for terapi i så henseende?
Jeg regner med at hun har hatt forhold tidligere som har gått dukken pga dette.

Andre tilfeller?

Hmm ja kansje men det skal litt til å ta det skrittet da tror jeg det er like hensiktsfullt at hun møter en mann som lar hun få den tiden hun trenger til å bli skikkelig avslappet og som kan få henne til å elske seg selv for den hun er. Er hun så usikker til sin egen kropp men er med en mann som virkelig er skikkelig tiltrukket av henne og kan skryte henne littt oppi skyene så vil det kansje gå over av seg selv..en mann hun og syns er über lekker og er skikkelig tiltrukket av..kansje hun bare har vært veldig uheldig i valget av menn? Det kan være nok til å skape en sånn type usikkerhet..tror mye sånt kan løses av å møte den rette personen som gir henne nok omsorg og tid rundt dette..

Det dreier seg vel oftest om å bli trygg og avslappet i forhold til hverandre som personer og samspillet de to imellom mer enn alder og tidligere forhold. Preferanser, avslappethet og lekenhet kan fint variere avhengig av hvem man er med og hvordan man er sammen. Det at hun ikke er avslappet med deg trenger ikke bety at hun aldri har vært det og at hennes forhold har gått dukken av den grunn. Det kan faktisk ha med deg å gjøre...

Tro det eller ei - sex er ikke like viktig for alle. Jeg tror lakmustesten er spørsmålet: blir partneren opphisset av å gjøre deg opphisset? Hvis svaret på det er nei, eller det er umulig å oppdage, tror jeg ikke tid, ros og trygghet forandrer så mye.

For øvrig er det en del kvinner (og menn) som ikke er så opptatt av, eller interessert i sex. Hvem tør skrive det på sukkerforum? Ikke lett å starte en relasjon uten i hvert fall å mønstre interesse til å begynne med. Hvis interessen er svak i begynnelsen, tviler jeg sterkt på at det tar seg så voldsomt opp. Så er det jo opp til en hver å bedømme hvor viktig sexen er i et forhold.

Nu har jeg personligt intet til overs for sexologer men uanset personens alder, føler vedkommende at der skal hjælp til så bør man da såklart søge hjælp.

Hvad angår parforhold, hvis den ene behøver mere tid end den anden er det jo bare at sige det til sin partner. Ingen af os er tankelæsere og vi kan jo ikke vide at hvad der foregår i hovedet på en anden.
God kommunikation er som alle herinde siger, kritisk for et forhold - det er også kritisk for et godt sexliv.

Beklager, men dette spørsmålet går det ikke an å gi et enkelt svar på.
Det hele avhenger av bakgrunnen for at at man har utviklet et anstrengt forhold til sin egen kropp. Dette kan være langvarige tilstander som vil kreve terapi for å komme over, eller det kan være et forbigående fenomen, som ikke nødvendigvis trenger å vare særlig lenge. Å ha en generelt synspunkt på hvor lang tid man skal gi vedkommende blir helt idiotisk.

Denne usikkerheten vil som oftest også gi seg utslag utenfor sengen, men jeg vet ikke om det er interessant for TS.

Spørsmålet burde vel heller være, om man ønsker å gå inn i en relasjon til denne personene slik den fremstår i dag. En relasjon som starter med det utgangspkt at en av partene skal endre seg, har vel uansett ikke noe godt utgangspkt.

Ønsker personen selv å endre seg, kan man kanskje vente mens denne får den nødvendige hjelpen, men om det er du som ønsker at personen skal endre seg uten at dette er noe eget ønske hos den aktuelle, er det uansett et dødfødt prosjekt spør du meg.

godt svar, terapeuten!

Har man ikke et godt forhold til kroppen sin vil ingen andre få det heller... ikke i det lange hold..